Coco Chanel i Operaen
Coco Chanel er en legende i moteverden. Nå tolkes hennes livshistorie i en oppsetning i Operaen. © Getty Images

Gjenopplev livet til Coco Chanel i Operaen

– Publikum kan forvente noe de ikke har sett før. Og noe de liker. Dette er en forundringspakke!

25. september 2017 av Sonia Uppal


COCO CHANEL er det tredje samarbeidet mellom Ulrike Quade Company og Jo Strømgren Kompani, og en ettertraktet videreføring av den spesielle stilen disse to kompaniene har skapt sammen, med hyperrealistiske dukker, skildringer av historiske personer, spennende vandringer mellom dokumentariske fakta og et stort og fantasifullt teater.

Nå er duoen fascinert av Coco Chanels komplekse historie, og ønsker gjennom denne figurteaterforestillingen å undersøke hvilken påvirkning moten har på samfunnet vårt, hvordan et kostyme blir en kropp og hvordan en kropp blir en dukke. Forestillingen baserer seg på en rekke intervjuer Coco Chanel ga på sine eldre dager, og er en tolkning og et portrett av en av våre mest kjente motedesignere. Så langt har den gått for fulle hus i Nederland, og skal videre til Russland etter Norge. Russiske Vogue har i den forbindelse gjort en større artikkel, og stykket omtales i svært positive ordlag i en rekke medier. Avisen Theaterkrant beskrev forestillingen som «magic beyond words» og ga den 5 av 5 stjerner. Coco Chanel ble også utpekt til den beste forestillingen i Amsterdam denne sesongen av en utvalgt folkejury.

© Sanne Peper

Vi tok en prat med Jo Strømgren, som har regissert stykket sammen med Ulrike Quade.

Hva var det som fascinerte deg med Coco Chanel?

– Historiske personer som har påvirket hvordan vi tenker og gjør i dag er alltid interessante. Hun skapte myter om seg selv, og holdt sannhetene tett til brystet. På hennes tid var det spesielt, men i dag er hennes "branding-strategier" helt normalt. Å designe sitt eget narrativ har nå nesten blitt et kriterium for å lykkes, både karrieremessig og sosialt.

Hva var den største utfordringen ved å sette opp et stykke om denne legendariske motedesigneren?

– De generelle referansene folk sitter med er ganske tabloide, det handler mest om klær og parfyme. Hennes historie er derimot ekstremt kompleks. Jeg vil nesten trekke en parallell til vår egen Hamsun, som fremdeles diskuteres fram og tilbake. Teater er gørr kjedelig hvis det blir overfladisk, og enda verre hvis det blir historietime. Utfordringen har vært å lete etter den lille døra man kan gå gjennom og se det hele fra et nytt perspektiv. 

Hva er det du ønsket å få frem med stykket?

– Først og fremst en påminnelse om at ikoner er sammensatte mennesker. Vi dyrker ikoner, kanskje mer enn vi aner, men de må ikke bli sjablonger. Da mister de sin betydning som referanser. Halve verden går rundt i T-skjorter med Che Guevara på brystet uten tanke for at de indirekte hyller kommunistisk revolusjon. De vil bare ha sjablongen, ikke kompleksiteten bak.

Oppsetningen beskrives som visual moving artwork - kan du forklare hva som menes med dette?

– Den formuleringen høres voldsomt pretensiøs ut, det må være en beskrivelse fra en eller annen aviskritikk som har blitt plukket opp. Fra meg kommer den ikke altså. Men uansett, stykket inneholder mange elementer fra ulike sjangre, det blir vanskelig å kalle det enten dukketeater, teater eller dans. Et rik historie krever av og til et rikt uttrykk. Og et utrykk som utvider assosiasjonene.

Hva kan publikum forvente?

– Noe de ikke har sett før. Og noe de liker. Dette er en forundringspakke.

Hva er du selv mest fornøyd med denne oppsetningen?

– Jeg har alltid hatet gruppearbeid, men regipartner Ulrike Quade er en av de få jeg klarer å dele hjerne med. Dette er den tredje produksjonen vi lager sammen, de foregående har turnert kloden rundt og satt sine spor. Noen ganger finner man opp noe helt nytt, andre ganger skjønner man at det bare var et nytt hjul. Så fornøyd, tja, det blir jeg kanskje den dagen jeg innser at denne forestillingen faktisk sto for noe helt nytt. Kanskje jeg også innser at det egentlig er "visual moving crap". Jeg har imidlertid ingen behov for å evaluere meg selv fra time til time.

Hva har din verden til felles med moteverden?

– Det er like mye mote og trend i kunstbransjen som i klesbransjen. Det bare snakkes ikke så høyt om det. Jeg kjenner begge ganske godt. Da grunge-trenden kom på 90-tallet var det akutt mangel på modeller med egenartet utseende, og jeg ble kuppet til 40 reklamejobber på 2 år, det meste av det for mote, catwalks inkludert. 

Fortell om det visuelle rundt denne oppsetningen - er det i Chanels ånd? 

– Jeg kan ikke påberope meg å vite hva Chanels ånd er, men som skapende kunstner vet jeg hva det vil si å ha en idé, og en overbevisning og hvor tung veien mot et ferdig produkt og suksess kan være. I så måte er det riktigere at jeg tar tak i en sånn person enn en dokumentarist eller biograf. Forestillingen er om en kunstner av en kunstner og da kan jo ting fort begynne å flyte. Noen vil sikkert si at "det var ikke sånn i virkeligheten" men Chanels virkelighet var ganske relativ tror jeg. Hun var subjektiv til det ekstreme, da må ettermælet behandles subjektivt også.

Forestillingen har premiere på Operaen 27.september, og holder fem forestillinger frem til 1.oktober.

Du kan vinne billetter til en ønsket forestilling. TRYKK HER FOR Å DELTA I KONKURRANSEN.


Kanskje du også er interessert i...