Kamilla Danielsen: – Feminisme har vært en naturlig del av hele mitt voksne liv
Debutanten bak "Diskomus på venteværelset" stiftet sammen sin første bok som femåring. Hun tror på at folk ofte leser bøker for å finne trøst og noe å speile seg i, og det var sånn hovedpersonen Eivor oppsto. En person hun selv har ønsket å lese om.
AvHva handler debutromanen din om?
– Den handler om å være singel i et samfunn som er laget for å være (minst) to. Den handler om ensomhet, utenforskap og en lengsel etter å ha det som alle andre har, selv om man kanskje ikke er helt skapt for det såkalte A4-livet.
Hovedpersonen i boken er sammenlignet med en moderne Bridget Jones, Morgenbladet skriver at boken er tidsriktig, men likevel tidløs. Hva gjør slike tilbakemeldinger?
– Ja, jeg har virkelig kun fått positive anmeldelser, og det er ikke noe jeg tar for gitt. Det aller fineste er de meldingene jeg får fra ukjente folk i de sene nattetimer, de som skrev at de ikke klarte å legge fra seg boken så de måtte holde seg våken – rørende.
Hvorfor ønsket du å skrive om akkurat dette temaet?
– Da jeg begynte å skrive romanen, ville jeg skrive en bok jeg ville lese selv, og som jeg følte manglet i hyllene. Jeg ville skrive en bok jeg kunne trengt selv tidligere i livet. Det er nok mange som kjenner seg igjen når de leser fordi det er mer vanlig å føle at man ikke passer inn enn det man tror når man ser seg rundt. Romanen handler jo mye om behovet for tilknytning, og det har vi jo alle på et eller annet vis. Alle har et behov for å bli sett for den de dypest sett er, men for Eivor, som hovedpersonen min heter, er dette vanskelig, fordi hun ikke tør å vise frem den personen for verden. Da kan jo det skje, det hun frykter aller mest: å bli avvist.
Feminisme preger boken. Vil du fortelle litt om det?
– Feminisme har vært en naturlig del av hele mitt voksne liv, så da ble det også naturlig for meg å gjennomsyre boken med feminisme. Mye kommer eksplisitt frem, og veldig mye er det jeg vil kalle snikfeminisme.
Snikfeminisme?
– Det er veldig lite som er tilfeldig i boka, selv om det kan virke tilfeldig. Som at bussjåføren er en kvinne, og ikke en mann. At sykepleieren er en mann og ikke en kvinne. At Eivor holder døra for Jostein, og ikke omvendt. Det er kult om noen legger merke til det, men det er ikke det viktigste for meg. Det viktigste var å lage et portrett av en kvinne som er litt vrang og redd, og for å si det veldig banalt: er en utypisk kvinne. Eivor er ofte mer maskulin enn feminin i både væremåte og fakter, hun sier ting som de er, det er mye røft ved henne, samtidig som det er veldig mye sårbart.
