Den norske stjerneforfatteren setter ord på alt det vanskelige vi ikke tør å si høyt

De små jentene forgår i en hvitmalt liten hytte ved sjøen. Hovedpersonen står i skvis mellom døtrenes forventninger og ønsker, og alle de uskrevne reglene og nedarvede formaningene om hvordan man skal te seg på hytta.
– Ja, boken handler mye om frykten for at ens egne nag forplanter seg nedover i generasjonene. Det er utrolig ubarmhjertig, men man blir alltid et barn i møte med sine egne foreldre. Jeg vet at man kan være barn og foreldre sammen på andre måter også, men når man i tillegg er på sin mors territorie – da er det ofte bare å innrette seg.

Bøkene dine dreier seg gjerne om nettopp relasjoner, særlig familierelasjoner. Hvorfor opptar det deg i så stor grad?
– De små jentene handler om mor og datter-relasjonen, men jeg tenker at det mer generelt handler om en frykt for å stivne i en rolle, om alle regler og normer vi retter oss etter, og hvor vanskelig det kan føles på innsiden. Sånn sett har De små jentene et slektskap med Mine venner som kom ut i 2021, i en lengsel etter å komme andre mennesker nærmere på ekte.

Det sies at vi er blitt så proffe i relasjonene våre, vi går i terapi og bruker termer som love bombing, gaslighting og kjærlighetsspråk. Men det kan virke som vi likevel ikke har kommet noe videre fra disse helt grunnleggende utfordringene ...
– Jeg tror ikke man kan klare å oppdra sin mor, forandre henne, eller forandre seg selv for den saks skyld. For min egen del prøver jeg bare å formulere meg stadig bedre, si en ting litt bedre enn sist jeg snakket om den. Man kan jo lure på om morskapet er noe man kan lære seg å bli bedre i, eller om det bare er nedarvet faenskap? I De små jentene opplever hovedpersonen et press fra døtrene sine også, det er mye å balansere. Det er vanskelig å holde øynene på hvordan man selv ønsker å være, særlig om man står i skjæringspunktet mellom sin egen oppdrager og hvem man er i verden.