"Å vokse opp med to kulturer har vært fantastisk, men også en utfordring."

Foreldrene mine har alltid vært opptatt av at jeg og mine søsken skulle lære å være takknemlige for det vi har, men samtidig jobbe hardt for det vi ønsker å oppnå. Jeg tror mange innvandrerbarn vil kjenne seg igjen i denne beskrivelsen, og i sosiologien finnes det faktisk et begrep for dette fenomenet: innvandrerdrivet.

Det har alltid vært viktig for mamma og pappa at jeg skulle lære meg tigrinja, hovedspråket i Eritrea, og at jeg skulle bevare tradisjoner gjennom mat, feiringer og høytider – selv her i Norge. Selv om jeg ikke har vært i Eritrea i nyere tid, har jeg alltid hatt en sterk tilknytning til landet gjennom foreldrene mine. De snakker ofte om politiske saker og situasjonen der, og siden jeg selv er interessert i politikk, har dette vært en verdifull måte for meg å holde kontakten med røttene mine.

Eritrea er et autoritært land preget av militarisering og mangel på ytringsfrihet, noe som selvfølgelig gjør at mange er skeptiske til å reise tilbake. Men samtidig har landet også mye positivt ved seg – det er solrikt, maten er fantastisk, og folk er generelt hjelpsomme, hardtarbeidende og har en sterk følelse av fellesskap. Dette er verdier jeg setter stor pris på, og som jeg ønsker å ta med meg videre i livet.

Den saken jeg brenner aller mest for er kvinners rettigheter. Vi er inne i en tid hvor kvinners rettigheter er under press globalt, og vi ser stadig eksempler på tilbakeslag. At jenter med innvandrerforeldre skal vokse opp med like forutsetninger som etnisk norske jenter, er noe jeg er veldig opptatt av.

KENIA: Jeg flyttet til Norge da jeg var fem, og vokste opp i en liten bydel i Kristiansand kalt Tveit. Moren min oppdro meg og lillesøsteren min alene. Vi hadde ikke alltid de samme forutsetningene som mange rundt oss, men vi var omgitt av gode mennesker som hjalp oss. Barndommen min har formet meg – både de gode og tøffe opplevelsene har gjort meg sterkere. Jeg er stolt av hvem jeg har blitt og hva jeg har oppnådd.

Å vokse opp med to kulturer har vært fantastisk, men også en utfordring. Man har flere steder å kalle «hjemme» og kan kommunisere med flere mennesker på forskjellige språk, men det kan også føre til en indre konflikt. «Hva er riktig å gjøre?». «Hvilke valg tar jeg fordi det føles riktig for meg, og hvilke tar jeg fordi jeg er påvirket av de ulike kulturene rundt meg?» Det er en balanse jeg stadig jobber med og prøver å finne ut hvem «jeg» egentlig er uten all påvirkningen.

Jeg er en sosial person som elsker å reise, møte nye mennesker og lære nye ting. Samtidig trenger jeg tid for meg selv for å lade, så balansen mellom det sosiale og alenetid er viktig for meg. Jeg gir enten 100 % eller ingenting, og derfor har det alltid vært viktig for meg å jobbe med noe jeg brenner for.

Jeg har hatt mange spennende jobber som har gitt meg muligheten til å bli kjent med nye mennesker og skape gode minner. For tiden driver jeg min egen salong der jeg tilbyr GELX-neglebehandlinger, samtidig som jeg jobber i et parfymeri. Det å se en hobby vokse til en business har vært utrolig gøy og lærerikt. Jeg gleder meg til å utvikle meg videre og utforske nye muligheter som kommer min vei.

Mamma har alltid minnet oss på viktigheten av å bevare røttene våre, språket og kulturen, selv om vi er oppvokst i Norge. Vi har ikke reist tilbake til Burundi etter at vi flyttet, men Rwanda som er nabolandet har blitt vårt andre hjem. Det er alltid en spesiell følelse å komme dit – møte vår store familie, kjenne varmen, gleden og selvfølgelig nyte den fantastiske maten!

Jeg tror min generasjon kommer til å bidra til en mer inkluderende og åpen verden. Det er inspirerende å se hvordan vi setter fokus på mental helse, likestilling og representasjon. Jeg håper at Norge fortsetter å utvikle seg til et mer mangfoldig og inkluderende samfunn – der ulike kulturer ikke bare aksepteres, men også verdsettes.