– Drømmen ble til mens jeg gikk, og jeg ser meg aldri tilbake

Å organisere et fotoshoot med Dagny skulle vise seg å bli en utfordring. Hennes timeplan er fullbooket med konserter, musikkvideoinnspilling, reiser til London. Men til slutt finner vi en lørdag, og Dagny er blid som smør mens hun får hår og makeup på sommerhuset. Hun poserer i badebassenget i en badedrakt fra Bottega Veneta, og i solnedgangen i et antrekk fra Hermès. Hun er en drøm å jobbe med, selv om vi må holde på til langt på kveld. Å finne tid for intervju blir derimot vanskeligere, så vi sender av gårde noen spørsmål på e-post som hun kan svare på mellom slagene.

Hvordan har du det akkurat nå?
– Jeg har det veldig bra! Jeg er født sommerbarn og får alltid et ekstra gir på denne tiden av året. Jeg er dessuten veldig, veldig fornøyd med at turnélivet – uten restriksjoner – er i gang igjen. Hei, festivalsommer!

Hva gleder du deg mest til denne sommeren?
– Jeg gleder meg aller mest til å spille på festivaler! Festivalsommeren er høytid for min del. Jeg skal blant annet spille nest sist på hovedscenen på Øyafestivalen i år, og det er faktisk et stort check på «bucketlisten». Ellers skal jeg prøve å få fullført det våttkortet som jeg aldri startet på i 2020 ..!

Hvor gammel var du da du skjønte at du ville holde på med musikk?
– Jeg var rundt 15 da jeg begynte å skrive låter på kassegitaren. Jeg drømte først om å bli låtskriver, ikke artist. Men så oppdaget jeg scenen, og hvor mye jeg elsket følelsen av å opptre. Det er en frisone, og det eneste stedet hvor jeg virkelig kan riste fra meg, det. Så da ble det sånn. Jeg flyttet til London da jeg var 21 år, og lærte det meste jeg kan om musikkbransjen og låtskriving i de seks årene jeg var der. Du kan si at drømmen ble til mens jeg gikk, og jeg ser meg aldri tilbake.

Hvem inspirerte deg til å satse på musikk da du vokste opp?
– Jeg tror aldri at det var et øyeblikk hvor jeg tenkte at «NÅ skal jeg satse på musikk». Jeg hadde mange andre jobber de første ti årene jeg drev med musikk, men det var alltid musikk jeg hadde mest lidenskap for. Musikken gir meg drivkraft og mening, så det passet aldri å gi seg for å satse på noe annet. Til slutt begynte flere og flere å følge med på det jeg holdt på med. Én stein av gangen, kan du si. Sånn ble min vei til, og den bygges enda.

Fortell om den aller første låten du lagde?
– Den aller første låten jeg husker at jeg skrev, het Silence. Jeg satt hjemme alene en fredagskveld og hadde kjærlighetssorg etter at min første kjæreste hadde gjort det slutt. Låten handlet om at stillhet var skummelt, for da kom alle de kjipe tankene luskende. Da jeg var yngre, hadde jeg definitivt hjertet mer utenpå skjorten enn jeg har nå, og det var mye melankoli i låtene. Jeg husker fortsatt nesten hele låten, og broren min spør fremdeles om jeg kan synge den når jeg spiller konsert hjemme i Tromsø, over 15 år etter at jeg sist sang den.

Den kreative prosessen

Hvordan jobber du frem en låt i dag?
– Jeg jobber alltid sammen med en produsent eller en annen låtskriver. Låtskriving handler om å få frem en følelse, både musikalsk og tekstlig, og det er uendelig med muligheter og valg som skal tas underveis. For meg er det en prosess som tar tid, og det er lettere når jeg kan snakke med noen og teste ting høyt i rommet. Jeg begynner oftest med melodi, så kommer teksten etter hvert. Den myten om at alle de beste låtene er skrevet på 20 minutter, synes jeg er tullprat og skaper unødvendig mye press på en kreativ prosess. Og press og stress er sjelden en god oppskrift for å få frem kreativitet, spør du meg.

Hva er du mest stolt av så langt i karrieren?
– Jeg har lyst å dra frem albumet mitt Strangers / Lovers. Hele albumprosessen var så spennende. Jeg kan tenke meg at å lage album er litt som å skrive bacheloroppgave, uten at jeg noen gang har gjort det. Jeg lærte veldig mye og følte hele veien at jeg kunne finpusse bare litt til, men når jeg endelig satte en strek, fikk jeg en enorm mestringsfølelse og lykke over det vi hadde skapt. Nå vil jeg bare lage et nytt!

Hva gjør du før du går på scenen?
– Den siste timen før stage time er hellig! Det hender jeg skifter personlighet 30 minutter før vi går på scenen, haha. Jeg blir, for eksempel stresset om det skjer noe uventet eller om jeg må small- talk’e med noen. Sånn er jeg OVERHODET ikke ellers. Men det siste året har jeg funnet litt mer roen, og da liker jeg best å bare være med bandet, gå igjennom låtene mentalt og gire oss opp!

Hva er det beste sceneantrekket du har hatt på deg så langt?
– Her skulle jeg kanskje sagt noe fashion forward, men fakta er at vi har noen hvite boilersuits som er kjøpt på et varehus for arbeidsantrekk, og de er mine favorittantrekk så langt. Med én gang jeg får drakten på, får jeg lyst til å hoppe rundt, være energisk og bare leke meg – som er nøyaktig det vi gjør på scenen!

Fremtidsdrømmer

Hva føler du deg mest komfortabel i?
– Oi, det kommer an på dagsformen. Én dag har jeg på meg en rosa kjole, neste dag er det jeans og en baggy T-skjorte som gjelder, tredje dag har jeg på meg en jumpsuit fra Felleskjøpet og fjerde dagen vil jeg ha på meg en svart lærjakke som rekker ned til gulvet. Det eneste som jeg stort sett har på meg hver dag, er Dr. Martens. Så det er vel kanskje dét som er svaret: Jeg er aller mest komfortabel i Dr. Martens boots. Om jeg går ut døren med noe jeg ikke er komfortabel i, så påvirker det meg hele dagen. Det jeg derimot aldri føler meg komfortabel i, er klær jeg har vokst ut av. På tide å sende dem av gårde til bruktbutikken eller sy dem om, tenker jeg; ingen trenger klær i skapet som gir en dårlig følelse.

Hva er det beste med å spille på festival? Hva liker du minst?
– Det beste er stemningen, og at man får henge med bandet sitt og andre band og artister. Det er alltid veldig sosialt, og man får ofte tid til å gjøre en kul aktivitet i løpet av dagen. For eksempel en båttur, nyte sola på et svaberg, nyte lokal mat eller spille fotball. Det verste med festivaler er utedo, haha!

Hvem er dine musikalske forbilder i dag?
– Det siste året, siden jeg var ferdig med albumet, har jeg vært på leting etter nye musikalske forbilder. Jeg har lenge vært inspirert av for eksempel Robyn og Veronica Maggio, og jeg digger dem like mye i dag, men jeg har kjent på behovet for å inspireres av noe nytt. Det er altfor lett å stoppe opp om man ikke får nye input i blant, og det prøver jeg å unngå både musikalsk og generelt i livet.

Hva slags humor regjerer på din turnébuss?
– Det er mye bra humor på vår turnébuss, skal jeg si deg, og vi flirer mye. Jeg bodde i England i over seks år, så jeg er veldig glad i den britiske humoren – og liker når folk er kjappe i replikken. Det er mye «banter» i gjengen, vi erter hverandre mye, men alltid med et glimt i øyet.

Hva drømmer du om?
– Jeg pleide å drømme så mye, men jeg har blitt litt dårligere på det med årene, så nå minner jeg meg selv på at jeg ikke må glemme å drømme! Jeg drømmer om å reise på oppdagelsestur til Sør-Amerika. Jeg drømmer om å lære meg et nytt språk. Jeg drømmer om å bli skikkelig god på noe annet enn bare musikk. Jeg drømmer om å kjøpe meg et bittelite hus ved sjøen en plass, og male alle veggene i forskjellige nyanser av rosa og blått, og ha masse planter og kule gjenbruksmøbler. Jeg drømmer om å lage album nummer to, og tre, og fire, og at jeg kan fortsette å turnere i mange, mange år til. Jeg drømmer om at vi skal bli enda bedre til å ta vare på jordkloden, og at våre handlinger skal slutte å gå så sinnssykt hardt utover naturen, havet og dyrene. Men når alt kommer til alt, så er jeg egentlig veldig glad for det livet jeg har, så jeg drømmer aller mest om å bare få lov til å fortsette å leve det, og at jeg aldri mister «piffen».

Hva brenner du for?
– Jeg brenner for musikk og kultur, og ser hvor viktig det er for så mange. Jeg brenner for natur og dyr, men kunne gjort veldig mye mer for å gjøre en forskjell. Det blir dessverre litt for ofte med gode tanker og intensjoner, og det holder ikke lenger. Jeg brenner for å normalisere forskjeller og at vi skal bli litt rausere, mindre dømmende, mer inkluderende og mindre firkanta på en del ting. Jeg mener vi legger litt for mye opp til at alle skal passe inn i én boks, noe jeg personlig tror ville gjort verden ganske mye mer kjedelig, traust og lite fargerik. Jeg brenner for at vi skal huske på kardemommeloven som vi alle lærte som barn: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.» Den er nemlig ikke så dum, den. Og så brenner jeg for mindre skjermtid, og mer real-life-action!

Hva ville du jobbet som hvis du ikke var artist?
– Denne uken ville jeg svart enten arkitekt, gartner eller møbelsnekker. Men det skifter hver uke!

Hva gjør du for å koble av?
– Jeg har en leilighet jeg har fylt opp med planter. Hvis jeg blir stresset eller trenger en time out, så steller jeg med plantene – vanner dem eller tørker støv av bladene. Det funker som regel alltid. Eller så maler jeg en vegg! Jeg kobler i alle fall best av med noe fysisk eller håndarbeid, eller når jeg er helt alene.

Hva er ferie for deg?
– Ferie er fritid som jeg kan bruke til akkurat det jeg ønsker; om det er å være hjemme i leiligheten eller være på reise. Om jeg skal reise, er det ofte én av to ferier som gjelder: storbyferie eller en ferie hvor jeg kan gjøre kule ting som å surfe, spille tennis hver morgen eller lignende. Ferie er å legge bort telefonen og være til stede der du er med dem du er sammen med, uten at det skal svares på e-post eller tas noen viktige avgjørelser. Haha.

Hva har overrasket deg mest med artistlivet?
– Her kommer noen disclaimers: «Backstage» er sjeldent veldig moro eller spesielt spennende for noen andre enn bandet og crewet og deres interne sjargong. Det er ingen som har noen gøyalt på rideren sin. Og det aller største presset er det man legger på seg selv, og det viser seg at hvis man bare er seg selv og stoler på at det er nok, så er det ofte det.

Keep it in the family

Hva er den viktigste lærdommen du har tatt med hjemmefra?
– Mamma og pappa er veldig flinke til å få alle rundt seg til å føle seg vel, sett og akseptert som dem de er, og det elsker jeg med dem. Det var også de som oppmuntret meg til å fortsette med musikk da jeg vurderte å gi meg som 25-åring. Jeg hadde nesten ingen inntekt, ingen utdanning og ante ikke hvor jeg skulle, men de turte å oppfordre meg til å fortsette så lenge jeg fortsatt hadde glede av det. Det synes jeg er ganske kult. De har stort sett latt meg finne ut av ting i mitt eget tempo og skape min egen vei. Det eneste rådet jeg husker som gikk igjen i barndommen, var at «vi må huske å ta vare på tennene våre» – av alle ting!

Hvordan er det å ha søsteren sin som manager?
– Det er helt ypperlig, fordi det er ingen i verden jeg stoler så mye på som familien min og Juna. Juna og jeg har veldig forskjellige kvaliteter, vi utfyller hverandre bra. Hun er organisert og liker det administrative, mens jeg er vimsete og kreativ. Hun tror alltid vi har for lite tid, jeg tror alltid vi rekker litt for mye, hun er alltid tilgjengelig på telefonen, mens jeg bruker en måned på å svare på en melding. Jeg kan snakke høl i huet på en stein, mens hun er litt mer reservert til å begynne med. Men vi har de samme verdiene og involverer hverandre i hverandres arbeidsoppgaver. Så jeg vet det meste som skjer på den mer administrative siden, og hun er alltid den første som får høre nye låter.

Blir det mye krangling?
– Jeg tror, heldigvis, vi kranglet fra oss i barndommen. Da var det mye biting, lugging og kloring, sånt driver vi ikke så mye med nå om dagen, haha. Men vi er jo ganske forskjellige, og det er naturlig at det blir noen diskusjoner i ny og ne, krangling også. Men det går oftere i high fives – eller «hand hugs», som Juna sier.

Hva gjør du når livet går deg imot?
– Da prater jeg om det. Og når jeg er lei av å høre meg selv prate om det, så prater jeg litt mer om det, helt til det blir ufarliggjort. Og så funker det best for meg å være i gang og i bevegelse; jeg overkompenserer ved å stå opp tidligere enn vanlig for meg som er et B-menneske, kler meg litt ekstra fint på en vanlig tirsdag, går en lang tur ved havet, eller skriver ned alt jeg drømmer om å gjøre en dag i fjern fremtid – bare noe lystbetont, selv om det er det motsatte av det jeg føler for. Jeg prøver å gi meg selv små påminnelser om at det går an å ha det fint og være glad. Hvis jeg kan endre noe, så prøver jeg å endre det, og hvis det ikke er noe som kan endres, så prøver jeg akseptere det og heller lete etter noe positivt i situasjonen.