MOHAMMED: Jeg kommer fra en familie med fem søsken og en sterk alenemor som har vært en stor inspirasjon. Jeg er oppvokst på Grønland i Oslo, og det har formet meg på mange måter – det er et sted jeg har møtt på mange forskjellige kulturer, som jeg har lært mye av.
I dag jobber jeg fulltid som skuespiller på Det Norske Teatret. Det er ganske sykt å tenke på, for det å bli skuespiller var aldri en drøm jeg hadde. Ingen rundt meg drev med det. Men alt endret seg da jeg fikk hovedrollen i NRK P3-serien 17 i 2018.
Jeg hadde ingen skuespillererfaring, så det kom veldig brått på. På den tiden gikk jeg siste året på videregående og hadde egentlig ingen klar plan for hva jeg ville gjøre videre. Jeg fikk vite om auditionen til serien via en klassekamerat og meldte meg på mest for fun.
Allerede etter første sesong ble den nominert til Gullruten for beste dramaserie, og jeg selv ble nominert til beste skuespiller. Den serien åpnet mange dører.
Frem til 2020 ønsket jeg bare å gjøre film og TV. Da muligheten til å være med i et teaterstykke dukket opp, var jeg først skeptisk. Jeg hadde aldri hatt noe forhold til teater, men av ren nysgjerrighet – og fordi Denzel Washington startet karrieren sin på scenen – bestemte jeg meg for å prøve. I dag kan jeg si at jeg elsker å stå på scenen mer enn noe annet. Real actors act on stage.
Jeg prøver hele tiden å gjøre nye ting og utforske ulike sider av yrket. Men det er i teateret jeg føler at jeg vokser mest – både som skuespiller og som person.
I fjor vant vi, en vennegjeng, Heddaprisen for Sorte gutter gråter ikke. Den hadde vi skapt og satt opp helt selv. Det er uten tvil høydepunktet i karrieren så langt.
Jeg har alltid tenkt at teater er noe helt annet enn somalisk kultur. Da jeg var kid pleide bestemor å sette på masse forskjellige Riwaayado på TV-en, som basically er teaterstykker filmet.
Drømmen om 10 år er å kunne fortsette med det jeg elsker og fortsatt være like nysgjerrig. Jeg håper også at jeg en dag kan være en inspirasjon for den neste generasjonen og vise dem at ingen drømmer er for store, så lenge du jobber hardt. Jeg tror genuint på at vi trenger kunst, spesielt i disse mørke tider.
DIEU-DONNE: Familien min er opprinnelig fra Kongo hvor jeg også er født, men jeg er oppvokst i Quebec i Canada. Deretter gikk ferden videre til Nord-Norge. I Canada vokste jeg opp rundt mange med flerkulturell bakgrunn som meg, siden det var et stort kongolesisk miljø der. I Nord-Norge var det færre med den typen bakgrunn. Men i sum gjorde det at jeg fikk oppleve flere kulturer, noe som igjen gjorde meg til en mer åpen person.
I Kongo er samhold en verdi vi setter pris på. Det var noe foreldrene mine ville at jeg skulle ta med meg videre i livet. Viktigheten av familie er også en stor ting i vår kultur.
Jeg har ikke vært i hjemlandet mitt siden barndommen. Derfor er det vanskelig å si hvordan det er å være der nå. Hvis jeg noen gang får muligheten til å reise tilbake, er autentisk kongolesisk mat noe av det jeg gleder meg mest til å oppleve.
Absolutt alt i den kongolesiske kulturen er annerledes fra den norske. Det gjelder familieverdier, mat, musikk, dansekultur. Klesstil. Ja, faktisk absolutt alt er forskjellig.
I hjemlandet mitt har vi en motekultur som heter La Sape. Vi kler oss som oftest i klær med mye farger og mønstre, spennende fasonger og ting som skriker litt ekstra. Jeg liker å tilnærme meg det konseptet, men det å bo i Norge gjør at jeg må tilpasse stilen min etter været.
Jeg føler at innvandrere blir fremstilt som kriminelle i mediene. Og det er etter min mening helt feil.
Selv har jeg opplevd rasisme, men for meg handler det om å stå opp for meg selv, samtidig som man klarer å skille mellom de tingene som bør ignoreres og ikke. Jeg tenker at rasisme ofte er noe som er lært i hjemmet, og ofte noe man ikke kan endre i folk med mindre de ønsker det selv. Derfor mener jeg at den beste måten å håndtere rasisme på er å ikke kaste bort energi på det, samtidig som man selvfølgelig bør stå opp for andre når man ser det skje.
Slik jeg ser det har min generasjon allerede endret verden og Norge med sosiale medier, musikk, klesstil og så videre. Et fellestrekk ved oss er nok også at vi er opptatt av å være generational wealth.
