– Jeg har kjent litt på janteloven, spesielt siden det er et så flashy yrke

Har kjent på janteloven

At Elli har hatt en lysende start på karrieren er det altså ingen tvil om. 21-åringen gikk ut av dramalinjen på Hartvig Nissen i Oslo i 2020. For noen er skolen kjent som «Skam»-skolen, men ellers er den kjent for å være en av landets mest anerkjente skoler, spesielt om du ønsker en karriere innen skuespill. Her fikk Elli kunnskap om faget sitt og flere gode venner, men i motsetning til mange rundt henne landet hun kjapt store roller.

– Jeg tror ikke det var noen som var sjalu på meg, men man går jo på dramalinjen av en grunn, og det er konkurranse. Mange har samme mål og er i samme aldersgruppe, men vi får ikke alle de samme mulighetene.

– Det tok meg tid å lære å ikke undergrave meg selv. Jeg var redd for å være for stolt, og jeg kjente nok litt på janteloven, spesielt siden det er et så flashy yrke. Det tok meg tid, men jeg lærte meg heldigvis å ikke bry meg om det, og heller bare være en varm person og ha troen på meg selv.

Elli legger ikke skjul på hvor takknemlig og glad hun er for alle rollene hun allerede har fått siden hun startet som 16-åring.

– Det er mye som skjer fra du er i tenårene til du kommer i 20-årene. Det er kanskje den største utviklingen man har som menneske, så det er veldig fint å kunne se tilbake på de rollene jeg har gjort – og se hvor mye lærdom jeg har tatt fra hver enkelt.

Hva har vært din favorittrolle så langt?
– Det var spesielt fint å jobbe med Rikke Gregersen i serien Ida tar ansvar. Hun måtte finne en som passet til å spille Ida, og vi fikk raskt god kjemi. Alt stemte bare, og jeg tror vi har mye av den samme humoren. Rollen som Ida er nok den jeg føler jeg har mestret best som skuespiller.

Høyt under taket

At Elli kom til å bli skuespiller lå kanskje i kortene – og i dag understreker hun hvor glad hun er for å kunne gjøre karriere av det hun elsker mest.

– Jeg begynte tidlig med barneteater. I 5–6 årsalderen var det den største hobbyen min. Jeg var innom alt fra svømming og turn, til fotball og håndball, men det var teater jeg likte å holde på med.

På teateret fikk hun muligheten til å være kreativ, noe som alltid har vært viktig for henne. Elli vokste opp på Nordstrand i Oslo med foreldre som også jobber innen filmbransjen. Moren, Siri Helene Müller, har jobbet som skuespiller og med casting blant annet, og faren, Nicholas Müller-Osborne jobber som DoP, director of photography.

Stemoren hennes, Petronella Barker, er fast ansatt skuespiller på Nationaltheatret.

– Fra tidlig alder kunne jeg drømme meg inn i min egen verden, og fordi jeg hadde så god fantasi kunne jeg leke i flere timer alene. Jeg tror grunnen til det var at jeg så mye på film fra jeg var liten, forteller hun, og fortsetter:

– Foreldrene mine introduserte meg for franske animasjonsfilmer, som virkelig er fine. Men jeg så også mye på Disney, eller filmer fra Hayao Miyazakis Studio Ghibli. Har du sett Studio Ghibli? Den er helt nydelig. Det finnes få perfekte filmer, men flere av hans filmer er virkelig det.

Elli lyser opp når hun mimrer tilbake til filmene hun pleide å se, eller når hun forteller om hva som inspirerte henne som liten.

– Det som først inspirerte meg var alle filmene jeg så, og foreldrene mine. Jeg vokste opp i et veldig kreativt og åpent hjem, hvor foreldrene mine lærte meg å ha en fri innstilling og ga meg mulighet til å være den jeg selv ønsket, sier hun, og understreker at foreldrene alltid har tatt vare på henne

Betydningen av kultur har alltid vært viktig for familien, noe som også navnet hennes tilsier, Elli Rhiannon Müller Osborne. Rhiannon-navnet fikk hun etter Fleetwood Mac-låten med samme navn. Stevie Nicks’ signaturlåt Rhiannon som hun skrev på 1970-tallet.

Faren hennes er britisk, fra Wales, så fra Elli var liten har familien vanligvis hatt et par årlige turer dit eller til London. Mest av alt for å hilse på bestemoren, eller Grandma, som Elli kaller henne.

– Det verste med pandemien var å ikke få besøke Grandma. Hun er den eneste bestemoren vi har igjen – og det er jo mammaen til pappa. Vi har ikke sett henne så mye som vi pleier de siste årene, men heldigvis besøkte hun oss til jul og nyttår.

Som halvt brite har Elli vokst opp med å kunne snakke både norsk og engelsk med foreldrene, men det var ikke før midten av ungdomstiden at hun begynte å snakke engelsk med faren hele tiden.

– Det er litt gøy, for jeg husker godt den dagen jeg bestemte meg for å snakke engelsk med pappa. Jeg var rundt 11 år og vi var på ferie i London, hvor vi var sammen med pappas bestevenn og barna hans. Da vi barna var på en karusell utenfor en filmsjappe, husker jeg at jeg bestemte meg for å rope: Dad! Look at me! Look at me now, dad!

– Jeg kan fremdeles se for meg hele hendelsen, at jeg snurrer rundt på en karusell og roper dette, mens pappas ansiktsuttrykk forandres helt. Han så veldig forvirret ut. Etter det hadde jeg et par runder med meg selv på om jeg skulle snakke norsk eller engelsk med ham, men fra midten av ungdomsskolen begynte vi å snakke bare engelsk sammen.

Fra hun var liten har faren reist mye til utlandet for jobb – og Elli har ved flere anledninger blitt med. På en av de første jobbreisene hun fikk bli med ham på, var hun bare rundt 12 år, men hun husker fremdeles turen godt.

– Pappa skulle filme en reklame i Roma, og jeg husker det var masse kulisser, falske marmorstatuer, dinosaurer og mer. Han satt i en kran med kameraet sitt, og ble heist opp og ned sånn 50 ganger. Da husker jeg at jeg tenkte: Å ja, fett, så dette er grunnen til at vi er i Roma.

Pappajente

– Pappa har lært meg å klare meg så mye som mulig selv, før han må komme for å hjelpe til. Det har virkelig gitt meg muligheten til å få et eget inntrykk av ting, samtidig som jeg har blitt mer selvstendig.

Hun ser nå hvor mye det har betydd for henne å vokse opp i et kreativt hjem. Hjemme var det høyt under taket, noe som ga muligheter til å utforske og finne seg selv. Dette mener hun selv at har gjort henne mer trygg som person. Hun forteller at hun er fri i egne tanker, men samtidig har klare forventninger til seg selv. Selvstendig på en fri og rar måte, hvor det er plass til å være ganske barnslig, forteller hun.

– Det er veldig deilig å kunne kødde med livet, samtidig som jeg jobber hardt. Det har gitt meg muligheten til å gjøre karriere ut av det jeg elsker.

Selvstendigheten

Til tross for at det hjemme var høyt under taket og rom til å utforske, leke og fantasere, var ikke selve livet alltid en lek. Elli vokste som nevnt opp på Nordstrand i Oslo, hvor det generelt var mer konservativt enn hva hun var vant til hjemme.

– Siden jeg var veldig kreativ av meg, merket jeg at mange av de andre rundt meg var mindre barnslig enn hva jeg selv var. Det er jo på en måte litt trist også. Når man ser elever som går ut av barneskolen, og så ser det mer ut som om de nettopp har fullført ungdomsskolen, sier hun og slår ut med armene.

– Jeg var mer en som gikk kledd i regnbuetights og marihønestøvler, eller flettet håret kvelden før, så jeg skulle få krøller dagen etter. Det ble til at jeg gjerne lekte Star Wars med gutta, var med mine beste venninner og ellers lekte jeg mye for meg selv i friminuttene.

Så du har alltid vært komfortabel med å være alene?

– Jeg var trygg nok til det da, men så kommer ungdomstiden og du blir helt fucket usikker. Så er det videregående, hvor man fremdeles gjerne er usikker. Men så lander man kanskje litt og finner den veien man ønsker å gå.

Hun forteller engasjert om hvor rart hun synes det er at systemet er lagt opp slik at, uavhengig om det er på barne- og ungdomsskolen, eller på videregående, så blir vi plassert i et klasserom hvor forventningene er at alle skal få med seg akkurat det samme og være på lik linje fra start til slutt. Elli legger ikke skjul på at ungdomstiden og tenårene også kunne være tøffe. Hun opplevde at foreldrene skilte seg da hun var i midten av tenårene, i en tid som for mange allerede er vanskelig nok. Elli fikk også kjenne på at det ble mye jobb i perioder, at hjertet hennes ble knust – og på toppen av det hele … en pandemi. Men erfaringene former oss, og det har også Elli tatt med seg videre.

– Jeg har lært meg å sette pris på den Elli jeg var, og hvem jeg er i dag, sier hun.

– For jeg har det veldig bra nå, og jeg er glad for at de jeg treffer får møte den jeg er i dag. For jeg er ganske dypt fornøyd med meg selv og livet.

Det er forfriskende å høre en ung kvinne på 21 år si høyt at hun har det bra med seg selv.

Hvilken egenskaper er du mest stolt av?
– Jeg er veldig empatisk. Og jeg er veldig følsom, noe som på en måte kan være både positivt og negativt; men som jeg bare gjennom de siste månedene har lært meg at kan være noe veldig vakkert. Jeg føler det viser at man er empatisk som person, og at du er villig til å gi til andre. Det er noe jeg liker veldig godt med meg selv.

Hun rødmer, smiler og rører rundt i kaffe latten. Det er noe unorsk med å si at man er stolt over seg selv, men det må vi bli flinkere til, understreker hun, blir blank i øynene.

– Du kan få meg til å begynne å gråte nå, sier hun og ler. På en bra måte da, der ser du … Jeg er emosjonell.

– Men jo, jeg er stolt av meg selv og valgene jeg har tatt.

Helt privat

Solen i Oslo skinner, og vi tar med oss kaffen ut ved trappene på Kunstnernes Hus med utsikt mot Slottsparken. En ny vår i hovedstaden gjør det lett å drømme seg bort. Bort fra slaps og store vintersko, til noe langt mer gøy og chic. Vi snakker om Lily Rose Depp, om Ashley og Mary-Kate Olsen, om stilen til disse kvinnene og film.

Har du noen forbilder fra filmlerretet?
– Siden første gang jeg så Breakfast at Tiffany’s, har jeg sett på Audrey Hepburn som et ikon. Hun virket som en helt nydelig person, og den filmen er så vakker.

Elli blir ivrig når hun begynner å snakke om antrekkene i filmen, og før hun får fullført sin egen setning bryter hun ut: Og de maskene da!

– Maskene er helt ikoniske. Når de (Holly Golightly og Paul Varjak, red anm.) går inn i en butikk, tar på seg hunde- og kattemaskene og bare kødder. Det er et sånt type forhold jeg vil ha! Og så når hun løper rundt i en trenchcoat og ser etter katten. Cat! Så kysser de i regnet. Jeg elsker kjærlighet.