Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

© Olivia Rohde COS_2008__G7A9457

Stjernedesigneren Mark Tan: - Jeg mister tålmodigheten hvis ikke noe står på spill

Stjernedesigneren Mark Kenly Domino som vokste opp på en bensinstasjon i den lille danske byen Ry, solgte som 12-åring sitt design for første gang til Prinsesse (nå Grevinne) Alexandra - bare fem år senere fikk han en jobb i Diors parisiske haute couture-atelier. Vi har intervjuet den danske designeren som endte opp med å bli en av de mest talentfulle haute couture-designerne fra Skandinavia.

– Jeg jobber kanskje ut fra noen litt sprø energier – for når jeg har bestemt meg for at jeg vil noe, og sier det høyt, så kommer det til å skje.

Designer og skredder extra-ordinaire Mark Kenly Domino Tan sitter ved et ravfarget bord, som er det første som møter deg når du skritter inn i butikken hans i Store Strandstræde i Indre By i København. På den ene siden av bordet troner en enkel Georg Jensen Svane-kanne med slank sølvhals, og på den andre ligger et stort bruddstykke av en stein som et massivt henslengt kunstverk.

Veggene har en lys mokkafarge, og klærne på hengerne løper i nyanser av beige, taupe, hvitt, litt lyseblått og svart. Atmosfæren her inne er helt rolig. Kanskje skyldes det at det er en fridag i mai, kanskje er det fordi det fortsatt er tidlig på morgenen, eller kanskje er det mest fordi den tiden vi lever i gjør at de koselige gatene i Nyhavn ikke lenger svømmes over av turister.

–Min venninne, designeren Yvonne Kone, har en butikk her nede, og hun sa til meg at det burde jeg også få meg. Det sa jeg et høyt ja til, og så måtte jeg bare forsøke å finne ut hvordan jeg skulle få det til. Jeg fikk overtalt investorene mine om at det var det vi skulle, forteller Mark Tan om butikken som har vært hans siden 2018.

Butikken er en essensiell del av strategien som Mark Tan valgte for to år siden – en strategi som skulle forankre den solide posisjonen han allerede hadde i det nordiske markedet og være et fundament for det han er best til: Å fortelle historier.

COS_2009_G7A9457-sorthvid © Olivia Rohde

Og hva så?

Det med å få ting til å skje har Mark Kenly Domino Tan gjort cirka hele livet. Det høres kanskje ut som en overdrivelse, men det er det ikke.

–Jeg har laget klær helt siden jeg var liten. Det startet med dukkestørrelser, og jeg kan faktisk ikke huske å ikke ha hatt interessen for klær. Jeg har vært veldig insisterende, og kan huske at jeg veldig tidlig begynte å spørre etter en egen symaskin. Moren min hadde en som var skikkelig dårlig, og det endte opp med at jeg fikk en ny. Jeg invaderte brygghuset vårt med sytingene mine. På et tidspunkt flyttet vi til et annet hus, hvor det var et anneks. Det overtok jeg og installerte en systue der. Faren min hjalp meg med å lage den, og der fikk jeg til og med satt inn industrisymaskiner. Jeg gikk fortsatt på barneskolen den gangen, så jeg var nok en 11–12 år gammel.

Mark Tan vokste opp i Ry. Stedet ligger i et område som kalles Søhøjlandet, mellom Skanderborg og Silkeborg på Jylland i Danmark. Der hadde familien en bensinstasjon som foreldrene hans kjøpte i 1991, og som de siden utvidet med et verksted og bilsalg. Faren er fra Kina, og moren er dansk. Han er mekaniker, hun utdannet i en gardinbutikk, og så har Mark en eldre bror. Sitt entreprenør-hode krediterer han foreldrene, og kanskje fordi de var så kreative selv, stilte de aldri spørsmål ved hans insisterende skapertrang i svært ung alder.

–Storebroren min var en sånn type som drev med all slags sport, så foreldrene mine var vant til at han skulle kjøres hit og dit. Det var det samme med meg – det var bare noen andre ting jeg ble kjørt til, forteller han.

“Jeg har aldri vært interessert i koseprosjekter, det gir meg ikke noe. Jeg mister tålmodigheten hvis ikke noe står på spill.“

Marks form for sport var blant annet en kunstskole i Sejs som ble drevet av en dame fra et kunstakademi. Hun bodde i en nydelig trehytte hvor hun underviste barn en gang i uken. Mark gikk til henne for å studere tegning og maling. Da han var 10 år, gikk han på kveldsskole hos en dame i Silkeborg som var skredder og hadde en gruppe pensjonister som kom til henne en gang i uken. Det var seks bestemødre og 10 år gamle Mark. Sporten var all slags kunst han lagde med hendene, det vil si, de ledige timene da han ikke danset ballet på høyt nivå – noe han også holdt på med.

–Faren min var sinnssykt flink med hendene. Da foreldrene mine møtte hverandre og flyttet inn i sin første leilighet, var det pappa som snekret alle møblene. Det å lage ting er helt sikkert noe jeg har etter ham. Jeg trenger ikke å se på en ting mange ganger før jeg vet hvordan det skal gjøres. Jeg har for eksempel bygget to kjøkken selv, til to ulike steder jeg har bodd. Jeg er ganske perfeksjonistisk, så når jeg først setter i gang med noe skal det være ordentlig. Jeg har aldri vært interessert i koseprosjekter, det har aldri gitt meg noe. Jeg mister tålmodigheten hvis ikke noe står på spill. Da klarer jeg ikke å fokusere, og så kan det være det samme med hele greia, sier han.

Men var det akseptert å være en ballettdansende, kjolesyende gutt i Ry på 90-tallet?

– Absolutt, sier Mark. Men kanskje var Ry et litt spesielt sted – det var i hvert fall en slags romslighet der den gangen, som ikke nødvendigvis var vanlig i andre små lokalsamfunn. Kanskje fordi Gnags (dansk rockeband som var store på 80-tallet) jevnlig hang i byen, og kanskje også fordi mange av Marks jevnaldrende også var kreative typer. Han gikk i parallellklassen til sangeren Stine Bramsen. Shaka Loveless (dansk rapper) jobbet på bensinstasjonen til foreldrene til Mark, og musikkagenten Kristian Nyholm kommer også fra Ry.

“Jeg tror faktisk ikke at jeg ville oppdaget det, hvis det var noen som hadde problemer med meg og det jeg drev med – fordi jeg gikk rundt i min egen verden hele tiden."

–Jeg tror faktisk ikke at jeg ville oppdaget det, hvis det var noen som hadde problemer med meg og det jeg drev med – fordi jeg gikk rundt i min egen verden hele tiden. Dem om det, i så fall. Sånn har jeg det fortsatt. Det er sånn jeg er skrudd sammen, sier han.

Den om Prinsesse Alexandra

Fliden og drivkraften som Mark Tan viste gjennom hele barndommen, sees fortsatt i klærne han designer i dag. Han er kjent for å være omhyggelig og for å være ekstremt detaljorientert. Bare ved å kaste et blikk på antrekket han har valgt seg denne morgenen, kan man fornemme finessen og den nedtonede elegansen som har gitt moteshowene hans ry for å være av de mest ettertraktede i Norden. Han har på seg en skreddersydd svart blazer, der du kan se stingene i sømmen, han har en hvit skjorte som er åpen i halsen med et silketørkle knytt i en enkel knute. Han har på seg jeans, og mønstrete sokker i mørkebrune skinnloafers med dusk. Han har briller med røykfarget innramming og en signetring i gull på venstre lillefinger. Den fikler han med mens han prater.

Det er nettopp de små detaljene i skredderkunstens håndverk som skiller Mark Kenly Domino Tan fra andre danske motemerker. Han forstår silhuetter, naturligvis, måten de ulike stoffene faller på, fargenes kompleksitet og kvalitet – og ikke minst kunsten å iscenesette klær som en fortelling. Han gjør folk nysgjerrige, og får dem til å ville vite mer. Denne typen forståelse for det å bygge en merkevare kommer ikke av seg selv. Den gangen Mark fortsatt satt i annekset hjemme hos foreldrene og eksperimenterte, oppsøkte han stadig lokale skreddere i Ry, slik at han kunne lære alt det han ikke kunne fra før.

–Jeg begynte å få ekte kunder da jeg var rundt 14–15 år gammel. Den første store ordren jeg fikk var en kjole til en dames 40-årsdag. Jeg fikk et budsjett på 40 000 kroner – det var helt crazy. På et tidspunkt hadde Sallingsund kommune et jubileum hvor de av en eller annen grunn skulle bruke en kjole, og det fikk jeg også penger for. Jeg allierte meg med skreddere i Århus til de tyngre arbeidene – jeg gikk jo fortsatt på skolen og kunne ikke sy på fulltid – og det var også enkelte elementer som jeg visste godt hvordan jeg ville skulle se ut, men som jeg ikke hadde kompetanse til å lage selv, forteller han.

Og så er det historien om den berømte kjolen til prinsesse (nå grevinne) Alexandra. Det er en av de anekdotene man oftest leser om Mark Tan, og er en fortelling som tidlig var med på å drysse stjernestøv over hans spirende karriere. Sammen med andre mindre kjente hendelser skulle den få stor innflytelse over valgene han tok senere. På slutten av 90-tallet ble Mark Tan invitert til å delta i en retrospektiv utstilling i Frederikshavn som var dedisert til den kjente danske haute couture-designeren Erik Mortensen. Det hele utspilte seg i denne byen på Nord-Jylland på det som den gangen var en svært anerkjent designskole som hadde prinsesse Alexandra som beskytter. Det var i den forbindelsen at 12 år gamle Mark møtte prinsessen. Hun så en kjole Mark hadde med, og den endte hun opp med å kjøpe.

Likevel var det ikke denne episoden, men heller en kort samtale Mark hadde med en av lærerne ved Alexandraskolen, som endte opp med å gjøre størst inntrykk på den unge designerspiren.

–Jeg har dessverre aldri kunnet huske hva han het, men han sa til meg at jeg skulle utdanne meg til skredder først, og så ta designdelen etterpå. ‘Det er ingen som kan håndverket lenger, så hvis du kan det, kommer du til å skille deg ut fra de andre, minnes Mark.

Fra Paris til Kolding

Mark Tan fyller snart 33 år. Men hvis man ikke visste alderen hans, og bare lukket øynene og hørte ham fortelle, kunne man lett få inntrykk av at man lyttet til en mann med 80 års livs- og arbeidserfaring. Og det er nok sånn det blir når man vet hva man vil. Da har man fullført en skredderutdanning i Odense og landet en jobb i Diors parisiske haute couture-atelier før man har rundet 17 år.

– Jeg lærte veldig mye hos Dior. Det var mens Galliano var der. Selvfølgelig så jeg ham, men det var ikke sånn at jeg gikk rundt og var starstruck hele tiden. Jeg blir generelt ikke superimponert over ting jeg opplever – det tror jeg er en veldig jyllandsk egenskap. Jeg fikk jobbet meg opp ved å ha et skikkelig godt forhold til førstedamen der, og jeg ble også lånt ut til andre designere. Jeg har for eksempel skåret ut plaggdeler for Balenciaga – det var sånne ting man gjorde den gangen. Jeg hadde en veldig direkte tilnærming til de prosjektene jeg gikk i gang med, og det smittet kanskje litt over på hvordan de andre i skreddersalen oppfattet meg.

I en alder hvor de fleste unge mennesker fortsatt ikke har den fjerneste anelse om hva de vil bruke arbeidslivet på, hadde Mark Tan allerede nådd et profesjonelt metningspunkt. Han var lei av klær.

– Etter Paris flyttet jeg til København og jobbet som scenografiassistent på Betty Nansen Teatret, fordi jeg tenkte at jeg kanskje skulle gå den veien videre. Jeg liker veldig godt det der med å jobbe med en tekst og omskape en karakter til en historie – og det å hele tiden skulle forholde seg til lys og rom.

Forståelsen for å folde ut alle de ulike delene av en fortelling og skape innhold som rekker langt utover ens egen nese, er noen av de egenskapene som fortsatt karakteriserer Mark Tans arbeid i dag. Han føler et stort ansvar for det han sender ut i verden.

"Jeg tror at hvis du får en følelsesmessig tilknytning til et klesplagg, så vil det plagget overleve i garderoben din."

– Jeg tror at hvis du får en følelsesmessig tilknytning til et klesplagg, så er det nettopp det plagget som vil overleve i garderoben din. Bærekraft er en litt udefinert størrelse som aldri må føre til plagiater. De enkelte produktene må være laget på en måte som er ansvarlige og bærekraftige i seg selv, men også med en omtanke for designet. Jeg tror det er designet som til slutt blir det som gjør at produktet får lengre levetid og en større verdi for dem som kjøper det plagget.

Et nytt flaggskip

Etter en rundreise i Asia for å besøke besteforeldrene og et høyskoleopphold i Randers, var Mark Tan som 22-åring igjen klar for å plukke opp synålen. Denne gangen med en bachelor i bekledningsdesign fra Designskolen Kolding i lommen. Det vil si, bacheloroppgaven var en avgangskolleksjon som gjorde at Mark ble nominert til H&Ms designpris. Han vant først i Skandinavia, så i Europa, før han røk ut av den internasjonale konkurransen. Selv om han senere kom inn på designerutdanningen på Royal College of Art i London og jobbet deltid i Alexander McQueens atelier, så var det ikke helt det livet han som 26-åring drømte om.

– Jeg satt litt fast i den samme rollen med de referansene. Jeg merket at det ikke ga meg noe å jobbe på den måten. H&M-konkurransen hadde gjort at jeg fikk en del oppmerksomhet fra Danmark, og jeg ble invitert til å holde et moteshow i København. Det sa jeg bare ja til, selv om jeg ikke engang hadde en kolleksjon.

COS_2009_Mark_Kenly_Domino_Tan_AW20_002

Og slik oppstod merket Mark Kenly Domino Tan i 2014.

– Fordi jeg helst vil gjøre tingene på min egen måte, har jeg alltid tenkt at jeg skulle ha mitt eget merke før eller senere. Men kanskje ikke akkurat på det tidspunktet. Det skjedde virkelig bare fordi jeg hoppet ut i det med bind for øynene og en stein bundet rundt foten. Jeg hadde ikke en rød øre, og lånte 15 000 kroner av en av vennene mine. Så lånte jeg Bettina Bakdals studio på Nørrebro. Det var midt på sommeren, og jeg kastet bare inn alle de folkene jeg kjente, forteller Mark Tan om sin heseblesende introduksjon i den danske moteverdenen. Det resulterte i 17 looks, som han viste på Nimb i København i august 2014.

Mark Tan skapte seg raskt et godt nettverk av kvinner i den danske hovedstaden, og det var de som bar ham gjennom de første sesongene som en selvstendig merkevare. Så vant han Magasins designpris, og dermed fikk også økonomien et dytt i riktig retning. Han fikk raskt klærne sine inn i butikker som Lot #29 og Holly Golightly, og couture-evnene hans ble etterspurt hver gang danske skuespillere skulle ned den røde løperen. Utenlandske kunder kom også på banen.

– Men det endte faktisk med at jeg nesten brakk ryggen. Vi hadde jo ikke naturlig kontakt med kundene som var der ute i verden. Vi var to mennesker på kontoret – og bare det å sende en kasse til et motemagasin i et annet land krevde jo alt mulig av strekkoder, forsikringer, papirer – og hvem eier egentlig varene underveis? Vi ante ikke hva vi holdt på med, forklarer han.

Omtrent samtidig med at Mark bestemte seg for at opplegget hans ikke fungerte, møtte han Charlotte Egelund, tidligere direktør hos By Malene Birger. De to skapte den strategien som butikken hans er basert på i dag. De har justert prisnivået (litt lavere priser enn før), og det primære fokuset er hjemmemarkedet.

– Det var mitt eget ønske å ligge et annet sted prismessig, men å samtidig bevare kvaliteten og estetikken – og måten jeg jobber på. Det har jeg klart ved å skrelle bort litt av couture-elementene. Klærne er ikke er like «dressy» som før. Jeg fjernet noen kjoler og gjorde kolleksjonene til litt mer av en hverdagsgarderobe. Selv om jeg har overlevd i mange sesonger av våre private atelierkunder, så er det noen veldig tunge designprosesser involvert, og det forstyrrer den vanlige syklusen. Det er fremdeles levedyktig rent forretningsmessig å lage couture, for hver gang vi faktisk lager noe i atelieret, så er det noe der som vi kan overføre til ready-to-wear-klærne. Det er den måten å jobbe på som gjør at vi er annerledes enn de andre danske merkene, forteller Mark.

Det betyr at Mark Kenly Domino Tan i dag hører inn under paraplyen til moteinvesteringsvirksomheten Fashion Society. De eier også Rue de Tokyo, Naja Lauf, Nué og Nué Notes. På kontoret på Vesterbrogade sitter administrasjonen, designteamet, syerne og salgspersonalet. Og så er det butikken – selve flaggskipet. Butikkuni-verset er Mark Tans personlige visjon for de fortellingene han vil skape; å bringe sanselighet, design og mennesker sammen.

“Klær interesserer meg faktisk ikke så mye. Det er grenser for hvor mye vi kan gjøre med en silhuett hele tiden."

Rett fra levra

– Klær interesserer meg faktisk ikke så mye. Det er grenser for hvor mye vi kan gjøre med en silhuett hele tiden. Noen ganger har man bare bruk for en fin hvit skjorte, som har den riktige stivheten og knitrende lyden når man tar den på seg, sier Mark, mens han gnir fingrene mot håndflatene sine, som om han kjenner på et usynlig materiale og fortsetter.

– Derfor syntes jeg at det ga mening å forsøke å lage en plattform som kunne vise noe mer. Vi har veldig lyst til å skape et ganske stramt univers som gjør at man kan putte inn helt andre ting, sier han om butikkens uttrykk, som er skapt av David Thulstrup.

‘Andre ting’ er for eksempel at man snart kan oppleve det bærekraftige smykkemerket Kinraden i butikken. Tidligere har butikken hatt en utstilling av kunstneren Carl Emil Jacobsen, de har vist glasskunst av Nikolaj Lorentz, de har hatt et skinnsamarbeid med Dahlmann og laget en kolleksjon for Lindberg Briller. Alle er danske merker som viderefører en tydelig håndverkstradisjon. En respekt for håndverk med det samme verdisynet som Mark selv navigerer etter.

– Vi har holdt middagsselskaper her, der vi har samlet forskjellige mennesker på tvers av ulike faggrupper for å skape et nettverk og lage en potensiell kundekrets. På den måten knyttes opplevelser sammen med merket. Forhåpentlig fører det til at dette blir et sted man kommer tilbake til og gjerne anbefaler videre. Klær på en henger kan noen ganger være vanskelig å forholde seg til, så ambisjonen er å kommunisere moten på en annerledes og interessant måte. Ikke fordi alt skal være så dyptfølende og høyttravende, men man må ha en idé med det man foretar seg. Særlig i tider som disse, hvor så få ting gir noen mening.

Derfor er det også en del av Mark Tans naturlige inspirasjonsprosess å ha mange prosjekter gående samtidig. Det er sånn han holder seg oppdatert på hva andre er opptatt av, og hva slags samtaler som føres på tvers av samfunnet. Akkurat nå har det ført til at han igjen beveger seg mot scenekunsten og er i gang med å lage en forestilling på Århus Teater sammen med blant andre sangeren Pernille Rosendal. Forestillingen heter Vita Danica, og Mark står for kostymene.

– Jeg gjør alltid veldig mye ut av samarbeidene mine. De møtene og samtalene som oppstår underveis, kan være med på å bekrefte mine egne ideer og også skape nye.

Selv om han gaper høyt og bredt og ambisiøst over alt han involverer seg i, er han ikke redd for å feile. Det var han ikke som barn, og han er det ikke nå heller:

– Jeg kan ikke gjøre det bedre enn jeg gjør. Jeg gjør meg alltid flid. Jeg gir alt. Jeg er veldig åpen og direkte, snakker rett fra levra, og har ikke problemer med å ta ting for det de er. Så hvis noe ikke fungerer, så fungerer det ikke. Da stopper vi bare opp og finner på noe annet. Så lenge du alltid vet at du har gjort ditt beste, så kan du ikke gjøre noe med at det kanskje ikke var riktig tidspunkt akkurat der og da. Det har jeg alltid levd etter.

Mer om Intervju? Motta Costumes nyhetsbrev