© Sara Abraham

Ragnhild Nes om kunstneryrket: – Man må tørre å stå i det usikre

Billedkunstner Ragnhild Bjørnebye Nes (29) har alltid elsket å male, men det var først da hun turte å stå i det usikre at hun følte seg helt fri.

Da utstillingen ble utsolgt, skjedde det noe

Klokken er fem på tolv utenfor et leilighetsbygg på Majorstuen i Oslo. Vi ringer på dørklokken hvor det står «atelier». Men Ragnhild åpner ikke døren. Kanskje hun svarer på mobilen?

– ÆÆÆ, sorry, er du utenfor? Jeg hadde på så høy musikk, så jeg hørte deg ikke, jeg åpner nå! En smilende Ragnhild strekker frem en hånd full av størknet maling, og byr på en kopp te. Atelieret er et lite, hvitt rom med høyt tak og store vinduer, en typisk Oslo-leilighet, bortsett fra at denne er fylt med påbegynte landskapsmalerier fra gulv til tak, i Ragnhilds velkjente palett av vakre farger. Det var egentlig grafisk designer Ragnhild Nes skulle bli etter kunstlinjen på vidergående. Det virket mest fornuftig. Hun tok utdanning på Westerdahls, fikk seg jobb som grafisk designer innenfor kultursektoren. Men kunstnerspiren i henne fortsatte å gro. Og selv om hun jobbet deltid som designer, hadde hun alltid atelier og malte bilder, gikk i lære hos kunstnere, stilte ut. Hennes første utstilling i 2020, var et samarbeid med møbeldesigner Julia Conley, og het I Hagen. Den ble utsolgt. Året etter holdt hun utstillingen Det Nærmeste Du Kommer Meg på Galleri Selleri i Oslo. Da denne utstillingen også ble utsolgt, skjedde det noe.

– Jeg husker jeg hadde medarbeidersamtale med sjefen min, og hun spurte hvor jeg var om et halvt år. Jeg svarte, kanskje litt impulsivt: Ikke her. Da så hun på meg og sa hun var utrolig stolt av meg som endelig turte å følge drømmen min, og så begynte vi begge å gråte. Nå har jeg både hjertet, hodet og begge føttene i kunsten.

Har du noen gang angret på at du valgte kunsten som levevei?

Ragnhild rister raskt på hodet.
– Nei, nei, det har jeg ikke, sier hun.

– Selv om jeg noen ganger savner å spise knekkebrød med kollegaer.

Alle stemmer trengs

Ragnhild sitter med bena oppunder seg i sofaen, omringet av bilder i en fargepalett av rosa, rød, blått og gult. Selv er hun kledd i et rosa antrekk med malingsflekker på.

– Jeg trives aller best i atelieret, medgir Ragnhild. Selv om Ragnhild ikke angrer på valget om å bli kunstner på heltid, har ikke veien hit vært helt uproblematisk. Å komme fra en annen type bakgrunn er ikke like anerkjent av alle i kunstverdenen, og hun har møtt noen fordommer. Men hun forteller at det største presset legger hun nok på seg selv.

– Man må tørre å stå i det usikre og tro at det ordner seg. Rett og slett tørre å ha tro på seg selv. Jeg tenker at kunstverdenen er fri, og at kunst skal utfordre, så alle stemmer trengs – også min.

Ragnhild blir stille, det er som om hun må bli enig med seg selv, før hun kan si seg fornøyd med svaret sitt. Så legger hun til:
– Det er viktig å ha et rotfeste tross utfordringer, ta et steg tilbake og tenke: Hva er det jeg vil med kunsten min?

Ja, hva vil du med kunsten din?
Ragnhild ler og peker opp mot ett av maleriene.
– Jeg er veldig opptatt av farger, som du ser, og av hva farger gjør med mennesker. Jeg tror mange kan oppleve mye glede i maleriene mine, noe som jeg tenker er veldig fint i en ellers litt grå tid med alt som skjer i verden akkurat nå.

«Man må tørre å stå i det usikre og tro at det ordner seg. Rett og slett tørre å ha tro på seg selv. Jeg tenker at kunstverdenen er fri, og at kunst skal utfordre, så alle stemmer trengs – også min.»

Naturens kraft

For Ragnhild har et blankt lerret eller et hvitt papir alltid representert et pusterom. En frihetsfølelse hun ikke har fått fra noe annet. Og det er det beste med å være kunstner, sier hun.

– Jeg ser verden på en mer leken måte, jeg blir mer åpen. Ragnhild titter ut av vinduet, duringen fra to vifteovner fyller rommet. I håret har hun en sommerfugl-spenne.

– Jeg har alltid følt en dragning mot det fargerike og abstrakte: Samtidig var det viktig for meg å lære det tekniske rundt figurativ maleteknikk. Det var som om jeg følte at jeg ikke hadde rett til å male abstrakt før jeg mestret det figurative, sier hun.

For Ragnhild tar farger på alvor. Og hun er lidenskapelig opptatt av å studere lys og hvordan lys og farger forandrer seg etter årstidene. Hun tror oppveksten på en gård i Valdres har mye av skylden for akkurat det.

– Man er jo et produkt av sine omgivelser. Og med deler av barn- dommen hvor jeg hadde en høne under en arm og en kanin under den andre, har naturen alltid stått sentralt, sier hun og ler.

Under hennes residens i Henningsvær i Lofoten i forbindelse med utstillingen Søvnløs himmel, utforsket Ragnhild lyset til midnatts- solen, og hvordan dette påvirket landskapet. Under sitt to måneder lange residensopphold på SARP Gallery på Sicilia fortsatte hun i samme spor. Her, helt syd i Italia, brukte Ragnhild tiden på å ta til seg øylivet, naturen med vulkanen Etna, de nye fargene i landskapet og lyset fra solnedgangen over Middelhavet. Helst til alle døgnets tider. Det resulterte i hennes første soloutstilling utenfor Norge.

– Det var veldig spennende å se hvordan det italienske publikummet tolket kunsten min. De stilte så mange interessante spørsmål og var så levende opptatt av kunst og kultur. De var et kompetent publikum.

Inspirert av Munch

Kunstneren smiler og titter ned på seg selv og det rosa antrekket med malingsflekker på:
– Jeg har også en veldig fargerik garderobe.

– Om jeg går kledd i svart, så lurer vennene mine på hva som er galt. Jeg føler rett og slett at livet blir bedre når man lever i en fargerik
verden, sier hun.

Er det noen innen kunstverdenen som har inspirert deg spesielt?

– Det er et stort spørsmål med mange svar. Jeg er opptatt av litteratur og kunsthistorie flettet sammen opp mot tematikken i verkene mine, så jeg leser mye i en kunstnerisk prosess. Poet og maler Etel Adnan er et eksempel på et kunstnerskap jeg har stor dragning mot, hvordan hennes poesi så tydelig gjenspeiles i maleriene og hvordan hun i sitt abstrakte univers skildrer omverdenen og samfunnsaktuell tematikk.

Ragnhild trekker på smilebåndet.
– Det er kanskje litt klisjé, men jeg må nok også svare Edvard Munch. Jeg husker mitt første møte med Munch og hans malerier veldig godt. Jeg spilte cello, og bildene hans hang i skole-aulaen. Jeg har alltid vært en dagdrømmer, så jeg forsvant inn i bildene. Dirigenten måtte faktisk komme bort til meg og minne meg på at jeg måtte se på notene. Alt fra Munchs penselstrøk til hans filosofi inspirerer meg veldig.

Du er fortsatt ung og helt i startfasen av kunstnerlivet ditt, hvor går veien videre?
– Jeg har alltid vært en drømmer, og har noen ganger drømt for stort. Nå har jeg forstått at man ikke kan hoppe til femte etasje, man må faktisk gå trappene. Og det gjør jeg nå.