– Hvis folk ser på meg, blir jeg sånn: «Ser de på meg fordi jeg har vært med i «Skam»?»

Et beskyttet liv

Men her kommer den ekte Lisa Teige inn i bakgården på en kafé, midt i Oslo sentrum. Hun har langt, løst hår, en tynn svart flagrende kåpe, en lys topp og blå jeans – og hvite sneakers nederst. Hun har knapt sminke på, og huden er ren og klar – hun gløder slik folk som A) nettopp har kommet hjem fra ferie eller B) er lykkelig forelsket gjør – eventuelt begge deler.

Man får følelsen av at folk legger merke til henne, servitøren begynner umiddelbart å oppføre seg besynderlig, kvitrer og virrer med armene som en kolibri. Lisa smiler varmt. Virker helt fokusert og rolig, som en person som er dønn trygg på seg selv, og under overflaten dirrer den der særegne vestlandske kraften og viljen.

– Da vi hadde «Skam»-avslutning, valgte jeg å ikke snakke med pressen. Selv om det kanskje var hyggelig for fansen å bli kjent med meg.

Hun tenker seg om.

– Men nå sitter jeg jo her og forteller om meg selv. Det er ikke sånn at jeg har tenkt til å stenge meg selv helt ute. Jeg har tatt det litt mer sånn: «Hva har jeg lyst til akkurat nå?». Føler jeg ikke for det akkurat da, ja, da tar jeg det en annen dag. Jeg har vært bestemt på at hvis jeg ikke vil, så vil jeg ikke.

Da hun ble «Eva» på TV og @evamohn2 på bildedelingstjenesten Instagram, var hun knapt sytten år. Nå er hun tyve.

– Det har skjedd en kjempeforandring fra før «Skam» til nå, sånn er det bare. Og kanskje noen tenker at jeg har blitt en diva, men det skjer faktisk en forandring bare fordi man blir eldre – og det kan jeg ikke jeg kontrollere uansett. Jeg har jo lyst til å bevare meg selv, men den syttenårige Lisa før «Skam» er ikke den samme som jeg er nå.

Dansen for tilværelsen

Så hva skjedde egentlig med Lisa Teige? Hun har blant annet landet sin første filmhovedrolle i Battle som har premiere i disse dager.

– Etter «Skam» var det rett på øving til Battle. Rollen fikk jeg samtidig som jeg fikk vite at jeg hadde kommet inn på Khio (Kunsthøyskolen i Oslo). Ganske fint å få sin første hovedrolle samtidig som man kommer inn på drømmestudiet. Filmteamet jublet også – helt til de skjønte at alle opptak med Lisa måtte spilles inn før skolestart. Det ble ingen sommerferie det året.

– Det var utrolig stas å få rollen som «Amalie». Flere fra skolen min dro på den auditionen. Hvorfor fikk ikke de rollen, tenkte jeg, som var så flinke i både hiphop og moderne dans. Hiphop er ikke min sterke side, men jeg måtte bare stole på at de trodde jeg kunne bli god, jeg prøvde å gjøre mitt beste.

I filmen spiller Lisa vestkantjenta Amalie som får livet snudd på hodet når faren får namsfogden på døra og de blir kastet ut av luksusboligen. Villa med basseng byttes ut med blokk på østkanten. Den ekte Lisa kommer fra Fana i Bergen, vokste opp med to søstre, en mor som var lærer og en far som var ingeniør.

Er du østkant eller vestkantjente?

– Må det være enten eller? I Bergen kjente jeg ikke til noen forskjeller, men kan fort merke at folk kan ha fordommer når jeg sier jeg er fra Fana. Jeg tenker ikke over det, jeg kommer fra Fana og shopper på Fretex. I Oslo opplever jeg en større forskjell. Grünerløkka, hvor jeg bor, er østkanten, men litt av særpreget er forsvunnet. Selv har jeg venner både på øst- og vestkanten, men det er rart å tenke over at det er sjeldent jeg tar T-banen langt øst.

Visstnok tenkte manusforfatter Maja Lunde, kvinnen bak bestselgerbøkene «Bienes historie» og «Blå» på Lisa Teige da hun skrev filmmanuset. Da hun fikk høre at Teige tok danseutdannelse, var hun ikke i tvil. Hun ville at Lisa skulle spille Amalie.

– Da tenkte jeg «Oi!» Det er ganske utrolig, egentlig. Jeg har ikke noen skuespillerutdannelse. Jeg sitter ikke på så mange teknikker. Jeg kan det jeg kan. Jeg blir kjempeglad når folk har lyst til å ha meg med.

I tillegg har hun fått en liten rolle som norsk barjente i det danske, historiske dramaet «Håbet», som kommer på danske skjermer denne høsten.

– Ja, men altså, det er en veldig, «veldig» liten rolle. Du ser meg kanskje i ett minutt, og så er jeg ute. Men det var gøy.

Tenker du noen ganger at du får tilbud om ting kun fordi du har et kjent navn?

– Jeg opplever at jeg kan få tilbud fordi jeg har et navn. Men jeg skal jo gjøre en jobb. I «Battle» skulle de ha en som danser og som kan spille skuespill. Jeg sa til foreldrene mine en gang at jeg er redd for at navnet mitt gir meg ting, men det er mer redsel enn fakta. Det er helt umulig å vite. Jeg har vært på audition og ikke fått ting også, og da føler jeg sånn: «Ah!» Altså, ikke at jeg blir glad for det, men at jeg blir tatt seriøst, og må bevise som alle andre.

I filmen må Amalie lære seg å «battle», danse hiphop mot ganske rå dansere.

– Det handler ikke om å bli den beste med en gang, men at Amalie får gleden av å øve med Michael. De har ikke så lang tid til å øve sammen, så det er begrenset hvor gode de kan bli, for at det skal være realistisk. Amalie skal bli en skitflink danser, men hun kan ikke bli bedre enn det jeg er.

Foreløpig har ikke Lisa sett noen av de ferdige dansescenene.

– Jeg gruer meg litt til at alle som danser i Oslo skal se filmen. Kanskje jeg blir en bedre hiphoper med årene, men jeg må bare være fornøyd. Det var dette jeg fikk til nå. Dumt å gnage på seg selv.

En annen dans

Og her kommer vi til selve essensen av hennes liv, livet lenge før «Skam», men også livet etter. For det fantes en gang en seksten år gammel Lisa Teige fra Fana utenfor Bergen, som levde og åndet for dansen. En jente foreldrene bare så da hun satte fra seg sekken etter skolen og plukket opp treningsklærne før dansetrening. Hjemme klokka ti hver kveld og rett i seng. Dag etter dag.

– Jeg synes det var veldig koselig da vi trente ute på verftet. Vi tok bussen ned til byen på søndag morgen når alle hadde vært på byen. Folk gikk barbeinte hjem og bar høyhælte sko i hånden, mens jeg skulle på trening. Det var stille i byen og kanskje litt duskregn. Jeg syntes det var helt magisk.

Og mest spesielt er kanskje dette: At hun som sekstenåring flyttet fra Fana til Oslo uten å ha familie eller venner i byen, inn i bokollektiv med eldre folk, mens de fleste i klassen bodde hjemme og hadde familiekos hver helg. Familien kunne trøste seg med at det var like før gulljenta flyttet til utlandet som sekstenåring, sånn sett var Oslo nærme.

– Jeg hadde kommet inn på danseskole i Tyskland også, og hadde veldig lyst til å dra dit. Det er rart å tenke på at hvis jeg hadde gjort det, hadde ikke «Skam» skjedd, og jeg hadde ikke møtt kjæresten min. Så jeg har aldri følt at jeg har angret.

Lisa er en utadvendt jente, selvsikker og engasjert i miljøspørsmål. Det høres ut som en vi kjenner ... Det høres nesten litt ut som «Noora» i «Skam».

– Jeg var faktisk på audition til «Noora» først, men så ble jeg flyttet over til Eva. Men jeg skrev ned noen tanker om «Noora» – jeg tenkte at når jeg skal på audition, må jeg formulere noen tanker om hvordan hun er. Og jeg vil jo si at noen av de tankene jeg skrev ned, de ble brukt til karakteren «Noora» også.

Hva skrev du?

– At hun var veldig selvstendig og står opp for seg selv, ehm, og ja, er opptatt av miljøet og går på mange konserter. Litt sånn jeg er. Jeg synes jo at Josefine er helt perfekt for «Noora». I forhold til den auditionen jeg gjorde, var det bare å le av seg selv. Men det var gøy å ha prøvd.

Hun kjente seg ikke igjen i «Eva».

– I en familiemiddag i sesong to ble «Eva» mer livlig og begynte å drikke litt, og da sa familien min: «Nå synes vi hun begynner å ligne veldig på deg». Det synes jeg var så flaut.

Det er klart, som syttenåring er det ikke stas å bli kjent igjen i «fulle-Eva» av foreldrene sine.

– Det har jeg også opplevd når jeg er edru på fest – at folk tror jeg er godt skjenket når jeg egentlig bare er i godt humør. Jeg kan være ganske sprudlende hvis jeg er trygg på folk.

Foreldreløs i Oslo

Men hvor trygg føler man seg egentlig når man er seksten år og foreldre, søstre og venner bor på andre siden av fjellet? Det må vel ha vært øyeblikk Lisa tenkte at hun burde flyttet hjem igjen til Bergen?

– Jeg angret aldri. Jeg hadde en veldig fin klasse, og eldre romkamerater som jeg kunne komme hjem til som føltes nesten som familie.

Hun gjorde avtale med foreldrene om at hun ikke skulle begynne å drikke, og de betalte for at hun kunne komme hjem til Bergen noen helger for å danse med ungdomskompaniet der.

– Jeg var veldig åpen med foreldrene mine, jeg skulle ikke drikke alkohol. Ja, jeg har egentlig aldri drukket noe særlig.

Da jeg var seksten kom dansen foran «alt» – derfor flyttet jeg fra alt i Bergen. Men nå er det mer sånn – jeg savner familien min, det tar tid å reise hjem, og har kjæreste som bor utenfor Oslo.

En av jentene

Flere av hennes nærmeste venner har samme dansedilla som henne selv. Rakel, som hun ble venninne med på danselinjen på videregående, lot seg lure med på <k>Skam<k>-audition av Lisa. De trengte jo erfaring med auditioner, de som skulle bli dansere.

– Det var veldig deilig at hun ble en del av «Skam»-universet. For hvis jeg synes ting er vanskelig, kan jeg snakke med henne og hun vet hvordan det er. Og Rakel er bare sååå annerledes enn «Linn», så det er kjempegøy. Hun blir ikke gjenkjent.

De beste minnene fra «Skam» er med jentegjengen.

– Det var alltid gøy å si hei, bare prate litt, med hvem som helst. Jeg synes jo at alle scenene der jentegjengen var sammen var de beste.

Bak en sterk jentegjeng sto en sterk, kvinnelig regissør.

– Jeg blir svært fascinert av mennesker, og Julie er helt fantastisk og eksepsjonell. Jeg har aldri møtt noe annet menneske som er som henne. Jeg var heldig med at hun var den første regissøren jeg jobbet med.

Lisa gikk til skolen

Oslo viser seg fra sin beste side. Flere uker med unormalt høye temperaturer og tindrende blå himmel har gjort noe med hovedstaden. Ett skoleår er tilbakelagt. For det er jo det Lisa gjør til vanlig. Med musikk i ørene spaserer hun den korte veien fra leiligheten på Grünerløkka til Kunsthøyskolen i Oslo der hun går på danselinja. Skoleveien er cirka tre sanger lang.

– Jeg skulle ønske jeg hadde brukt mer tid på dansen. Det er en del i klassen som «bor» på skolen, rett og slett. Men jeg føler at jeg trenger det avbrekket, og at det er viktig for meg. Jeg finner mye gjennom å lese bøker, se kunstutstillinger – og de tingene tar jeg med meg inn i dansen.

Hun ser for seg dans i hodet når hun gjør andre ting enn å trene, og får dårlig samvittighet etter ferier hvis hun ikke har holdt treningen ved like.

– Da jeg var liten danset jeg fordi det var morsomt. Da jeg begynte med samtidsdans ville jeg at det skulle bety mye for publikum også. Jeg har lyst til å få frem et budskap – jeg elsker å se forestillinger som gir meg noe, som har et tema som får meg til å tenke annerledes. Så det er ikke lenger bare for meg selv jeg danser, men mer for andre.

Rolig i syden

Lisa bestiller favoritten avocadotoast og kaffe, men cortado lager de ikke her. Det blir svart kaffe med melk. Kvelden før var hun på konsert og så de tre søstrene i bandet Haim som hun synes er deilig avslappet og morsomme på scenen. Lisa har to søstre selv, og så konserten med storesøsteren Maria – snart er lillesøster Tuva stor nok til å være med. Kun dager før kom hun hjem fra sydentur med tre av sine beste venner, deriblant Rakel, mest kjent som flate og derfor festlige «Linn» fra <k>Skam<k>.

– Vi drikker ikke så mye i forhold til annen ungdom. Det var <k>all inclusive<k>, så det var jo noen som satt og drakk hele dagen. Det var ikke bare gammel-dame-tur, men vi satt jo og leste bøkene våre, alle fire. Jeg tror bare vi verdsetter andre ting.

Grønn på Instagram

Noen er flinke til å dele stoff om seg selv i sosiale medier. Hva tenker du om det?

– Kanskje man er redd for å bli glemt? Det har kanskje jeg opplevd. At jeg ikke er på «Instagram», at jeg ikke har matet fansen med bilder.

En stund etter «Skam» endte hun opp med å slette sin offentlige Instagram-konto.

– Jeg var, jeg er veldig glad i Instagram, og syntes det var gøy å ta fine bilder, men så ble jeg redd for å bli misforstått og merket at jeg tenkte altfor mye på ting jeg la ut. Derfor skaffet jeg meg en privat konto som bare er for vennene mine, jeg føler meg litt tryggere på det.

Det er mange som kaller seg Lisa Teige på bildedelingstjenesten.

– Mm. Jeg er sånn som rapporterer folk som utgir seg for å være meg.

Det er veldig mange.

– Ja, ha, ha, ha.

Det er over tyve stykker. Mange utenlandske.

– Men man skjønner at det ikke er meg. Det er noen som har skrevet sånn «Åh, henger med jentene» og sånn, det virker troverdig. Og jeg har venner som har gått på det. Men jeg har også venner som er veldig flinke til å si ifra slik at jeg er obs på det.

Andre klager over at de får dårlig selvbilde av Instagram?

– Man burde bare følge noen andre. Jeg kan kjenne på det alle andre kjenner, men jeg bestemte meg for å bare følge bra folk. Jeg følger de jeg kjenner, og så begynte det med «@spisoppmaten» – da oppdaget jeg alle de andre grønne «Instagrammerne» og syntes det var kjempeinteressant.

Det er som i en perfekt «Skam»-storm – Ulrikke Falch som feminist, Iman Meskini som islam-orakel og nå kanskje Lisa Teige som miljøverner?

– Jeg er veldig opptatt av miljøet, men jeg føler ikke at jeg har nok kunnskap til at jeg skal være den som skal fronte det. Jeg følger med på mange folk som er opptatt av det, jeg heier på dem. Jeg synes det er fantastisk med alt Ulrikke har gjort. Jeg synes man kan være en frontperson og likevel være sårbar og sånn, men jeg merker at jeg er ikke helt der. Kanskje jeg blir det senere?

Sydentur til Bulgaria med «all inclusive» mat og drikke og matsløsing ved matbuffeten er ikke drømmen for en miljøspire.

– Vi fikk alt i plastkopper, og det gjør så vondt i hjertet mitt. Samtidig er det litt kjipt å være sær som har med egen flaske og vil ha ting i glass i stedet for plast. Man føler seg litt dum. Jeg blir ikke mobbet for det, men vennene mine kan gjerne tulle med det og i blant synes jeg det er kjipt – kan vi ikke bare ta det seriøst? Hvorfor må vi tulle med det, faktisk? Det kan være vanskelig å påvirke andre uten å virke slitsom.

– Jeg har tenkt lenge på at hvis jeg skulle gjøre noen forandringer, hadde det vært å skrive noe om det. Jeg hadde jo lest «Bienes historie» av Maja Lunde så jeg fikk helt sånn «ååhhh, det er hun som har skrevet «Battle». Jeg har lest «Blå» også, den handler om et veldig, veldig viktig tema. Så jeg anbefaler den til vennene mine. De er veldig åpne for det. Jeg tror jeg har klart å påvirke en del. Kjæresten min bruker tannpastaen jeg har laget selv.

Du har laget tannpastaen selv? Hva består den av?

– Det er kokosolje, natron og litt peppermynteolje. Mamma tror jeg kommer til å få hull innen det har gått et år. Men det er mange som har brukt det i flere år, så jeg bare håper den virker. Det er kanskje litt mer en protest mot plasten. Å kutte plast kommer kanskje ikke til å redde verden, men jeg tror det blir et enklere liv for oss, og bedre for dyrene.

Stille før stormen

Før jeg møtte den mystiske Lisa Teige har jeg pratet med nettopp Rakel aka «Linn», på telefonen, jeg har snakket med Edith som hun går i klasse med nå, og jeg har snakket med mamma Rita på Fana. Alle beskriver de en jente som er godhjertet, åpen og nysgjerrig – men som samtidig setter grenser for seg selv. En som kan forsvinne inn i en boble og ikke kan multitaske, men som elsker å bli kjent med nye folk. En selvstendig jente som aldri gir seg, og en reflektert lytter med sær humor. En som er opptatt av å gjøre bra ting, men ikke opptatt av å bli berømt.

Hvordan har du klart å unngå å la suksessen gå til hodet på deg? For venninnene dine sier at det har det ikke.

– De er mine nærmeste venninner, da. Jeg tror kanskje, for å være helt ærlig, at det er folk som synes det har gjort det. Det tror jeg har litt å gjøre med at man forventer det. Og det har jeg egentlig vært veldig redd for selv. Det er kanskje derfor jeg har prøvd å holde meg litt tilbake.

Lisa lurer på om hun kommer til å angre på at hun ikke var mer frempå.

– Da må jeg bare minne meg selv på at det var det jeg ville da. Som jeg sa, det har skjedd en forandring, og det kan jeg på en måte ikke gjøre noe med. Men det er vanskelig. Det er liksom det å få til en balanse, da. Nå synes jeg det har roet seg, og det synes jeg er deilig.

Men så blomstrer det kanskje opp igjen med filmen til høsten?

– Ja. Ha, ha, ha. Fuck. Det går i bølger. Lisa begynner igjen å le.

– Iblant føler jeg meg paranoid. Hvis folk ser på meg, blir jeg sånn: «Ser de på meg fordi jeg har vært med i <k>Skam<k>?» Og så synes jeg det er ubehagelig hvis folk tar opp mobilen sin. «Tar de bilder av meg nå? Eller tar de ikke bilde?» For eksempel da jeg var i Bulgaria, med folk fra helt andre land, tenker jeg at her er det ikke «Skam»-fans, men så er det det. Da spør jeg om vi kan bytte side på bordet, for å slippe å tenke på det.

Lisa har det man kan kalle et filmfjes. Et åpent ansikt fullt av følelser. Hun minner litt om en ung Liv Ullman der hun sitter og ser strålende ut i sine nøye utvalgte bruktkupp. Hun ler mye, og ser ofte tankefull ut.

– Men det å ha fans ... Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til. Jeg har aldri vært noen «fangirl» selv. Jeg synes det er kjempehyggelig at folk vil bli bedre kjent med meg. Det er bare så rart at jeg er den personen som folk vil ta bilde med.

Brygger på noe nytt

En perfekt dag for deg?

– Jeg har blitt et kafémenneske. Og så er jeg glad i å shoppe. Når man handler på Fretex må man gå ofte innom fordi ting forsvinner hele tiden. I tillegg er jeg veldig glad i å gå tur i naturen. Jeg skal på Norgesferie med familien min. Lillesøsteren min blir med.

To somre har hun derimot byttet arbeid mot å bo og spise gratis på økogårder i Grenoble og siden på Hawaii sammen med Rakel. I Frankrike var det basseng i hagen og hun passet på at geitene ikke spiste naboens blomster. Hawaii var røffere.

– Det var skikkelig arbeid. Vi hugget ned banantrær og jobbet i sånne Taro-dammer og luket gress og sånn. Det var fuktig, et veldig annerledes klima, men det var heldigvis ikke så mange skumle dyr. Ingen slanger. Litt edderkopper, men ikke noen store. Og så hadde vi mus på rommet. I helgene dro vi på turiststrendene. Vi kunne sykle ned på en lokal strand, men det var en surfestrand med bølger og steiner, så det var ikke så behagelig å danse der.

Danse?

– Nei, jeg mener bade. Ha, ha. Nå prater jeg så mye at jeg snubler.

Hvis alt annet feiler, hvis det ikke blir dansen eller skuespill eller skriving eller å redde verden, har Lisa alltids en annen plan på lur.

– Skuespill kom jo brått på meg og ble en stor del av livet mitt ved en tilfeldighet. Det skulle ikke forundre meg at jeg kan drive med flere ting om noen år. Drømmen har jo alltid vært å drive et småbruk!

Ved siden av danseskolen lærer hun seg helt andre kunster.

– Jeg akkurat fått meg jobb som barista. Hi, hi. Jeg har ikke begynt ennå, men jeg har vært på et kurs. Deltid på en koselig kafé her i Oslo. Da skal jeg lære meg å lage skikkelig god kaffe.