Billedkunsteren Ragna Bley: – Kunst og kultur er vårt lim i samfunnet

Du er blitt omtalt som en av de mest interessante malerne i Norge i dag. For de som ikke kjenner deg, hvordan vil du beskrive arbeidet ditt?
– Jeg opererer med storformatmaleri, ofte med flytende organiske former som ligger i grenseland mellom abstraksjon og representasjon. Jeg jobber også med skulptur, tekst og performance. Jeg har for eksempel laget noen installasjoner med gele. I tillegg har jeg jobbet en del med verk utendørs, der jeg starter med hvite lerret og syr inn farger med kaffe, te og krydder i lommer. Verket blir til og formes av regn og snø i løpet av selve utstillingen. Pigmentene lekker ut, og maleriet maler seg selv.

Det er mange som sier at de ikke velger å bli kunstnere, at døren bare åpnes av seg selv. Hvordan er det med deg – fant du kunsten, eller den deg?
– Jeg tror det spørs hvilken dag du spør meg på. Iblant tenker jeg at det er åpenbart at jeg havnet her, at det ikke var et valg, men av og til tenker jeg at karrieren har vært påvirket av aktive valg som har ledet meg til der jeg er i dag.

Har du alltid hatt samme uttrykksform, eller har denne kommet over en lengre periode?
– Det er definitivt en prosess, utforskning og mye arbeid som har fått utrykket mitt til å se ut som det gjør i dag – men det er også stadig i endring. Jeg ser ofte at det er mulig å finne tråder som jeg kjenner igjen fra studietiden.

Hvordan utvikler man seg som kunstner?
– Det er veldig individuelt, for hver kunstner har sin egen vei og måte å utvikle seg på. Jeg tenker ofte på det kunstneren og filosofen Adrian Piper sa om viktigheten av å stadig utfordre sine egne estetiske preferanser. Istedenfor å fokusere på å finne et eget utrykk, er det bedre å utsette seg selv for nye referanser.

Hvordan starter du på et verk – og hvordan er prosessen frem til ferdig resultat?
– På en måte er arbeidet mitt alltid i en prosess, men når jeg skal begynne på en ny serie er det format og materialvalg som kommer i første rekke. Jeg setter opp et studio slik at jeg kan jobbe med formatet jeg har valgt ut, og maler ofte først med lerretet liggende på gulvet. Noen ganger begynner jeg på en idé som innebærer tre farger, iblant skisser eller fragmenter jeg har sett for meg, av og til et bilde jeg ser for meg under en blund på den ukomfortable studiosofaen min. Deretter blander jeg farger, som ofte tar like lang tid som å male selve verket. Malingen er en intensiv prosess, som sjelden blir som jeg har sett for meg. Det tar ofte lang tid før jeg føler jeg kan gå videre med neste strøk. Det kan ta både uker og måneder før jeg innser hvordan det neste steget skal bli. Hvordan jeg vet at et verk er ferdig er en prosess i seg selv. Av og til skjønner jeg ikke helt hva jeg sitter igjen med – hva jeg faktisk har fremfor meg. Det er ofte et godt tegn.

Hvor henter du inspirasjon?
– Det med inspirasjon er så kompleks. Jeg har ofte vanskeligheter med å formulere hvor den kommer fra, da det er mer som en slags sammensetning av ulike ting jeg har lest, sett og forestilt meg. Maleriene og skulpturene mine gir på mange måter inspirasjon tilbake, og leder meg til nye ideer og referanser som igjen kan bli til et nytt kunstverk.

Fortell gjerne om din første utstilling?
– Min første utstilling ble til da jeg gikk på videregående. Det var et prosjekt der jeg og noen medstudenter presenterte fotografier i sorthvitt, inspirert av eventyr som Snehvit og Askepott. De var ganske så pubertale, emo og seksuelt ladet, men også veldig fine når jeg tenker tilbake på det. Vi var nok ganske frempå, for jeg husker vi ringte kunsthallsjefen og klarte å overbevise han om å få stille ut verkene våre. Vi var veldig stolte over å få stille ut i en ekte kunsthall.

Hva er dine beste råd til andre kunstnerspirer der ute?
– Snakk og samarbeid med andre kunstnere der ute, jobb mye med dine egne prosjekter og ikke minst, se mye kunst!