Charlotte dos Santos lager soul rett fra sjelen

Charlotte dos Santos (33) kom som et stjerneskudd inn på den norske musikkhimmelen, og har over 20 millioner avspillinger på Spotify, har vunnet Spellemannpris, fått internasjonal oppmerksomhet og markert seg som en av Norges mest lovende musikere. Nå drømmer hun om å lage musikk med Pharrell Williams.

Sonia Uppal

— 15. august 2023

Det er en tidlig onsdag formiddag i mai når vi møter Charlotte dos Santos (33) over Zoom. Hun befinner seg for øyeblikket i Hongkong som gjesteartist, en såkalt artist-in-residence, der hun holder lukkede konserter for et mindre publikum sammen med lokale musikere og band. En spillejobb som gir artister muligheten til å jobbe med nye talenter, utforske kulturer og eksperimentere med musikken sin.

Hun har på seg en grå hettegenser, håret er satt opp i en stram knute med skill midt på og huden er helt fri for sminke. Bak henne kan vi se en hylle pyntet med nydelige porselensvaser og bøker med kinesiske tegn. Hun snur skjermen for å vise hvor fantastisk utsikten er mot skyskraperne, der hun sitter i 54. etasje på Rosewood Hotel. Hun skal på scenen om under to timer, og virker å ha funnet seg godt til rette i den folksomme byen hun besøker for første gang.

– Det er veldig annerledes, jeg er jo vant med større scener og masse publikum, men det er veldig gøy, intimt og annerledes. Det gir god erfaring, og jeg lærer masse om min egen tilstedeværelse, kommunikasjonsevne og sånne ting.

Charlotte dos Santos er en norsk-brasiliansk artist og låtskriver, født og oppvokst i Bærum. Hun slo igjennom med debutalbumet Cleo i 2017, og fikk stor internasjonal oppmerksomhet av blant andre Outkast-rapperen Big Boi og artisten Earl Sweatshirt, og her til lands har det regnet seksere. Bare for noen måneder siden vant hun sin første Spellemannpris, og The Guardian beskriver henne som «like selvsikker som Solange». Charlotte synger på både engelsk og portugisisk, og berømmes for sin stemme og tidløse tilnærming til soul, som kombineres med jazz, pop, RnB og latin-amerikanske rytmer.

– Jeg er født inn i to kulturer. Mamma er norsk, og hun likte å høre på flamenco og opera, mens pappa er brasiliansk, og han elsker jazz og samba. Jeg vokste opp med å høre på mye forskjellig musikk. Vi bodde også i hjembyen til pappa i delstaten Bahia en liten periode da jeg var barn, og jeg tror det på mange måter satte spor i meg. Det er jo sånt som former deg når du vokser opp og blir en naturlig måte å uttrykke seg på – jeg elsker de søramerikanske tradisjonene og smakfulle rytmene, og så synes jeg det er veldig spennende å bruke elementer fra både det vestlige og latin-amerikanske i musikken.

Måtte ha tre jobber for å få råd til leie

Hvem var det som inspirerte deg til å satse på musikk?
– Begge foreldrene mine var veldig støttende. Jeg begynte med sang da jeg var 4–5 år og elsket musikk, jeg danset ballett og likte å holde show. Husker også at jeg forgudet Maria Carey og Whitney Houston da jeg vokste opp, og hørte på rap og jazz, Miles Davis og brasilianske artister.

Du har gått på den prestisjefylte skolen Berklee College of Music i Boston. Når visste du at du ville satse på musikk?
– Jeg tok private sangtimer med en operasanger da jeg var 14 år, men jeg var egentlig ganske sjenert, så jeg øvde for meg selv frem til jeg var 19 år. Etter videregående dro jeg på Berklee College i Boston for å fordype meg i produksjon og jazzvokal, og slapp vel min første EP ganske raskt etter at jeg var ferdig. På den tiden bodde jeg i New York. Der skrev jeg musikk og gjorde ferdig albumet mitt, men måtte også jobbe beinhardt ved siden av. Det var ikke lett. Jeg var der jo for å jobbe med musikken, men ble nødt til å ta på meg jobber som barista, servitør og barnepass for å klare å betale husleien. Etter hvert fikk jeg en manager og ble kjent med masse mennesker. Det var vel både det verste og det beste året i livet mitt. Da visumet mitt omsider gikk ut, var jeg så sliten. Jeg reiste til Berlin for å fortsette å lage musikk der, og det var da jeg traff mannen min, som ironisk nok var fra New York og jobber som fotograf i samme bransje. Så jeg reiste tilbake sammen med ham etter et kort år i Berlin. Rett før pandemien inntraff skulle jeg faktisk på turné, men ble i stedet nødt til å flytte hjem til Oslo, der vi har basen vår nå.

Det første albumet ditt Cleo kom som lyn fra klar himmel og har fått mye oppmerksomhet. Fortell om den første låten din og om gjennombruddet ...
– Den første ordentlige låten var vel Red Clay, som alene har over 6,3 millioner avspillinger bare på Spotify, men før det hadde jeg egentlig en annen låt på soundcloud som het Stay, og det var vel sånn jeg ble oppdaget. Jeg pleide å spille inn tekst og vokal på instrumental, noe jeg likte veldig godt. Den låten fikk veldig mange avspillinger, men det endte med at vi måtte ta den ned på grunn av copyright, men det var den låten som fanget oppmerksomheten til det plateselskapet jeg signerte med på den tida – Fresh Selects, et lite, selvstendig selskap fra Portland. Da var jeg også en del av det norske kollektivet Mutual Intentions, og slapp låten Take it slow, som jeg spilte inn på rommet hjemme hos meg. Den ble produsert sammen med DJ-en Fredrik «Fredfades» Øverlie, og den tok også helt av.

Du lager musikken selv og har til nå gitt ut tre album hvilke følelser kjenner du på rett før slipp?
– Med albumet Cleo i 2017 var jeg veldig rolig. Det var det første albumet mitt med alle sangene jeg elsket. Jeg hadde ingen store forventninger, så da det tok av internasjonalt, ble jeg egentlig bare kjempeglad og positivt overrasket. Men med de andre albumene har jeg følt på et større press og vært veldig nervøs. Og man overtenker jo, spesielt når man har jobbet med et større team og et prosjekt over flere år. Jeg vil enten ha kritikk eller ros, men at musikken bare blir oversett er kanskje det verste som kan skje.

Hvilket album har betydd mest for deg?
– Min første utgivelse, Cleo. Cleo er en person jeg har lagd i mitt eget hodet, hun er en feministisk ledestjerne som representerer alle sterke kvinner i livet mitt. Et forbilde for andre mørke jenter og gutter i Norge, en sånn person jeg vil bli. Hun er et slags alter ego.

Musikk som farger

Hvordan jobber du frem en låt?
– De gangene jeg har skrevet musikken selv, begynner jeg med trommer, så liker jeg å leke meg frem med pianoakkorder og lyder. Jeg har synestesi, en farget hørsel, som gjør at jeg ser bestemte farger når jeg hører en lyd – så jeg begynner å fargelegge med lyder i hodet mitt, samtidig som jeg jobber frem en melodi. Teksten kommer til slutt. Jeg pleier å nynne ord som ikke finnes, men som kanskje blir til et ord, akkurat som om underbevisstheten ligger et steg foran, du må bare catch up with it.

Hva ville du jobbet med hvis du ikke var artist?
– Ah, godt spørsmål! Den tanken har slått meg flere ganger, for musikkbransjen er beinhard. Det holder ikke å bare gi ut musikk, du må også være så innmari folkelige, være et brand og skrudd på til enhver tid. Jeg lurer ofte på om det virkelig er verdt det og om jeg gidder mer, men så finner jeg alltid tilbake til musikken, dette er stedet mitt. Altså når man overser alt og bare velger å bli, må man være litt gæren, tenker jeg.

Men hva gjør du når du ikke lager musikk, hvordan kobler du av?
– Akkurat det har jeg snakket med andre musikere om, og det er veldig vanskelig å koble av. Man blir som en entreprenør og har jobben i hodet hele tiden, men jeg trener mye, prøver å meditere og elsker å være ute i naturen. Men jeg tror en del av det å være musiker innebærer å stadig tenke på hva det neste prosjektet skal bli, du laster ned informasjon i hodet hele tiden og lagrer det i et arkiv, som du igjen kan finne tilbake til når du skal begynne på ny musikk. Jeg liker også å skrive for andre, da kjenner jeg på mindre press og kan uttrykke meg kreativt på en litt annen måte.

Hva inspireres du av når du skriver låter?
– Alt rundt meg. Det skjer jo alltid så mye i min indre sirkel, jeg inspireres av mine egne hendelser. Ellers er det viktig å gå mot et mål, og ha noe dynamisk i livet. Jeg må føle at jeg er i bevegelse og at jeg lever, for at jeg skal klare å skrive gode tekster. Egentlig vil jeg bare skape soul-musikk som føles i sjela.

Hvordan henter du fram følelser når du lager musikk, da?
– For meg er musikk følelser, så det er vanskelig å ha det ene uten det andre. Jeg er en intuitiv artist, så når jeg lager musikk er fremgangs- måten alltid følelsesladet, hallo, fiskenes tegn. I min seneste låt Angel In Disguise synger jeg om at jeg ikke er perfekt, og at jeg også har mine indre kamper som ikke alltid er like lett å takle. For meg er det veldig viktig å være ærlig når jeg skriver tekster.

Hva er det morsomste eller mest spesielle øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
– Å vinne Spellemannprisen! Det var helt sinnssykt, det var litt surrealistisk, egentlig. Å endelig få en anerkjennelse, det var kanskje det største øyeblikket i karrieren hittil. Og så når artister jeg ser opp til kontakter meg og lytter til musikken min, det er ganske stort. Questlove, Earl Sweatshirt, Tyler, The Creator, Kehlani, Raphael Saadiq, Big Boi er noen – håper jeg snart kan jobbe med Pharrell Williams. Den største musikkdrømmen er å sette opp et større show, med set design og dansere, og kunne turnere rundt. Og kanskje en Grammy?

Hva er den viktigste lærdommen du har tatt med hjemmefra?
– Å ikke gi opp og holde kursen selv om ting blir veldig vanskelig!

– Jeg hadde ingen forbilder innen norsk musikk

Hva brenner du for?
– Mangfold og inkludering, spesielt i Norge. Det var ingen som så ut som meg da jeg vokste opp, jeg hadde ingen forbilder innen norsk musikk. Representasjon har alltid vært veldig viktig for meg, derfor snakker jeg mye om det og vil gjøre en forskjell – kanskje være et forbilde for noen andre.

Hvis du kunne jobbet med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
– Karpe! Jeg digger det de står for og gjør akkurat nå.

Hva føler du deg finest i når du står på scenen?
– Jeg liker å leke og eksperimentere, og føler at jeg fortsatt prøver å finne veien. Jeg blir inspirert av mote som er på grensen til kunst. Jeg liker plagg som er tidløse, noe jeg kan bevege meg i, men jeg føler at jeg kan utfolde meg mer i New York, enn det jeg kan i Oslo. Her er jeg mer opptatte av å velge noe som er safe.

Har du et stylingtriks som alltid fungerer?
– Jeg har så mye krøller som ikke alltid spiller på lag med meg, så jeg sverger til slick back. Jeg er veldig glad i en vintage skinnjakke jeg eier, et par bukser som sitter høyt i livet og flate sandaler, det fungerer alltid. Jeg har også veldig mange morsomme sko fra et merke som heter Miista, de kan ofte være redningen når jeg føler at jeg ikke klarer å naile antrekket. Og masse smykker!

Hva kan vi vente oss fremover, og hva skal du i sommer?
– Jeg drar til Sao Paulo i oktober for å skrive nye låter og lage musikk. Jeg skal også være mye i USA og England for å jobbe med lokale musikere, også har jeg en konsert som venter i København. Bortsett fra det skal jeg bruke store deler av sommeren til nyte late dager på stranden og bade, bade masse.