– Vi trives godt mellom det høye og lave i kulturen, og har like stor omsorg for kunstfilm som for Se og Hør

Hvordan oppstod ideen om denne podkasten?
– Ideen oppsto vel et eller annet sted på bar, midt i en analyse av et kulturelt fenomen, da vi begge innså at herregud, vi er geniale! Hvorfor har ikke vi pod? Dette er jo en tanke som slår alle medie- og kulturfolk innenfor ring 3, minst to ganger i uken. Det er så mye man skal gjøre. Lage TV-serie, skrive roman. Som regel blir det med ideen. At ideen faktisk ble til virkelighet denne gangen, handler om at timingen var god for oss begge, og at Acast allerede hadde signalisert til Helena at de ville samarbeide om podkast.

Hva følte dere at manglet i den norske podkastverdenen?
– Vi ville lage den podkasten vi savnet selv, som først og fremst er kultur- og samfunnsanalyse, ispedd egne erfaringer, med en dæsj humor og glamour på toppen. Og kanskje vel så viktig, en intellektuell nysgjerrighet og vilje til å prøve å forstå mennesker og trender, uten å gå til angrep. Frontene i dagens SoMe-virkelighet blir fort steile. Vår styrke er svake og skiftende meninger.

Hvorfor navnet Dannet uten piano?
– Det eneste andre navnet på blokka var våre utrolig kronglete etternavn, Brodtkorb og Bouhlou. Vi følte det var urettferdig å utsette folk for en øvelse i rettskriving hver gang de skulle søke oss opp. Dannet uten piano er også et ganske slitsomt navn, som ikke akkurat ruller av tungen. Det er hentet fra Jens Bjørneboe, og sier noe om at dannelse ikke nødvendigvis handler om å dekke bordet korrekt og spille piano, men å utvikle seg som menneske. Og det kan man jo gi et forsøk uten å være pretensiøs. Vi trives godt mellom det høye og lave i kulturen, og har like stor omsorg for kunstfilm som for Se og Hør.

Hvilke roller tenker dere at dere har i podkasten?
– Nadina er helt klart den skjerpende faktoren, med kontroll, stram regi og skarpt blikk. Helena er mer spontan og fri, og liker å jazze om seg selv og esoteriske ideer. Nadina er nysgjerrig, leser nyheter og er mer koblet på mediebildet. Helena har litt særere kulturelle preferanser, som smal musikk og gammel film. Så lærer vi av hverandre. Vi er mer teoretisk enn praktisk anlagte, begge to, og ganske åpne typer. Dessuten er begge litt jålete, og vi blir bare mer jålete av å være sammen.

Hvorfor tror dere nordmenn elsker skravlepodkaster, gjerne med en duo?
– Kanskje det handler mindre om at nordmenn elsker skravlepod, og mer om at nordmenn elsker å lage skravlepod? Det kan være fryktelig lavterskel å sitte i studio sammen med en venn og skravle. Hvis manfilmer samtidig, har man laget innhold til alle SoMe-kanaler i løpet av et par timer. Det er helt klart vanskeligere å lykkes nå enn for noen år siden, fordi det er så mange tohodede troll der ute.

Dere har begge kjente ektemenn, men til forskjell fra de fleste andre kvinnelige norske podkast-duoer snakker dere ganske lite om dem. Hvor bevisst er det?
– Vi snakker om akkurat det vi vil, og både Sivert og Harald synes bare det er stas å bli nevnt. Det er ikke helt sant at vi knapt snakker om dem, ta for eksempel episoden om kulturmannen, «Flankert av menn». Men det er kanskje noe med måten vi snakker om mennene våre på? Vi snakker ikke om dem bare for å snakke om dem. Sånn sett er det på linje med alt det andre personlige i poden. Det må gjerne være der, det skal være der, men ikke uten at det peker på noe utover seg selv. Vi vil jo at dette skal være intellektuelt stimulerende å drive med.

I podkasten har dere diskutert alt fra Bella Freuds ‘fashion neurosis’ til status for kulturmannen, members clubs i Oslo, den kompliserte morsrollen og klassikeren ‘dritt pakket inn i omsorg’. Hvilke tema spår dere at vil bli aktuelle for podkasten deres i år?
– Vi prøver å finne aktuelle knagger i nyhetsbildet og kulturen som leder mot noe universelt og allment eller en slags personlig erkjennelse. Temaene varierer etter hva vi er opptatt av akkurat den uken,men det er jo noen ting vi aldri blir ferdige med. Forfengelighet og forbruk, menn og kvinner, kjærlighet og begjær, relasjoner, ambisjoner og Knausgård.

Hva kommer dere aldri til å snakke om?
– Vi minner hverandre stadig om at vi ikke skal være foraktfulle eller dømmende. Uansett hvor mye det presser seg på. Det er ingen enkel øvelse for oss, men det handler om at det er mer spennende å prøve å forstå noe enn å dømmedet nord og ned, og at vi gjerne vil være dannet (uten piano).

Hvilke minneverdige responser har dere fått på podkasten så langt? Noe dere kan eller vil trekke frem?
– En lytter ønsket oss god jul og sa at hun skulle telle julekuler på treet. Det er første gang noen har snakket internt kodespråk med oss.Med de ordene sa hun egentlig: «Min jul blir helt jævlig, men jeg bruker dere som moralsk støtte.» En annen sa at hennes farmor var tyskerjente, og at episoden om tyskerjentene hadde fått henne til å se farmoren i et helt nytt lys, som en ung og eventyrlysten kvinne, som det er lett å sympatisere med. Det er veldig rørende. Og så er det jo fantastisk når både Morten Hegseth og Ayesha Wolasmal deler at de liker dette. Da får vi troen på at vi er på rett spor.

Hvilke elementer mener dere bør være til stede for å være en dannet kvinne i 2025?
– Vi sier takk og farvel til Year of the Girl, og oppfordrer alle til å ta på seg kvinnerollen uten unnskyldninger, med alt det innebærer av omsorgsoppgaver, risiko og ansvar. Det er så innmari verdt det! Pøs på med glamour, gøy og sladder for balanse. Ikke glem bøker, teater og gode filmer. Drikk oftere vin med interessante folk, men drikk mindre av gangen. Spør ikke hva festen kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for festen!