Derfor er det naturlig (og sunt) å sladre
© Stina Aalykke

Derfor skal du sladre (mye) mer

Har du hørt det? Sladder er ikke kun skamfullt - dette er årsaken.

18. august 2019 av Olivia Nepper Winther / Oversatt og bearbeidet av Mari Grydeland

Var kjæresten til Khloé Kardashian utro med bestevenninnen hennes Jordyn Woods? Og hvorfor ble Bahareh Letnes droppet fra Farmen Kjendis? Sladder preger ikke bare tabloide og sosiale medier, men også lunsjsamtalene våre. Selv om vi kan skamme oss over sladrebehovet, så kan vi trøste oss (litt) med at sladring er et naturlig behov, som i beste fall kan tjene oss selv, forholdene våre og demokratiet.

Sladderdronningene Serena og Blair fra den populære tv-serien Gossip Girl

© Gossip Girl

Dette må du ikke fortelle til noen, men...», er en innledning som garantert sikrer deg øyeblikkelig oppmerksomhet. For vi vet hva som venter bak de lokkende ordene der. Da starter en av yndlingsaktivitetene våre: sladder. I 1993 viste en engelsk undersøkelse av samtaler blant universitetsstudenter at omtrent seksti prosent av taletiden gikk med til å snakke (sladre) om andre personer eller om egne relasjoner til andre mennesker. 

Et tall som vi må innrømme, når vi tenker etter, ikke er så fjernt fra vår egen virkelighet. Trangen til å snakke om og sladre om andres privatliv er stor. Ja, faktisk så stor at den har skapt en milliardindustri i form av kjendispressen, også kalt sladrepressen, hvis eneste formål er å dokumentere eller antyde hva personer som vi aldri har møtt, og aldri vil møte, har gående av utenomekteskapelige forhold, misbruk, kontroverser og skandaler. 

Selv om de fleste av oss vil nekte for at vi bruker tid på den slags, tyder tallenes tale på noe annet. Norske Se & Hør kommer fortsatt ut med vel 100 utgaver i året, og mye av det vi klikker på når vi leser norske nettaviser er nettopp sladder og kjendisstoff.

Vi mennesker har en iboende hang til sladder – og det er faktisk ikke en så dårlig egenskap som man kanskje kunne tro, forklarer Niels Holm Jensen, konsulent i kommunikasjonsbyrået Bro og ph.d. i psykologi ved universitetet i Århus.

– I en verden fylt med potensielt spinn, manipulasjon og bedrag, hvordan kan man da gardere seg mot å bli lurt, hvem kan man stole på og for eksempel velge som partner? Ved slike tillitsproblemstillinger er sladder et ekstremt godt verktøy, forklarer han. Han henviser til en stor metaundersøkelse fra 2006, som viser at vi mennesker kun klarer å identifisere sanne og falske historier korrekt med 54 prosents nøyaktighet, men at vi til gjengjeld er mye bedre på å bruke andres omdømme til å avgjøre om de er troverdige.

– Rent evolusjonsbiologisk tyder dette på at vi faktisk er skapt til å sladre. Muligens oppsto vårt språk slik at våre forfedre kunne kommunisere sammen og gjennomskue hvem de skulle inngå allianser med, sier han.

I dag er ikke vi mennesker avhengige av allianser til jakt og krigføring, men til å bekjempe ensomhet. Et sterkt sosialt nettverk er alfa og omega for det moderne menneskets trivsel, og en situasjon der allianser lett oppstår, er når man deler en hemmelighet om et annet menneske.

– For på den måten viser man tillit til en person fremfor en annen, og dermed skapes et sosialt bånd, forklarer Niels Holm Jensen.

Familien Kardashian leverer alltid nytt stoff til sladderpressen. 

© Wenn.com

Ned fra kjendispidestallen

Men selv om vi gjerne vil være venner med The Kardashians, eller vi i våre tenåringsfantasier ble sammen med skuespillere fra TV-serien 90210, så skjer jo ikke disse alliansene i det virkelige liv. Så hvorfor i all verden bruker vi tid på å «keep up» med Kylie, Kendall og de andre i Kardashian-familien? Eller å diskutere om Luke Perrys altfor tidlige død skyldtes rusmisbruk?

– Det skyldes i bunn og grunn at din hjerne ikke alltid klarer å skille mellom hvem som tilhører din gruppe og hvem som er irrelevante for deg. En gang så var jo alle vi møtte og visste hvem var, noen vi faktisk kjente. I dag bruker vi masse tid på ukjente folk og kjendiser i sosiale medier og på TV, som egentlig ikke har noe med vårt nettverk å gjøre. Men det tror hjernene våre, forklarer Holm Jensen, og tror dette er grunnen til at vi liker å sladre om og følge med på alt kjendisene foretar seg.

Videre interesserer vi oss for politikere, kongelige, musikere og kjente mennesker fra film og TV fordi de har synlig suksess og dermed høy status. Og akkurat som dyr følger lederen i en dyreflokk, følger vi mennesker andre mennesker med høy status, og forsøker å kopiere dem. Men siden ikke alle kan bli kongelige eller gifte seg med Kanye West (heldigvis), så synes vi det hjelper når de kjente er litt mer som oss, og vi kan sladre om dem. Det skjer når Märta Louise blir sammen med en sjaman med en rufsete bakgrunn, eller når Jay Z, Beyoncé og Solange begynner å krangle i en heis (hva skjedde der, egentlig?). Det tyder uansett på at deres relasjoner, som alle andres, ikke bare er «Crazy in love», men litt crazy hele tiden.

Men det beste i «sladreland» er når en person med høy status virkelig mister statusen sin, som når fotballstjernen Lionel Messi roter seg inn i Panama Papers-skandalen. For da kan vi ikke bare glede oss over at de ikke er så perfekte som vi først trodde – vi er til og med i noen situasjoner bedre enn dem.

– Sladder har helt klart noe med skadefryd å gjøre, altså gleden over at det går dårlig for andre mennesker. Det er resultatet av en dyptliggende trang hos oss mennesker til å finne noe negativt og ufordelaktig om andre, mener Svend Andersen, professor i etikk og religionsfilosofi ved universitetet i Århus.

Han oppfatter sladder som et negativt fenomen, fordi det ikke bare er et tegn på interesse for andre mennesker, men en interesse for at det går dårlig med andre.

– Et viktig element ved sladder er at informasjonen bringes videre. Man sladrer jo ikke om en som er til stede. Så en viktig del av sladringen er at det skjer bak ryggen på offeret, sier han.

I norsk ordbok (naob.no) står det at sladder tidligere var en samtale om løst og fast, om uviktige ting, men at man nå med sladder oftest mener: «(spredning av) upålitelige opplysninger om andre, særlig om deres privatliv».

Selv om Niels Holm Jensen ser på sladder som en positiv psykologisk mekanisme, forstår han godt Svend Andersens og andres skepsis, hvis sladder alene handler om andres privatliv.

– Det kommer an på perspektivet. Å sladre om din kollegas tabbe eller snakke om kjendisers privatliv skaper en kortvarig belønning, men fører sjelden noe konstruktivt eller positivt med seg. Men samtidig er det viktig å huske på at når vi sladrer så tester vi den andres moral og normer. Ja, vi holder hverandre litt i skinnet, sier Holm Jensen.

Han viser til studier som har vist at vi er like opptatt av å tilegne oss materielle goder som vi er opptatt av å fremstå som bra mennesker i andres øyne.

Derfor er mennesker villige til å ofre betydelige pengesummer for å ikke fremstå som selvopptatte i andres øyne, men det fokuset er ikke der hvis vi er sikret full anonymitet.

– Sladder kan virke som en mekanisme til å ikke være egoistiske. Når vi er bevisste på og opptatt av at andre kan snakke om oss, vil vi automatisk oppføre oss bedre, sier han.

Illustrasjon fra H.C. Andersens eventyr Det er ganske visst! fra 1852 om sladderens fatale konsekvenser. 

Den ene fjæren som ble til fem høns

Sladder er lang ifra noe nytt fenomen. Den romerske keiser Nero interesserte seg så mye for hva andre mennesker holdt på med at han 44 år før vår tidsregning sendte sine folk ut på byens torg for å finne ut av hva folk pratet om i krokene. På 1500-tallet fantes det flygeblader med sladder, og i 1730 startet Benjamin Franklin en sladrespalte i Pennsylvania Gazette, hvor leserne betalte for å bli informert om de siste ryktene. Som barn leste vi H.C Andersens eventyr, der moralen mot sladder var tydelig.

«Og det kom i avisen og det ble trykket og det er ganske sikkert: En liten fjær kan nok bli til fem høns.» Slik lyder slutten på eventyret Det er ganske visst! fra 1852, som skapte ordtaket vi kjenner så godt, og som så elegant viste hva som skjer når sladder blir delt videre.

For selv om ingen i hønsehuset har sett noe, eller vet noe, så blir sladderet spredd, og historien ender opp i avisen. Så hvorfor bruker vi så mye tid på sladder, når vi vet det kan bære galt av sted?

– Den umiddelbare årsaken til det, er at det føles fantastisk. Utveksling av personopplysninger mellom to fremmede personer er forbundet med utskillelse av progesteroner, som er et gledeshormon i kroppen, forklarer Holm Jensen.

Men som med mye annet som gir en hurtig gledesrus, kjenner du sikkert igjen følelsen av moralske tømmermenn når sladringen har gått for langt. Det skyldes at sladring, ut over å være ekstremt lystbetont, også er en tabubelagt handling.

– I alle kulturer er sladder forbundet med skam, og det skyldes at det ikke alltid er så lang avstand fra sladder til løgn. I enkelte samfunn blir det å spre falske rykter virkelig sett på som æreskrenkelse. Så strengt er det ikke i nordiske land. Men selv om forskning viser at sladder spiller en viktig rolle for vår sosialisering, har den også et litt dårlig rykte her. Det er fordi det er stor forskjell på om motivasjonen bak det å sladre er å skade andre eller å teste sitt eget moralske kompass, sier Holm Jensen.

Og denne forskjellen er viktig. For mens sladder som man deler med overlegg for å skade andre ikke er ok, så kan det være usunt for ens trivsel og arbeidsmiljø hvis man forbyr seg selv eller sine ansatte å sladre.

– Undersøkelser viser at sladder på arbeidsplasser ofte fører til økt trivsel, fordi sladder fungerer som en ventil for frustrasjon og en måte å vite hvor man har folk. Hvis du ikke er en del av sladringen, går du glipp av viktig sosial innsikt, mener Holm Jensen.

Så neste gang du tar deg selv i å sladre om hvem som kysset hvem på julebordet på jobben, så trøst deg med at det er en del av din menneskelige natur. Og i beste fall bidrar du bare til å gjøre deg selv og kollegaene dine mer siviliserte.

Seneste

Kanskje du også er interessert i...