© Will Robson Scott

– Det å få en skulptur med i Celine Art Project er helt uvirkelig

En drøm gikk i oppfyllelse for norske Tiril Hasselknippe da stjernedesigner Hedi Slimane kjøpte kunstverket hennes. Nå er hun en del av den arkitektoniske kunstsamlingen hans, kalt Celine Art Project.

Fortell oss litt om deg selv. Hva er din bakgrunn?

– Jeg vokste opp på Birkeland i Agder og viste lite interesse for samtidskunst da jeg var ung, men endte med å bli hodestups forelsket mens jeg holdt på med et kunstprosjekt etter videregående skole – takket være en entusiastisk kunsthistorielærer. Jeg fullførte utdannelsen min på Malmö Art Academy og Cooper Union School of Art i New York, hvor jeg har bodd de siste fire årene. Det å få en skulptur med i Celine Art Project er helt uvirkelig, fordi jeg vet at hans tolkning av kunst er på et helt annet nivå og at han tar det på alvor.

Dette kunstverket – hva er det vi ser på?

– Dette er en skulptur støpt i betong. Jeg laget den som en del av Balcony-serien min, som handler om å forvandle falne balkonger i urbane strøk til badekar og hygienestasjoner i et post-apokalyptisk scenario. Alt startet da flyktningkrisen i Syria virkelig traff meg og resten av Europa sommeren 2015. Jeg følte at verden sviktet disse menneskene og barna deres. Det føltes som om verden stod i brann, og at vi kom til å miste alt fordi vi ikke kom til å klare å stole på hverandre igjen. En sivilisasjon i oppløsning.

– Jeg tenkte at i en potensiell apokalypse kom vi til å trenge tillitsøvelser for å komme sammen igjen, et felles behov som overgår frykten. Jeg forestilte meg at vi kunne komme nærmere hverandren ved å avverge infeksjoner over disse balkongkarene. Formen på denne balkongen helt spesifikt er en brystkasse, siden jeg fokuserer på kroppen og dens behov.

© Celine, Anna Stokland

Tirils kunstverk som nå er en del av Celine Art Project.

Hvordan ser du for deg fremtiden som kunstner i den tiden vi lever i nå?

– Jeg tror at rollene kommer til å flyte mer inn i hverandre, og at kunstnere kommer til å ønske å vokse inn i andre arenaer som politisk aktivisme, samfunnsrettede prosjekter eller undervisning. Ikke at dette er noe nytt, men det har blitt overskygget i en periode for å bygge et image og fremstå som vellykket. Det som ble sett på som toppen av suksess for ti år siden, var å ha en flyhangar full av assistenter som toget ut en fabrikkslast med verk. Det var å sørge for at priskursen på auksjonshusene utviklet seg i en positiv retning. Det var også mye merkevarebygging og press på å passe inn. Jeg tror at alt dette vil fortsette å eksistere, men det føles irrelevant i en verden der vi blir mer oppmerksomme på humanitære skjevheter og global oppvarming.

Har du en utstilling hvor vi kan se mer av det du har skapt?

– Jeg har en stor utstilling i Billedhoggerforeningen i Oslo som åpner 11. september 2020, og deretter en utstilling på DREI i Köln, Tyskland, tidlig i 2021.

Hva er ditt ultimate drømmeprosjekt?

– Jeg håper å kunne gjennomføre et storskalert verk i naturen en dag, i tradisjonen stedskunst, også kalt Landart. Jeg håper også å kunne jobbe mer med barn og unge i prosjekter der vi lager og tenker kunst sammen.