– Det å få en skulptur med i Celine Art Project er helt uvirkelig

En drøm gikk i oppfyllelse for norske Tiril Hasselknippe da stjernedesigner Hedi Slimane kjøpte kunstverket hennes. Nå er hun en del av den arkitektoniske kunstsamlingen hans, kalt Celine Art Project.

Sonia Uppal

— 28. august 2020

Fortell oss litt om deg selv. Hva er din bakgrunn?

– Jeg vokste opp på Birkeland i Agder og viste lite interesse for samtidskunst da jeg var ung, men endte med å bli hodestups forelsket mens jeg holdt på med et kunstprosjekt etter videregående skole – takket være en entusiastisk kunsthistorielærer. Jeg fullførte utdannelsen min på Malmö Art Academy og Cooper Union School of Art i New York, hvor jeg har bodd de siste fire årene. Det å få en skulptur med i Celine Art Project er helt uvirkelig, fordi jeg vet at hans tolkning av kunst er på et helt annet nivå og at han tar det på alvor.

Dette kunstverket – hva er det vi ser på?

– Dette er en skulptur støpt i betong. Jeg laget den som en del av Balcony-serien min, som handler om å forvandle falne balkonger i urbane strøk til badekar og hygienestasjoner i et post-apokalyptisk scenario. Alt startet da flyktningkrisen i Syria virkelig traff meg og resten av Europa sommeren 2015. Jeg følte at verden sviktet disse menneskene og barna deres. Det føltes som om verden stod i brann, og at vi kom til å miste alt fordi vi ikke kom til å klare å stole på hverandre igjen. En sivilisasjon i oppløsning.

– Jeg tenkte at i en potensiell apokalypse kom vi til å trenge tillitsøvelser for å komme sammen igjen, et felles behov som overgår frykten. Jeg forestilte meg at vi kunne komme nærmere hverandren ved å avverge infeksjoner over disse balkongkarene. Formen på denne balkongen helt spesifikt er en brystkasse, siden jeg fokuserer på kroppen og dens behov.

Hvordan ser du for deg fremtiden som kunstner i den tiden vi lever i nå?

– Jeg tror at rollene kommer til å flyte mer inn i hverandre, og at kunstnere kommer til å ønske å vokse inn i andre arenaer som politisk aktivisme, samfunnsrettede prosjekter eller undervisning. Ikke at dette er noe nytt, men det har blitt overskygget i en periode for å bygge et image og fremstå som vellykket. Det som ble sett på som toppen av suksess for ti år siden, var å ha en flyhangar full av assistenter som toget ut en fabrikkslast med verk. Det var å sørge for at priskursen på auksjonshusene utviklet seg i en positiv retning. Det var også mye merkevarebygging og press på å passe inn. Jeg tror at alt dette vil fortsette å eksistere, men det føles irrelevant i en verden der vi blir mer oppmerksomme på humanitære skjevheter og global oppvarming.