Frida Kahlos Mexico

Frida Kahlo er en av de viktigste kunstnerene fra det 20. århundre. Hun var politisk engasjert og en tydelig frontfigur for kvinner.

Olivia Nepper Winhter og Marie Vido

— 16. juli 2020

Ifølge indiansk tro bringer det lykke å bli født og dø i samme hus. Frida Kahlo ble født og døde i Casa Azul, det blå huset, i Coyoacán, Mexico Citys historiske sentrum.

Få år etter hennes død ble huset gitt som gave til det mexicanske folket, og i dag er det et av verdens mest personlige og intime museer. Her hersker en overflod av tradisjonelle møbler, pynt og en fargepalett som ikke er for de forsiktige. Gulvet og treinventaret i Casa Azuls spisestue er malt i en solgul farge. Dørkarmen, som åpner ut mot hagens okergule plass med de mange kaktusene og palmene, er malt gressgrønn. Den nederste halvdelen av veggen i spisestuen er koboltblå, i likhet med husets ytre, mens den øvre halvdelen er hvit og smykket med verker fra Frida Kahlos store samling av mexicansk folkekunst.

Det var her, over det lange, gule spisebordet, at Frida og hennes mann, kunstneren Riviera Diego, serverte tradisjonell mexicansk mat fra store fat av leire. De inviterte ofte gjester til utallige middagsselskaper. Disse varte ofte til langt ut på natten, og var innhyllet i alkohol, sigarettrøyk, elskov og samtaler om politikk og kunst. Forfattere, malere, fotografer, musikere, skuespillere og revolusjonære møttes i Casa Azul, som var et mekka for den internasjonale bohemeliten. Den russiske revolusjonæren Leo Trotskij bodde hos paret under sitt eksil i Mexico, og hadde en affære med Frida.

Frida Kahlo ble altså født i Casa Azul i 1907, men av kjærlighet til fødelandet hevdet hun å være født tre år senere, nærmere bestemt den 7. juli 1910 – det var da den mexicanske revolusjonen brøt ut. Hun fjernet også e-en i navnet sitt, som opprinnelig ble stavet Freida, for å gjøre navnet mindre tysk. Navnet hadde hun fra faren, som var av tysk avstamning, men Frida var og ble una mexicana.

Kahlos unike motiv

Kahlos mest fortrolige og kjente motiv var henne selv. Har man bare sett ett av hennes malerier, kjenner man hennes markerte ansikt med sammenvokste øyenbryn og dunete overleppe, med store blomster i håret, smykker rundt halsen og fargerike nasjonaldrakter. Av de rundt 140 bildene hun malte, var 55 av dem selvportretter, og gjennom dem formidlet hun temaer som nasjonal identitet og den tradisjonelle mexicanske kvinnen. Det fløt en slags nasjonal stolthet fra Kahlos pensel. Inkapyramider og andre kulturelle gjenstander og referanser til språk, kultur og mytologi inngår ofte i de fargemettede verkene hennes.

I Mexico er hun den dag i dag elsket for sin kjærlighet til hjemlandet, for å kjempe for hjemlandet politisk og for å innlemme den mexicansk-indianske folkekunsten i arbeidene sine. Hun representerte en ny nasjonal stolthet, og ble senere også et sterkt symbol for Chiconos og Chicanos, gruppene av mexicansk-amerikanske borgere, som sammen med feminismen vokste frem på slutten på 70-tallet. I dag, når immigrasjonsdebatten mellom USA og Mexico er på sitt mest intense, nevnes ofte selvpor- trettet hennes fra grensen mellom USA og Mexico. Det malte hun den gangen hun og Diego bodde i USA, mens Diego malte sine store politiske veggmalerier i San Francisco, New York og Detroit. Selvportrettet viser de ambivalente følelsene hun har til de to ulike verdenene. Kledd i en rosa kjole står hun foran en bakgrunn som viser det mexicanske landskapet – i naturkreftenes vold og en del av naturens syklus, mot det teknologiske og kalde nordamerikanske landskapet. I den ene hånden holder hun diskret en sigarett, i den andre det mexicanske flagget. Paret flyttet tilbake til Mexico i 1933.

I dag regnes Frida Kahlo som en av de viktigste kunstnerne i det 20. århundre. Selv om fremtredende surrealister hyllet verkene hennes, sluttet hun seg aldri til den bevegelsen.
«Jeg visste ikke at jeg var en surrealist før André Breton kom til Mexico og fortalte meg at det var jeg.»