Hva er et liv uten kunst?

Vårt kulturelle behov

– Kulturlivet betyr mye for det sosiale livet til mennesker. Det er her vi møtes for å dele opplevelser og gleder. I tillegg tilføyer kulturlivet oss noe; det blir et påfyll, ofte både intellektuelt og følelsesmessig. Hvilket uttrykk vi velger avhenger av smak og behag, men felles er at dans, musikk, teater, opera, utstillinger og filmer rører noe i oss, og får oss til å kjenne etter.

Det sier psykologspesialist Kristina Sjøberg Moberg, og fortsetter:
– Det vi vet er at mange opplevde pandemien som belastende – også de som beholdt jobb og inntekt. Faktoren vi mener var viktig her, var å miste mulighetsrommet til å være sosial.

Moberg forteller at hun i dag møter en og annen som sier at pandemien var en god pause, men at for de fleste er tallenes tale klare: Pandemien fratok oss de sosiale møtepunktene og økte ensomhetsfølelsen i oss.

– Det å få avlyst det ene etter det andre og ting vi hadde gledet oss til, var tungt for mange. Det ble rett og slett små slag, som for noen representerte tap og sorg. Det er nok mange artister og kunstnere som nå har kjent på en takknemlighetsfølelse og skjønt hvor viktige de er for oss.

Psykologspesialisten trekker frem at det i starten av pandemien i 2020 var mange som mente at kulturlivet aldri ville bli det samme igjen. At vi aldri igjen ville stå like tett-i-tett på festivaler eller i operahus. Her var Moberg dog alltid uenig. Hun understreker at mennesker er født sosiale, og at dette er et primærbehov hos oss.

– Vi er født med et musikalsk og estetisk behov. Det har alltid trumfet frykten for bakterier eller virus. Og vi så at selv om det kan være fornuftig fra et infeksjonsperspektiv å holde avstand, er det ikke noe vi vil leve med, for vi trenger nærhet. Nærhet trumfer det meste, og avstand er et inngripende verktøy som skal brukes varsomt, fordi ensomhet og isolasjon er skadelig for oss, forteller Moberg.

– Det at kulturlivet nå er åpent igjen betyr mye for folkehelsen, for det åpner oss opp, rører oss, beveger oss og skaper sosiale møter.

Selv om mange av oss nå er glade for å oppleve nye kulturopplevel- ser, både i inn- og utland, understreker Moberg at pandemien har satt sine spor i mange, både hos barn og voksne, som nå kjenner at de har mye å ta igjen. Men kanskje kjenner du selv, eller i hvert fall til, noen som synes det kan være litt vanskelig å gå helt tilbake til det vi kjente som normalen. Moberg forteller at det nå er flere som fortsatt kan føle at de sitter litt på vent og må finne sin vei opp på hesten igjen.

– Det er mange som kommer til meg, nettopp for dette. Da kan man fint gå litt mer forsiktig frem, og man trenger ikke nødvendig- vis å dra i Operaen eller Spektrum for første gang. Kanskje det i første omgang holder å invitere noen hjem for å se en film. Det er kultur, det også!

Helsegevinstene

Kunsthistoriker, daglig gallerikoordinator og kurator ved QB Gallery i Oslo, Christine Marie Bruu, forteller også at kunst og kultur spiller en viktig rolle for hvordan vi har det.

– Under pandemien fikk mange opp øynene for hvor viktig kunst og kultur er for menneskers ve og vel. I den verste perioden var det ikke mulig å besøke kunstinstitusjonene vi vanligvis har viet et besøk til, og vi tilbragte store deler av tiden hjemme. Da vokste også behovet for å ha kunst på veggene. Verdens Helseorganisasjon (WHO) publiserte i 2019 en rapport som slo fast at kunst spiller en betydelig rolle for fysisk og psykisk helse. Det er derfor ikke overraskende at sykehus har kunst i korridorene, og at kunstterapi er en egen behandlingsform.

– Kunst kan vekke følelser, tanker og refleksjoner – og er derfor noe som alltid har betydd mye for å få oss gjennom vanskelige perioder, sier hun. I et nytt forskningsprosjekt ved Goldsmith University i London ble hjerterytmen til deltagere målt og viste at konsertopplevelser ga dobbelt så store utslag av velvære enn for eksempel yoga. Helsefordelene ved jevnlige konsertbesøk kunne gi opptil ni år lengre levetid ifølge samme forskning.

Kultur i krigstid

Med koronapandemien kom regjeringen i mars 2020 med de mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid. Skoler, barneha- ger, kulturinstitusjoner og andre sosiale møteplasser ble stengt, hjemmekontor ble påbudt og vi måtte holde avstand fra hverandre. Travle byer ble tømt for mennesker, og så mer ut som spøkelsesby- er. Tiltakene snudde det vi kjente som en normal hverdag på hodet, og vi måtte se langt etter det vi tidligere så på som en selvfølge.

Fra marsmåneden i 2020 var det pandemien som preget store deler av nyhetsbildet. Dette helt til en annen krise skulle ta over. Nærmere bestemt i februar 2022, da Russland invaderte Ukraina. I juni 2022 publiserte FN en sak hvor det står at det for første gang er registrert mer enn 100 millioner flyktninger og fordrevne verden over, blant annet på grunn av krigen i Ukraina. FN skriver videre at åtte millioner ukrainere har flyktet fra landet etter at krigen brøt ut 24. februar. Det viser tall fra mai 2022. Denne krigen gir den raskest voksende flyktningkrisen siden andre verdenskrig.

Samtidig som vi opplever en krig og usikkerhet som preger hele verden, bilder av mennesker på flukt, lyden av flyalarm i Ukraina og økende antall døde, kan vi også se at ukrainske The Grand Kyiv Ballett er på turné rundt i Europa. Blant annet her i Norge har publikum fått oppleve vakre forestillinger fra dansere som presterer på scenen, samtidig som hjemlandet deres er i krig.

Den norske ballettdanseren Silas Henriksen mener det kan være en lettelse for danserne å kunne opptre i en så vanskelig tid.

– På samme måte som det er en pause for publikum å komme inn i salen, på museet eller et konsertlokale, tror jeg også det er en enorm lettelse for ukrainerne å forsvinne inn i profesjonen sin. Det å oppleve krig i eget hjemland eller å være på flukt, har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om, men jeg vet med meg selv at de gangene jeg har det vanskelig utenfor jobben, kan det være en enorm lettelse å være i studioet om jeg klarer å slippe tankene for hva som befinner seg utenfor det rommet. Jeg tror det er derfor jeg driver med kroppsar- beid. Det får meg til å glemme mitt eget hode! Han tror kunst og kultur bare vil spille en viktigere rolle for mennesker i tiden som kommer, spesielt på grunn av det mørke nyhetsbildet vi ser i dag. Henriksen er danser ved Operaen i Oslo – og er i år aktuell i rollen som Hamlet i Alan Lucien Øyens The Hamlet Complex. Senere skal han til Paris for å danse Ibsen som en del av en stor Munch-utstilling på Musée d’Orsay. For den norske ballettdanseren betyr dette mye.

– Vi prøver å komme oss igjen etter en lang periode med nedsteng- ninger og avlysninger. Nå jobber vi med å få publikum tilbake i salen – og det på et tidspunkt hvor den generelle økonomiske situasjonen forverrer seg for folk flest, sier Henriksen, og fortsetter: – Likevel håper jeg at folk finner veien tilbake til teatrene. Viktighe- ten av å kunne få en pause fra eget liv er helt essensiell i den verdenen vi befinner oss i akkurat nå. Å legge fra seg telefonen og i det minste forsøke å fokuserer på noe annet i to timer uten forstyrrelser.

Henriksen forteller at når han drar for å oppleve kultur selv, har han merket en endring i publikums oppførsel. Han mener vi sliter med å fokuserer, og har problemer med å sitte stille.

– Det er noe helt galt med konsentrasjonsevnen vår nå. Kanskje er det pandemien som har gjort oss enda mer avhengig av telefoner og nettbrett. Muligheten vi da har for å hele tiden kunne avbryte oss selv med det vi holder på med. Det er så viktig å kunne glemme tid og sted, reflektere over eget liv, samtidig som man ser noe på scenen som forteller noe om hva det vil si å være menneske. – Hvordan skal vi klare å utvikle oss uten kunst og kultur? spør han.

En måte å bearbeide krig

Christine Marie Bruu forteller videre at kunst og kultur har hatt en stor rolle for mennesker, også i krigstid. I historisk perspektiv har kunst blitt benyttet som politisk propaganda, men også som kritikk av makt i urolige tider.

– Kunst er en måte å bearbeide erfaringer på, enten det er personlige eller samfunnsmessige. Det er et fritt talerom hvor man kan trekke inn både virkelighet og fiksjon. Det er nettopp dét som gjør kunsten så virkningsfull.

– Etter andre verdenskrig ble det opprettet en egen internasjonal lov om beskyttelse av kulturell eiendom i væpnede konflikter – og dette sier mye om hvor viktig kunst er for vår felles kulturarv.
Bruu understreker at krig både påvirker kunsten og kunstnerrollen. Samfunnskritiske kunstnere er særlig utsatt for sensurering, og i mange land er kunstnere like utsatt som journalister og fotografer. Dette gjør kunstneryrket veldig risikabelt i visse land, men til syvende og sist er det få ting hun mener er vanskeligere å tie ned enn det kreative uttrykket.

– I nærmest alle nasjonalmuseer i verden vil man se motiver som henviser til krig og uroligheter. Pablo Picassos Guernica (1937) er et velkjent eksempel på et kunstverk inspirert av faktiske krigs- hendelser. Maleriet henger på Sofia Reina, Spanias nasjonalmuse- um for moderne kunst, og fremstiller bombingen av byen Gernika i Baskerland, en hendelse som rystet Picasso. Verket kan fortolkes som en visuell bearbeidelse av Picassos følelsesmessige tilstand og som en kommentar på krigens grusomheter.

Krigsfotografiet

I juli i år publiserte flere land med egne Vogue-publikasjoner en digital forside med et bilde av Ukrainas førstedame Olena Zelenska. Magasinet hadde gjort et intervju med henne og ektemannen president Volodymir Zelenskyj, med flere bildet av det ukrainske presidentparet tatt av den anerkjente fotografen Annie Leibovitz. Bildene viser et ektepar preget av den alvorlige situasjonen, og vi får se dem i presidentboligen med sandsekker i bakgrunnen, og førsteda- men som står fremfor et utbrent fly. Med dette vil motemagasinet speile samtiden gjennom fotografiene til Leibovitz.

Bruu forteller at krigsfotografiet er et medium som har fått mye oppmerksomhet siden andre verdenskrig, og at dette grenser mellom fotojournalistikk og kunst.

– Lee Miller var en amerikansk modell kjent for å ha jobbet for amerikanske Vogue på 1920-tallet, før hun flyttet til Paris for å bli kunstfotograf. Her samarbeidet hun blant annet med Dada- kunstneren Man Ray, forteller hun, og fortsetter:

– Da andre verdenskrig brøt ut, ble hun krigskorrespondent og fotograf for Condé Nast, og var aktivt ute i felten. Det viser hvordan både kunstnere og kunstneriske uttrykksformer kan utvikle seg dersom hendelsene kommer nærme nok. Det får oss også til å tenke over hvordan vi forholder oss til fotografier som avbilder grusomhe- ter, og dermed også hvordan vi forholder oss til andre mennesker i krigstid. Boka Å betrakte andres lidelse (2003), av den amerikanske filosofen og forfatteren Susan Sontag, tar opp nettopp denne tematikken og anbefales på det sterkeste, avslutter hun.