Den norske filmskaperen Mona Fastvold står bak Miu Mius nye kortfilm "Discipline", som er den 31. i rekken av filmer det italienske motehuset har laget med noen av dagens mest betydningsfulle kvinnelige regissører.
"Discipline" skildrer en ung jentes daglige rutiner innen de strenge rammene av en internatskole, noe som kulminerer med opprør og motstand mot den strengt koreograferte rollen hun er påtvunget.
Fastvold har valgt å jobbe med dukker for å utforske skillet mellom en ung kvinne i hennes private verden og hvordan hun fremstiller seg selv utad. Hun har hentet inn flere av samarbeidspartnere fra sin nyeste film, "The Testament of Ann Lee" i produksjonen, blant annet dukker filmens hovedrolleinnhaver Amanda Seyfried også opp i den nye kortfilmen.
Vi tok en prat med den Oscar-nominerte instruktøren om samarbeidet med Miu Miu, bruken av dukker som fortellergrep og hvordan hun forholder seg til mote.
Kan du fortelle litt om inspirasjonen bak filmen?
– Inspirasjonen kom først og fremst fra klærne. Jeg hadde en veldig konkret erfaring med et plagg som ga meg en følelse av beskyttelse i en situasjon der jeg følte meg sårbar. Den opplevelsen ble et utgangspunkt for å undersøke hvordan klær former oss – ikke bare hvordan vi ser ut, men hvordan vi beveger oss og opptrer i verden. Derfra vokste ideen om disiplin, ritual.
Filmen bruker dukker som sitt sentrale fortellergrep. Hva gjorde bruken av figurteater mulig for deg å uttrykke?
– Dukkene gjorde det mulig å synliggjøre et skille mellom det indre og det ytre selvet. De lar kroppen fremstå som noe som blir styrt, lært opp og koreografert før identiteten er fullt etablert. Med dukker kunne jeg konkretisere ideen om kontroll og projeksjon, i stedet for å forklare den psykologisk. Det skaper også en viss avstand som åpner for refleksjon.
Hvilke muligheter åpner denne sjangeren for? Og hvilke utfordringer fører den med seg?
– Figurteater åpner for en mer abstrakt og fysisk fortellerform, der bevegelse og rytme kan bære mening alene. Samtidig er det krevende, fordi alt må være ekstremt presist — hver gest, hvert tempo. Det finnes lite rom for tilfeldighet. Men nettopp den disiplinen føltes riktig for filmens tematikk.
Hva håper du at publikum sitter igjen med etter filmen?
– Jeg håper filmen gir rom for gjenkjennelse, men også for uro. Ikke nødvendigvis klare svar, men en følelse av at noe er i bevegelse. Kanskje en bevissthet rundt hvordan vi lærer å være i våre egne kropper, og hvordan små avvik kan romme en form for frihet.
Hva var det som tiltrakk deg til dette samarbeidet med Miu Miu?
– Det som tiltrakk meg var den kreative friheten og tilliten i prosjektet. Miu Miu har en evne til å forstå klær som både lek og struktur, noe som passer veldig godt med måten jeg tenker film på. Det var aldri et ønske om å illustrere, men om å utforske.
Hva er ditt personlige forhold til mote?
– Mote har alltid vært en del av hvordan jeg tenker på karakter og identitet. Klær er aldri nøytrale for meg — de bærer forventninger, historie og regler. Jeg jobber svært tett med kostymedesignere, og ser klær som et grunnleggende fortellergrep, på linje med filmstock, lys, lyd og rom.
Miu Miu Women's Tales #31: Discipline er ute nå
