© Niki Charitable Art Foundation

Ikoniske kunstverk for første gang i Norge

Denne høsten kan du se Niki de Saint Phalles vakre kunstverk for første gang på Henie Onstad Kunstsenter. Kunstneren omtales som et av det tyvende århundrets største ikoner, og hedres i en omfattende og retrospektiv utstilling.

Det finnes et bilde av Niki de Saint Phalle, hvor hun sitter inne i den halvferdige sphinx-lignende skulpturen i Tarothagen i Toscana, Italia og maler på en slange snurret rundt et egg. Det var inne i denne kvinneskulpturen hun bodde mens hun skapte sitt livsverk blant oliventrær på den italienske landsbygden – kjøkken i den ene puppen, soverom i den andre. Hele innsiden av skulpturen er dekket av speil; bord, stoler, vegger, kjøkken, bad, soverom. Et puslespill av mosaikkbiter binder det hele sammen. På bildet er Niki kledd i hvitt med et rosa silkeskjerf om halsen. Stolen hun sitter på er formet som en mann i en grå dress. Niki sitter oppå mannen mens hun skaper sin fargerike kunst.

Som kunstner var hun opptatt av at kvinner skulle ta like mye plass som menn. Og at hun også kunne lage kunst av stor skala. Niki de Saint Phalle var en av 1900-tallets store pionérer og en banebrytende kunstner. Og hennes liv var like spennende som kunsten hennes. Nå vises kunsten hennes for første gang iNorge, i en stor retrospektiv utstilling ved Henie Onstad Kunstsenter.

© Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Født inn i depresjonen

Den 29. oktober 1930 ble Catherine Marie-Agnès Fal de Saint Phalle født i Frankrike. Omtrent samtidig mistet den fransk-amerikanske aristokratiske familien store deler av formuen i det amerikanske børskrakket.
«Du fortalte meg at da jeg ble født, mistet dere alle pengene i krakket. Det var mens du bar på meg at du fant ut om fars første sidesprang. Jeg BRAGTE trøbbel», skrev Niki senere i et brev til moren gjengitt i boken What is now known was once only imagined (2022). Familien flyttet til New York og etterlot tre måneder gamle Niki hos besteforeldrene utenfor Paris. Først tre år senere hentet foreldrene henne. «Mor, mor, hvor var du? Hvorfor forlot du meg?» skrev Niki i samme brev.

– Oppveksten var noe Niki de Saint Phalle bar med seg hele livet og den kom til uttrykk i kunsten. Hun bestemte seg tidlig for at hun skulle bli noe her i livet, ikke bare gifte seg godt, slik foreldrene ønsket, forteller Caroline Ugelstad, kurator for utstillingen ved Henie Onstad Kunstsenter.

Niki hatet at brødrene ble oppfordret til å studere, til å bli noe, mens det for henne kun var fokus på at hun skulle bli et godt koneemne. Hun gjorde opprør og ble stadig kastet ut av privatskoler. 18 år gammel bestemte Niki seg for å ta kontroll over eget liv; hun giftet seg med den jevngamle Harry Mathews og flyttet med ham til Harvard, hvor han studerte. I 1951 kom deres første barn, Laura, til verden. Niki malte i denne perioden, men drømte også om å bli skuespiller. Hennes katolske bakgrunn gjorde at familien til ektemannen nektet å støtte dem økonomisk, og hun livnærte den lille familien ved å ta modelloppdrag. Hun figurerte på forsiden av magasiner som franske Vogue og Life, i motereportasjer i Elle og Harper’s Bazaar og ble foreviget av kjente fotografer som Horst O. Horst, Robert Doisneau, Hans Namuth og Arnold Newman.

© 2022 Niki Charitable Art Foundation,

Stillbilde fra Daddy, 1972

Fant sin redning i kunsten

Etter hvert flyttet den lille familien til Frankrike. Her fikk de ett barn til, Philip, og det var her Niki bestemte seg for å vie seg totalt til kunsten. Etter et sammenbrudd hvor hun ble lagt inn på en institusjon fant Niki terapi i det å lage kollasjer av ting hun fant. Tilbake i Paris leide hun seg et lite studio i Impasse Ronsin i Montparnasse. Men det var en kommentar fra den amerikanske kunstneren Joan Mitchell, om at hun kun var «en gift kvinne som syslet med kunst og ikke en ekte kunstner» som gjorde at Niki for alvor bestemte seg for å satse på kunsten. Hun flyttet ut fra familiens leilighet og lot ektemannen få hovedansvar for barna.

– Umuligheten av å bli vurdert seriøst som selvstendig kunstner når hun også var kone og mor, ledet Saint Phalle til hennes største offer. I 1960 flyttet hun ut og forlot sine to barn for å etablere en selvstendig kunstnerisk karriere. Hun var drevet av arbeidet, og hun brukte resten av sitt liv til å gjøre opp for det, forteller Ugelstad.

Det var i kunstnermiljøet i Impasse Ronsin at hun møtte den sveitsiske kunstneren Jean Tinguely, som senere skulle bli hennes andre ektemann. De to fant et kunstnerisk felleskap hvor de utfylte og utfordret hverandre. Det var også her hun skapte sine første skytemalerier, Tirs, som førte til at hun ble en del av kunstnergruppen Nyrealistene sammen med blant Tinguely, Yves Klein, Arman og Daniel Spoerri. Ofte iført en trang, hvit skinndrakt og sorte støvletter skjøt Niki med hagle på malerier som hun hadde fylt med ting hun hadde funnet og poser med oljemaling i forskjellige farger fiksert ned i hvit gips, som eksploderte, dryppet og rant nedover bildene når de ble skutt på. Disse såkalte happenings ble veldig populære, og det hendte at hun inviterte andre til å skyte på maleriene hun stilte ut.

– Niki skapte et helt nytt maleri, og med ett var hun i sentrum av avantgardekretsene både i Europa og USA. Ved å skyte på maleriene, tok Niki kontroll over sitt eget liv og gjorde et oppgjør med tidligere traumer. Dette handlet særlig om at hun skjøt seg fri fra sin oppvekst og sin far, som misbrukte henne sommeren 1942, da hun var elleve år gammel. Dette avslører Niki først offentlig i boken Mon Secret (Min hemmelighet) fra 1994. Det skulle likevel prege hennes kunst fra begynnelsen av, forteller Ugelstad.

Ved å skyte på maleriene, skjøt hun også i stykker manndommen.

© Hans Hammarskiöld Heritage

Hon – en katedral, Moderna Museet, Stockholm, 1966

Kvinnekatedralen HON

På starten av 1960-tallet begynte Niki å skape det som regnes som hennes kanskje mest kjente verk, nemlig Nana-skulpturene. Store, frodige, formfulle og fargerike kvinnelige skulpturer, den første inspirert av hennes venninne Clarices gravide kropp. De voluminøse kvinneskulpturene tok den plassen i rommet kvinner, og særlig kvinnelige kunstnere, den gang ikke var gitt. Niki fortalte en journalist en gang at grunnen til at hun lagde Nana-ene så store, var fordi menn ville se små ut ved siden av dem.

– Niki var mye, hun var høylytt, freidig og hun tok plass. At kunsten hennes også skulle skape oppmerksomhet var nesten en selvfølge, sier Ugelstad. Den aller største nanaen hun lagde het HON – en katedral. Dette gesamtkunstwerket – et helthetlig kunstverk – ble skapt i samarbeid med Tinguely og den finsk-svenske kunstneren Per Olof Ultvedt som et bestillingsverk til Moderna Museet i Stockholm. Pontus Hultén som var en direktør ved museet i denne perioden ble en nær venn og samarbeidspartner for Niki.

– Hultén så tidlig hva kunsten til Niki betydde og var blant de første til å investere i Saint Phalle, fortsetter Ugelstad,

– At et av Nikis viktigste verk ble til i samarbeid med ham var ingen tilfeldighet, men så ga han henne også frie tøyler til å skape det hun ønsket. Resultatet står i historiebøkene.

HON var en 25 meter lang og 9,1 meter høy liggende gravid kvinnefigur som fylte hele utstillingsrommet. Man kunne tre inn i henne gjennom underlivet, som var inngangen til verket. Det tok seks uker med 16 timers arbeidsdager å skape skulpturen. Inni HON kunne publikum besøke et galleri med falske malerier, en kino med tolv seter, et akvarium, en melkebar i den ene puppen, en telefon, en sklie og en kioskautomat, blant annet. I løpet av de tre månedene utstillingen var åpen besøkte tusenvis av publikum den. I etterkant ble det sagt at det var en babyboom i Stockholm omtrent ni måneder etter utstillingen gikk ned.
HON ble destruert – den har kun blitt vist denne ene gangen og destrueringen var en del av installasjonen.

© André Morain

Niki de Saint Phalle med hennes Nanaer i Galerie Alexandre Iolas, Paris, høsten 1965.

Moteverdens Niki

Parallelt med at Niki utviklet seg som kunstner, skapte hennes persona også oppmerksomhet. Diors sjefsdesigner fra 1961–1989, Marc Bohan, var dypt fascinert av henne og hun ble en muse for ham. Han samlet på hennes kunst og hun brukte hans design nærmest religiøst. På et pressebilde fra den første utstillingen med nana-skulpturene hos Galerie Alexandre Iolas i Paris i 1965, poserer hun blant skulpturene i en Dior-dress. Bohan spesialdesignet også flere antrekk til henne, som da Niki lanserte sin egen parfyme i 1982 som et ledd i finansieringen av den monumentale skulpturparken Tarothagen, gjorde hun det ikledd et spesialdesignet antrekk fra Bohan.

– Niki omfavnet den klassiske franske stilen Bohan skapte på 1960-tallet. Hun ble ofte avbildet i den samme Dior-dressen eller i elegante kåper. Inspirasjonen var gjensidig – hennes kunst inspirerte ham til å bruke mer farger og være mer vågal i uttrykket, forteller Ugelstad.

En av de første kolleksjonene til Maria Grazia Chiuri, Diors første kvinnelige kreative leder, var en hyllest til Niki. I arkivskuffene hos motehuset kom Chiuri over et bilde av Niki ridende på en kamel i Marokko iført den samme Dior-dressen. Bildet lå sammen med et brev der hun takket Bohan for alle antrekkene, skoene, hattene og veskene han hadde gitt henne til turen. Da Chiuri viste ready-to-wear vår/sommer-kolleksjon 2018 var veggene dekket av 80 000 speilbiter i mosaikk, lik innsiden av skulpturen i Tarothagen. Skinndressene modellene bar på catwalken var en moderne versjon av drakten Niki brukte da hun skjøt på bildene sine. En gullpysjamas var nesten en tro kopi av den Bohan lagde til parfymelanseringen. Og overalt, på kjoler, skjørt, vesker og skjerf dukket et lite dragelignende monster opp, hentet direkte ut fra Nikis kunst.

En rekke andre motehus har latt seg inspirere av Nikis kunst og motesans og laget kolleksjoner inspirert av eller som hyllester til henne. Blant annet Sonia Rykiel, Anna Sui og Emilio Pucci. Under årets Super Bowl-pauseshow hadde dessuten Mary J. Blige på seg et antrekk signert Peter Dundas inspirert av speilmosaikken i Tarothagen.

Saint Phalle appellerte gjennomgående til moteverdenen. Klær hjalp henne til å uttrykke seg. «Om jeg blir i dårlig humør, kan min entusiasme for ting alltid redde meg ut av det. Dette vet jeg, og jeg kan bruke det. Hvis noe fryktelig skjer, er det på tide å kjøpe seg en ny kjole og dra ut og spise kaviar», skal hun ha sagt.

⁠Som en av få kvinner skapte Niki de Saint Phalle blant annet kunst i monumentalt format og bygget en hel skulpturpark finansiert med egne midler.⁠

Livsverket i Toscana

I 1979 begynte Niki på det som skulle bli hennes livs største prosjekt: Tarothagen. Skulpturparken var inspirert av Gaudís Park Güell, som hun som ung hadde besøkt i Barcelona. Hun ønsket å bevise at også kvinner kunne skape monumental kunst. Hun fikk landområdet i Toscana av brødrene til en tidligere modellvenninne, Marella Agnelli. Parken finansierte hun selv, blant annet ved å designe og selge sin egen parfyme. Tarothagen åpnet for publikum i 1998. Da hadde hun bodd og arbeidet mer eller mindre kontinuerlig med parken i 20 år. Totalt inneholder den 22 skulpturer i mosaikk som representerer hovedskikkelsene i tarot-kortene. Flere av skulpturene kan man gå inn i og gjennom, og som nevnt bodde Niki i den ene mens hun bygget parken.

I arbeidet med skulpturene sine, inhalerte Niki polyesterstøv. Kombinert med en arvelig lungesykdom, ble skadene på lungene hennes så store at hun til slutt døde i 2002, 72 år gammel, kun fire år etter at parken åpnet. Tilbake stod en monumental arv.

16. september åpner den aller første retrospektive utstillingen i Norge med Niki de Saint Phalle. Utstillingen vil bli vist i store deler av kunstsenteret og står frem til 12. februar 2023.