Inspirert av sin dansk-israelske bakgrunn, har Orit Elhanati helt siden 2012 skapt kunstneriske smykker som kombinerer rene linjer fra Skandinavia med Midtøstens eventyrlige formspråk!
Hva fascinerer deg med smykker?
– Smykker fascinerer meg når gullet i seg selv er sterkt nok til å fortelle en historie. Noe magisk skjer når jeg begynner å banke materialet ut. Jeg vet aldri hvor det fører hen. Slik har jeg alltid jobbet og utviklet smykkeuniverset mitt.
Hvilket er det første smykket du husker?
– Jeg fikk mine første øredobber da jeg var ett år gammel, men det smykket jeg husker best fra barndommen, er en liten ring jeg fikk fra bestemoren min i Israel. Den var perfekt symmetrisk med en hvit diamant i midten. Da jeg fikk den synes jeg ringen var litt kjedelig, men i dag har den en annen affeksjonsverdi og betyr enormt mye for meg.
Hvilket av dine egne smykker har størst betydning for deg?
– Alle smykkene mine har sin egen historie. Jeg bruker så mye av meg selv i designen. På denne måten er det et vanskelig spørsmål å svare på. Jeg utvikler alltid en spesiell forkjærlighet for ett av smykkene i en kolleksjon, gjerne det som er utgangspunktet for kolleksjonen. Men hvilket smykke dét er, det forblir min hemmelighet.
Hvilke smykker går du med hver dag?
– Ringene mine bringer lykke hver eneste dag. Det samme gjelder et stort halskjede, inspirert av noen gamle mynter jeg fant i Jerusalem. Disse smykkene fungerer som en lykkebringende talisman for meg, og er en naturlig forlengelse av meg selv. Smykker skal passe til din personlighet og det livet du lever. Du bør kunne bruke dem uansett om du svømmer, danser eller sover.
Hvordan vil du beskrive din signatur som smykkedesigner?
– Den er enkel og rå, men samtidig lekende og eventyrlig. Jeg prøver ikke å tenke for mye på det, eller snakke for ofte om det fordi jeg synes man fort kan bli satt i bås.
Hva er din inspirasjonskilde?
– Jeg leter alltid etter noe hardt eller maskulint, og jeg prøver alltid å fortelle en historie. Det fungerer kun hvis det oppstår på en naturlig måte og samtidig føles utfordrende – hvis ikke kan det være det samme. Jeg planlegger aldri, og jeg har ikke et tema eller en idé om hva jeg skal gjøre før jeg er i gang – og da er det er for sent å stoppe.
