© Foto: Janne Rugland / Styling: Afaf Ali

– Å være skuespiller for meg er en kombinasjon av å ha et stort mot, en sterk vilje og det å være veldig, veldig redd

Etter 20 år på Nationaltheatret og utallige suksessrike serier og filmer, er Marian Saastad Ottesen (49) en av Norges mest profilerte skuespillere. Denne høsten påtar hun seg den sjelsettende rollen som Lady Macbeth i et av Shakespeares mørkeste stykker, som settes opp for første gang på 40 år på Nationaltheatrets hovedscene.

Små korridorer, smale vindeltrapper og et teppe nedslitt av mange spente føtters tripping bukter seg bak scenen på Nationaltheatret.

Marian Saastad Ottesens lyse lokker leder vei gjennom labyrinten, forbi et klesstativ med store kanintenner og en bjørnedrakt som forteller at Hakkebakkeskogen står på programmet nå, og ut på den mørke scenehalvmånen. Her har hun grått og ledd, ropt og sunget, hatt premierer og bukket foran publikum i over 20 år. Nå i høst er hun klar for rollen som Lady Macbeth i William Shakespeares verdenskjente stykke.

– Jeg elsker arbeidsplassen min og er så stolt av å være en del av dette ensemblet. Her har jeg hatt med barna mine, som enten har sittet å sett på, vært i garderoben eller skuespillerfoajeen mens jeg har spilt forestillinger. Jeg har mine beste venner her, sier hun med dempet stemme.

Foran oss bretter salen seg ut og opp i stillhet. En og annen scenearbeider lusker rundt med konsentrert mine.

– Hele livet hadde jeg en hemmelig drøm om å bli skuespiller, fortsetter Ottesen, mens vi beveger oss videre.

– Jeg var ganske sjenert som liten, egentlig, hadde få venner og var litt ensom, men på besøk hos tante og onkel i Trondheim fikk jeg være med på teater.

En ny og magisk verden åpenbarte seg for henne der.

– Kusinen min og jeg satt musestille i salen kveld etter kveld. Det var den beste følelsen; å sitte der og få se alt som skjedde på scenen. Det var likevel ikke de beste gromulighetene for små skuespiller spirer i Florø og senere Skien, der Ottesen vokste opp. Derfor var det først på Romerike folkehøyskole i en alder av 18 at hun fikk begynne å leve ut drømmen.

– Der møtte jeg plutselig andre som ville nøyaktig det samme som jeg.

Da det var tid for teaterhøyskoleaudition, gikk det fellesbuss fra skolen. To av dem som satt på den bussen kom inn det året, Nicolai Cleve Broch og Ottesen. Hun beskriver det som en helt uvirkelig følelse.

– Du vet det maleriet av Theodor Kittelsen kalt Soria Moria Slott, der en gutt med sekk ser mot et sterkt lys i horisonten? Sånt forhold hadde jeg til Teaterhøyskolen.

– Nå forandrer livet seg, tenkte jeg. – Dette er begynnelsen på alt.

Heiagjeng i bransjen

Rundt oss lener fløyelen seg tungt over gullpregede møbler. Fortidens skuespillere er foreviget med alvorlige miner i store malerier på veggene. En flatskjerm med liveoverføring fra hoved scenen sørger for at det støvete miljøet bykser inn i 2025. Her venter skuespillerne, går igjennom sine linjer en siste gang og tar en slurk kaffe før de skal i ilden.

Møtet med Teaterhøyskolen beskriver Ottesen som fantastisk – og komplekst.

– Jeg gikk inn i det med alt jeg hadde, men etter førsteåret ble jeg dårlig psykisk. Det var så mye jeg ville, men jeg hadde ikke noe å møte press, prestasjon og nerver med.

En indre sortering ble satt i gang mens kroppen skulle lære seg en bedre måte å stå i det på, noe hun fikk hjelp til av psykolog. Årene som fulgte var av det mer positive slaget, og mange av de hun gikk i samme klasse med er hun bestevenner med i dag.

– Spesielt vi jentene i klassen har et veldig nært og tett bånd. Det fellesskapet har vært veldig viktig, rett og slett noen å kunne lene seg på. Og være ærlige med. Vi er jo ofte oppe for de samme rollene, så det er fint å kunne dele glede og skuffelse sammen. Man får en høy arbeidsmoral av å gå der, mener hun. De fikk banket inn at det å være skuespiller er seriøst og noe man skal behandle deretter.

– Å komme uforberedt eller for sent eksisterte bare ikke for vår hovedlærer. Og det tror jeg vi alle sammen har tatt med oss videre.

Man skal ta arbeidet på alvor.

På den tiden fikk teatersjefene lov til å forsøke å hanke inn lovende teaterhøyskolestudenter i tredjeklasse. Ottesen fikk kjapt et tilbud fra Oslo Nye. Det første hun fikk bryne seg på var Tennessee Williams Orpheous Descending, et tragisk stykke om kjærlighet, håp og knuste drømmer. To år senere åpnet døren til Nationaltheatret seg for henne, og siden har hun vært der og gjort alt fra Tsjekhov til Ibsen og Fosse, til Folk og røvere i Kardemomme by.

– Det hadde alt å si for meg å få den muligheten til å utvikle meg som skuespiller og være en del av et team med så høy kunstnerisk integritet.

© Foto: Janne Rugland / Styling: Afaf Ali

Internasjonalt gjennombrudd

Selv om det var teaterets magi som tiltrakk henne som liten, tok det ikke lang tid før Ottesen også figurerte på det store lerretet. I 2005 kom Elsk meg i morgen ut, filmatiseringen av den fjerde Elling boka til Ingvar Ambjørnsen, regissert av Petter Næss. Der spilte hun pølsekioskselgeren Lone, som Elling ble ekstremt betatt av. Like etter hanket han henne inn til hovedrollen i Tatt av kvinnen. Så fulgte Nissene på låven, Esben Eckbos TV serie som var en parodi på den da unge realitysjangeren. Nå senest var hun med i Dag Johan Haugeruds film Kjærlighet, som hadde premiere på Film festivalen i Venezia.

I mange av rollene Ottesen har spilt i på film, fremstår hun lett til sinns, energirik og litt vimsete. En positiv go-with-the-flow type. I det virkelige liv er hun roligere, observant, tidsvis mer alvorspreget.

– Jeg kjenner meg igjen i både komedien og tragedien. Og mest i de tekstene som innehar begge deler. For det speiler sånn livet er, føler jeg.

En dag i 2011 fikk hun et manus foran seg som skilte seg fra alt hun hittil hadde lest. Historien dreide seg om en kasjmirkledd eks mafiaboss som plutselig befinner seg på en togstasjon på Lillehammer, og må forholde seg til det norske samfunnet. Ottesen slukte det i et eneste stort jafs og fikk umiddelbart lyst til å være med på leken. Det fikk hun også, i rollen som mafiabossen – spilt av Bruce Springsteen gitarist Steven Van Zandt – sin norske kjæreste.

– Det føltes som noe helt nytt. Og det var det jo også, for det var Netflix sin alle første originalserie.

Lillyhammer ble raskt et internasjonalt fenomen og en stor snakkis.

– Jeg tror man likte den fisk på land historien. En tidligere mafioso som skal møte NAV systemet, en norsk kvinne som hadde forventninger til at han skulle ta pappaperm, dra barn i pulk på vinteren, alle disse særnorske tingene. Det traff oss på en måte som gjorde at vi speilet oss i ham.

Etter som suksess seriens seertall økte, økte også oppmerksom heten rundt Ottesen betraktelig. Men fokuset hennes var også et annet sted; før innspillingen av første sesong var hun nemlig i en alder av 36 blitt gravid med sitt første barn. Under promoturen til USA var babyen med som plus one på alt.

– Han var med på alt fra castingmøter til middager. Vi ble invitert på Bruce Springsteen konsert, han sov i garderoben til E Street Band og jeg holdt ham på armen mens jeg stod og snakket med Springsteen etter konserten.

Hun er glad for at hun ikke var 20 år da hun opplevde alt dette.

– Jeg var heldig som fikk være med på alt sammen, både å få den rollen og ha det så fint i privatlivet mitt. Uansett hva som skjedde på jobb skulle jeg hjem etterpå og legge babyen min.

Karriere møter familieliv

I årenes løp har Ottesen opplevd å nå langt utover Norges grenser flere ganger, blant annet med serien Vikingane – eller Norsemen, som den heter på engelsk. Selv om hun synes det er spennende å gjøre ting med et internasjonalt publikum, kommer det på ingen måte foran alt annet.

– Jeg har aldri kunnet sette livet mitt på vent for å oppnå det. Alt har skjedd samtidig for meg hele veien.

– Selvfølgelig er det veldig inspirerende å få være med på sånne prosjekter, og jeg gjør det gjerne igjen. Men det har ikke passet å sette av to år og bare satse absolutt alt på karrieren, for jeg ville også ha en egen familie. Jeg elsker arbeidet og livet mitt her i Oslo.

Sammen med skuespiller Nils Jørgen Kaalstad har Ottesen tre barn mellom 8 og 13 år. Med uvanlig intense jobbperioder og mye kveldsjobbing har hun blitt ekstremt dreven på grensesetting og å stille krav. Før hun har takket ja til jobber, har hun gjort tydelige avtaler med produsenter, regissører eller teatersjefer om alt fra innflydde barnepassere til jevnlige ammepauser i forkant av produksjoner.

– Da jeg fikk barn, sa mamma at jeg ikke skulle ha dårlig samvittighet for å jobbe. Og for meg har det vært så viktig å vise andre kvinner at det er mulig. Livet vårt er ekstremt kaotisk og kjempe travelt, men det lar seg gjøre.

– Med det sagt er det jo til tider et mareritt logistikkmessig. Og det blir lite uteliv på oss, kan du si, sier hun med en trillende latter.

© Foto: Janne Rugland / Styling: Afaf Ali

OCD og skam

De siste årene har Ottesen jobbet med å være mer og mer ærlig med seg selv, å kjenne innover og skjønne hva som er viktig, hvor skoen trykker. Yrkesvalget har tidvis vært en røff sjø å navigere mentalt, emosjonelt og kroppslig.

– Å være skuespiller for meg er en kombinasjon av å ha et stort mot, en sterk vilje og det å være veldig, veldig redd.

– Drivkraften min og ønsket om å gjøre dette er veldig stort, men det koster også. Og når det har kostet for mye, har jeg blitt så dårlig. Jeg har gjennom mange år slitt med urolige tanker, noe som til tider har vært veldig brysomt, sier hun med en hånd på brystet.

Ifølge Ottesen gjelder ikke det bare når hun står på scenen, men også i livet ellers.

– Det har vært trøblete for meg å holde på med dette. Og det har gått veldig opp og ned. Jeg har vært bedre og verre i perioder. Tidvis føler man på en måte at man lever i to virkeligheter.

Hun innrømmer at hun har skammet seg over å slite med dette. Og at det er sårbart å skulle åpne seg.

– Jeg har holdt det skjult og vært flau over det, og tidligere har jeg syntes det vært vanskelig å snakke om.

I vår ble hun sykemeldt for å gjøre en behandling på OCD-spekterpoliklinikken på Gaustad.

– Det som har vært så vanskelig for meg, har tidvis vært å bli så preget av noe som jeg rasjonelt sett vet ikke finnes.

– Men etter behandlingen har jeg fått en annen måte å møte det på.

Lady Macbeth

Denne høsten står hun parat til å gå inn i det som blir blant hennes mest sjelsettende roller så langt i karrieren. Something wicked this way comes, sies det i Macbeth – og det stemmer utvilsomt for denne store oppsetningen på Nationaltheatrets hovedscene i høst.

Ottesen skal spille Lady Macbeth i Shakespeares stykke, en kvinne som begynner som ekstremt handlekraftig, men som i større og større grad mister kontakten med virkeligheten.

– Sommeren har bestått av tekstpugging. Det er en stor og kompleks tekst å gå inn i, en komplisert rolle å ta tak i. De skrekkfilm-lignende teaser-klippene som allerede er delt, forteller at det er et mørkt og blodig univers man skal inn i.

Det klassiske stykket har fått ny drakt og tolkning via den tyske dramaturgen, regissøren og forfatteren Marius von Maynburg, som Ottesen også tidligere har jobbet sammen med.

– Det er så mye i dette stykket som er brutalt, mørkt og urovekkende. Det er virkelig helt dystopisk landskap, men det er klart at å få lov til å jobbe med en sånn tekst er helt fantastisk. Det bare åpner seg opp mer og mer. Og ikke minst gleder jeg meg til å jobbe med Marius igjen.

I stykket besøkes generalen Macbeth av tre hekser og får en spådom om at han en dag vil bli konge. Dette fører til at både han og Lady Macbeth går over lik for at dette skal bli virkelig, men det ender selvsagt med gråt og tenners gnissel.

– Disse to driver handlingen fremover, men naturen ligger også under og varsler tragedien. Det er litt med skrekkblandet fryd jeg tilnærmer meg dette, for det er så intenst og voldsomt. Men det er jo det jeg elsker også, da, for det er jo virkelig noe å strekke seg etter her.

Den urolige situasjonen globalt gjør at det er lett å trekke paralleller til nåtiden.

– Vi lever jo i en skremmende tid med maktmisbruk og maktspill, vold som avler mer vold og folk som føler seg utvalgt. Det er jo urovekkende nært og relevant. Det sier så mye om oss; når skal vi lære?

Etter som Ottesen blir eldre opplever hun at hun får stadig mer interessante, mangefasetterte roller.

– Er det én ting jeg er opptatt av som skuspiller, så er det ambivalens. Å hele tiden være ute etter det urolige, hva er det som ligger under her ... Å være på utrygg is.

– For det er noe jeg kjenner meg selv igjen i som menneske.

© Foto: Janne Rugland / Styling: Afaf Ali

Skriveambisjonene

I kjølvannet av vårt intervju skal Ottesen møte ingen ringere enn Linn Ullmann. Da hun fikk nyss om at den kjente norske forfatteren skulle holde skrivekurs, søkte hun og fikk plass.

– Jeg har alltid likt å skrive, og jeg elsker hennes bøker. Så nå har jeg gått i lære hos Ullmann siden i våres. Det har vært veldig inspirerende å få skrive under hennes blikk.

Å levere inn første tekst var for henne likevel både grusomt og pinlig.

– Men det er så viktig å kaste seg utpå og gjøre nye ting. Det å åpne denne døren har vært en kombinasjon av skummelt og kjempegøy.

En ny ting er lagt til i et allerede travelt og fullt liv. Hun har ikke plass til noe hun ikke brenner for med hele seg.

– Det jeg bruker tid på, må være vesentlig. Jeg er opptatt av det bestandige. Og når jeg finner noe jeg liker eller bryr meg om, holder jeg fast ved det.

Familien kommer først, og vennskapene hun har beskriver hun som viktige og betydningsfulle. Ottesen har et livslangt kjærlighetsforhold til løping, og spenner gjerne på seg joggeskoene både til og fra teateret; en god måte å riste av seg rollen på.

– Jeg er en blanding av en som søker veldig stor frihet og høyt aktivitetsnivå, og må ha masse trygghet og ro. Det kan være litt vanskelig å forholde seg til, men jeg håper og tror at jeg er i ferd med å finne en slags balanse.

Håndplukket til deg