- Man blir nesten gråtkvalt når det er sånn sol!
Hanneli ser ut av de store vinduene, der de etterlengtede solstrålene glitrer over restene av snø og is på gatene nedenfor. Det er nesten vår i luften, føles det som, en frisk og lys årstid ligger foran oss.
Men akkurat nå er det Hanneli som stråler mest, med litt blanke, lettrørte øyne. Ja, da, som i en klisjé, influenceren, fotografen og den tidligere modellen, som gjorde internasjonal suksess med å kle seg bedre enn alle andre, kler selvfølgelig også å være gravid. Hun har forøvrig på seg en svart skjorte med hestetrykk, enkle gullsmykker i halsen, under en svart, ettersittende snekkerbukse som tydelig viser den fine kulen.
Noen og enhver kan få klesangst når de skal intervjue Norges største stilikon hjemme i den nye, freshe leiligheten hun har kjøpt sammen med forloveden, Stian Fintland Skaug.
- Jeg håper da virkelig ikke at folk tenker på klærne sine når de møter meg, selv om jeg faktisk har opplevd at det er litt sånn. Jeg vil bare at folk skal være seg selv. Jeg koser meg med å velge et antrekk, og liker å bruke tid på det, men jeg beundrer faktisk de som er så komfortable med seg selv at de ikke stresser med å kle seg bra, eller å ha nyvasket hår.
New York New York
For å ikke kjede verken leseren eller Hanneli selv, skal vi løpe i racerfart gjennom karrieren hennes: Ble «oppdaget» av Per Heimly utenfor restauranten Dinner i Oslo som syttenåring, da faren kontant smalt til på nordnorsk «dere skal da faen ikke bli modella», ble modell først i Milano og siden i Paris, Sør-Afrika og New York, var VJ på MTV, var kjæreste med Espen Lind i ni år, men det er mest fra livet som gatemotefotograf, stylist, blogger, influencer og stilkonsulent basert i New York, vi kjenner henne.
- Det er ikke alle som skjønner at det er forskjell på å være modell, som jeg ikke har vært siden 2009, og det å være en influencer og bygge opp det jeg har gjort.
Lenge før norske tv-serier og norske skuespillere begynte å få fotfeste ute i den store verden, satt Bærumsjenta Hanneli smilende foran tv-kameraene i New York sammen med Blake Lively og den amerikanske Vogue-legenden André Leon Talley (moteverdenens Zorro med de store, elegante kappene). Hun tok bilder for amerikanske Vogue på nett og papir, uten å bli spist av Anna Wintour.
Når du kommer inn på kontoret til Vogue midt på Times Square, da må du komme inn og stråle. Det skal virke som om ingenting kan bikke deg overende, og du skal være positiv og blid og samtidig litt sånn interessant, og ha noe morsomt å snakke om. Du blir jo preppet før du skal møte Anna Wintour, forteller Hanneli, før hun slår over til «peppy» amerikansk og imiterer en Vogue-assistent.
«Yeah, it´s great, like, do you have any like interests in addition to fashion? Så jeg bare «Yeah, like, lots» «That´s great, you can talk about that, you can talk about that... you rock-climb? You do trapeze? Oh, Hanneli, you´ll be fine, you don´t need anything from me». Okei! Og så går du inn og møter Anna og så er det dritfett. Men du kan ikke komme inn og være sånn «It´s really nice to meet you, and I´m from Norway and I don´t really know why I´m here, because I´m so humble.»
Måten hun uttaler ordet «humble» fremkaller latter. Kanskje Hanneli ikke en gang er klar over det selv, men det virker som om det bor en skuespiller inni der et sted. Hun veksler uanstrengt mellom alle rollene når hun gjenforteller scener fra livet i New York og peprer samtalen med minst tre ulike lattere, alle genuine og smittende av natur. Men så har hun også skjønt at hun har to versjoner av seg selv – den vanlige Hanneli - og «jobb-Hanneli».
- Hun «Jobb-Hanneli» er jo helt rå da. Hun tåler alt og er alltid blid selv om hun er lei seg på innsiden. Folk synes hun er skikkelig gøy og hun skaper masse energi. Det er en naturlig del av meg, altså, det er ikke en annen personlighet - det er bare at jeg girer litt opp. Det kan være litt slitsomt for andre som ikke er på innsiden av bransjen. Det har tatt meg ganske lang tid å skjønne at jeg må skille på de to. Og legge om stilen litt her hjemme.
Snikende magefølelse
Med kameraet over skulderen utenfor motevisninger i New York kom hun stadig oftere i fokus for andres linser. Motebransjen ville ha mer av hennes lekne, søte, lyse, og crispy antrekk sammensatt av bruktfunn, hjemmelagde ting, noen dyre «designer-items» og kupp fra Ebay. Hun startet moteblogg, ble talsperson for Calvin Klein, gjorde en stor kampanje for Louis Vuitton. Hun ble invitert til det sagnomsuste Met-ballet tre år på rad – og ut fra bildene vi så her hjemme, var livet hennes vidunderlig Askepott-aktig, etter at musene hadde sydd ferdig kjolen, vel og merke.
Jeg lever drømmelivet i New York sett fra utsiden, men alt jeg vil er å dra hjem!
Hanneli stopper opp i fortellingen et lite øyeblikk - og dette er en kvinne som snakker lett, fritt og mye.
Å bo i New York. Alt suser avgårde. Jeg går på de feteste middagene, gjør de kuleste prosjektene, kjenner masse, masse spennende mennesker, reiser hele verden rundt. Så tenker jeg: «Jeg tror kanskje jeg skal til Norge». Magefølelsen og hele systemet mitt sa det.
Så slo fornuften hennes inn og minnet henne om alt hun hadde bygd opp, men i duellen mellom fornuften og følelsene var det hjertet som vant. Og som du kanskje har skjønt, Hanneli gjør ingenting halvveis.
- Det er kun jeg som kan være grei mot meg. Og det tankesettet der er så viktig. Hvis det ikke er bra for meg, hvorfor skal jeg da gjøre det? Sånn var det med Ned York. Det er ikke bra for meg. Karrieremessig var det helt topp, men personlig følte jeg meg helt tom. Masse kule mennesker, men mye var på et overfladisk nivå. Typisk nordmenn å si: åh, amerikanere er så overflatiske - og jeg var i motebransjen i tillegg, i USA. Du kan tenke deg. Ha, ha, ha!
Hun understreker at hun også møtte masse nydelige mennesker i USA, som hun fortsatt har kontakt med. Hun har fortsatt sine utenlandske agenter. Hun flyr fortsatt ut og gjør jobber. Likevel, mange her hjemme klør seg i hodet over at det går an å velge Oslo foran New York – når hun til og med hadde «made it there».
- Og da antar de bare at jeg har gitt opp, eller at det skjedde noe spesielt i New York.
Nei! It´s something deeper. Så dypt at jeg må snakke engelsk, liksom.
Størst av alt er kjærligheten
Hun forteller om den ikke fullt så trivelige siden av New York, i en bransje der de fleste har mer enn nok med sin egen karriere, og null tid til andres problemer.
- De som albuer seg frem, som er kyniske, som ikke vil meg vel og som ikke er inkluderende. Alle de menneskene, som jeg tenker ikke har forstått livet. Jeg vil ikke ha disse menneskene rundt meg. Ja, ja, da har jeg «naila» jobblivet. Nå skal jeg «naile» privatlivet, tenkte jeg. Det ble prosjektet mitt. Jeg skal finne kjærligheten i mitt liv.
Ett år som singel i USA, med noen dølle dater med velbeslåtte amerikanske menn, ga ikke mersmak.
- Jeg hadde ikke den kjærligheten jeg ønsket meg, jeg hadde ikke den trygge vennegjengen. Jeg kjenner masse mennesker der borte. Men den nærheten som du får fra folk som har kjent deg lenge, den savnet jeg veldig.
Hun møtte en norsk venninne her hjemme, og spurte hvordan hun hadde funnet kjærligheten. Svaret hennes var at man finner det livet man vil ha, med den mannen som kan gi deg det livet, altså en mann som har økonomien til det. Men dette var jo statusjaget som Hanneli ville vekk fra.
- O. M. Fucking-God! Hun skal ikke jeg bli! Jeg tror på kjærligheten. Jeg tenker at kjærligheten, hvis du tør å gi deg hen når du tror du har funnet den ene, så kan den gi deg alt av diamanter og kjærlighet og gull og regnbuer som detter ned i hodet ditt! Det viktigste er at du faktisk føler deg lykkelig og er glad. Drit nå i den fasaden da.
Hanneli trykker hendene mot brystet. Kjærlighetens kraft, liksom. Det er tydelig at Hanneli er både veldig lykkelig og veldig gravid – så lettrørt blir man da. Forlovet og åtte måneder på vei. Et nytt og helt uforutsigbart liv med barn venter.
- Jeg føler meg så heldig fordi jeg har funnet mannen i mitt liv og han gir meg alt jeg trenger av kjærlighet. Jeg er så glad for at jeg holdt ut. Det er mange som tenker, det er bra nok.
Men du er ikke sånn «bra nok» type?
- Jeg, nei? Jeg pusher og pusher på. Den shooten, da vi tok disse bildene, det ble så bra, men jeg skulle gitt meg tre timer før, jeg hadde kynnere hele tiden, og har vært utslitt hele helga. Men det er bare det å ikke gi seg. Jeg gir meg ikke. Men man skal da ikke det? Du må tro på deg selv, og du må jobbe for å komme deg dit du vil. Jobbe hardt.
Livets skole
Du tar feil hvis du tror Hanneli var en bortskjemt Bekkestua-jente da hun vokste opp.
- Det var veldig fint å vokse opp der, samtidig som det var litt tøft når man ikke er sånn veldig rik Bærumsfamilie. Vi hadde det helt fint med penger. Men med fire barn og masse utgifter så måtte vi lære å dele. Jeg hadde ikke råd til moteklær. Men da gikk jeg på UFF og fikk en helt rå stil!
I ungdomstiden skjedde det noe. Verden vendte seg mot henne. Venninnegjengen frøs henne ut da hun var fjorten-femten.
- Etter det ble livet mitt et helvete. Du vet når du merker at noe er litt off, og jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg var ikke verdt noen ting. De sa stygge ting hver dag. Pusha meg, du vet, helt grusomt, grov mobbing. Så jeg mistet selvtilliten helt. Men det å klare å bygge seg opp igjen etter det. Det handler mye om hvordan man håndterer det. Og jeg hadde en mamma som var helt magisk. Helt rå. Hun støttet meg veldig.
Hanneli holder opp håndleddet og blottlegger Mamma-tatoveringen sin. Smiler mykt.
Hun byttet skole. Begynte på Skarva, en alternativ ungdomsskole med tolv elever og seks fantastiske lærere. Masse praktisk arbeid, hester, sauer, naturliv. Det ble redningen for Hanneli. Hun brøt helt med det gamle miljøet. Gikk på Folkehøyskole etterpå, men fikk aldri artium. Har blitt en varm forkjemper for nettopp Folkehøyskolene i streite-skole-Norge.
- Så får du muligheten til å oppleve at andre ser deg på en ny måte. Det er livsviktig! Jeg har hatt det veldig fint og veldig dritt. Jeg trodde jeg var en lost case. Men jeg føler meg veldig heldig som har klart å gjøre meg sterk. For det var jeg ikke da. Jeg klarte ikke å stå opp mot de jentene.
Når jeg spør henne om suksessen smaker ekstra søtt med tanke på mobberne ser hun uforstående på meg.
- Vet du, jeg tenkte ikke på dem et sekund. Det her har skjedd, det tenker jeg ikke mer på, det streifet meg ikke. Den der «nå skal jeg gosse meg», den har jeg liksom ikke. Det er litt deilig, og det er nok veldig sunt. Mamma har oppdratt meg bra.
Er du en «Happy go lucky»-type?
- Nei, jeg er ikke naiv heller, for jeg tenker meg veldig om. Jeg er ikke kynisk, men jeg kan være kalkulert i at jeg skjønner at det er lurt å gjøre dette hvis jeg skal komme meg dit.
Oslove
Og for å få en ting, må du ofte ofre noe annet. Nå har hun bodd i Norge i to år. Det tar tid å bygge opp et nytt liv.
- Jeg følte at jeg kjente mange, men som jeg ikke hadde nære vennskap til, for man må jobbe med et vennskap. De visner, på en måte.
Hun ville ikke være for innpåsliten i andres liv, og visste heller ikke hvem som var nære venner.
- Hvem kan jeg stole på? Det var noen jeg ikke kunne stole på her i Norge, ting jeg hadde sagt i fortrolighet dukket opp i media. Da trekker man seg veldig unna.
Det løsnet da en venninne fortalte henne at det tar tre år på et nytt sted før man har en ordentlig vennegjeng.
- Jeg bare, «åh, er det tre år det tar, jammen, hvis det er en spesifikk ting, så skal jeg vente på det». Og hun hadde faen meg rett. Nå er jeg på plass.
En bransje i endring
Mye har skjedd siden Hanneli flyttet ut og var pionér i influencerbransjen. Nå kan man nesten få inntrykk av at det er en influencer i hver busk og blogg i hvert hus.
- Jeg synes litt synd på noen av de unge influencere som takker ja til alt, fordi da virker de travle og viktige. De mer etablerte krever ordentlig betalt for jobben de gjør. Faktisk burde det finnes en fagforening, at de blir enige om at man skal ha betalt for å gjøre en jobb. Man kan ikke betale regninger med en Ganni-kjole!
Utenfra-blikket er en av de store gledene ved å flytte hjem etter å ha bodd lenge i utlandet.
- Jeg blir fascinert av de som lager en blogg og kaller seg mammaen til den eller den, eller fruen til noen. Er du ingenting annet enn «mammaen til Thea»? Kan du ikke bare bruke navnet ditt? Jeg skjønner ikke at de har lyst til det? Som om jeg skulle kalle med naprapatfrue. «Hanneli har startet ny blogg – naprapatfrue».
Hun setter i en latter. Nevner en mamma-blogger som ble utfordret i media på at hun hadde postet bilder av barna sine.
- Hun sa tydelig at hun angret på det, at hun hadde eksponert barna for å få gratisprodukter. Det synes jeg var så kult at hun innrømmet det.
Kunsten å si fra
Hanneli lærte seg tidlig verdien av å sette folk på plass, hvis det er nødvendig.
- Som kvinne blir man litt overkjørt hele veien. Ukjente menn i hverdagen som breier seg, sitter og manspreader. Da sier jeg «hei, du, jeg synes du sitter litt nærme jeg?».
Hun forteller om den norske finanstoppen som satt ved siden av henne på fest og pratet grovt gjennom hele middagen, og etterpå la armen rundt henne, mens kjæresten hans sto like ved.
- Ta vekk den hånda! Jeg sa det rett ut. Åh, det er verdens verste følelse når man står og kjenner at man blir utsatt for noe ubehagelig.
Selv om hun har vært forskånet for den typen overgrep som dukket opp i kjølvannet av Metoo-kampanjen, har hun fått oppleve det ubehagelige og potensielt farlige i å ha en stalker.
- Jeg liker ikke å snakke så mye om det, for stalkere vil jo ha oppmerksomhet. Men det førte til at jeg fikk ganske alvorlig angst. Jeg følte meg veldig skjør og utrygg.
Det var en arrestordre på ham, hvis han skulle dukket opp hjemme hos Hanneli i New York, men hele opplevelsen var en av mange små ting som fikk henne til å lengte hjem.
Morsrollen
- Det var en ren lykke å komme til Norge. Jeg har valgt dette. Jeg kjenner at jeg liker meg selv bedre i Norge og for meg er det skikkelig verdifullt. Etter alt jeg har fått til, så er dette det viktigste prosjektet for meg, livet med Stian. Det er det som handler om hva som er viktig i livet: familie, kjærlighet, gode fine venner rundt deg. Jeg har visst siden jeg var syv år at jeg ville bli mor, og nå blir jeg det.
Hun håper hun blir en ganske streng mor, men rund i kantene, som er flink til å tenke «er det så farlig».
- Jeg håper sønnen vår blir høflig, har god moral, og blir et godt menneske som skal være snill og god med jentene.
Som førstegangsforeldre er de opptatt av å være gode rollemodeller, alltid snakke godt om andre foran barna. Lære bort takknemlighet.
- Vi har trukket gullbilletten alle vi som vokser opp i Norge. Jeg har sett hvordan livet kan være veldig hardt andre steder. Jeg vil at mine barn skal vokse opp et trygt sted. Så hvorfor skulle man ikke være helt fornøyd i Norge? Det er for meg et mysterium.
Jeg har ikke gitt opp noen ting jeg bor bare ikke i USA lenger.
