"Det beste etter premieren i Cannes var å møte folk fra hele verden, som hadde sett filmen og hatt en opplevelse av å kjenne seg igjen i relasjonene"

Som en av hovedrollene i Joachim Triers nyeste film Affeksjonsverdi, er Inga Ibsdotter Lilleaas’ (36) navn i ferd med å bli på alles lepper. Selv mener hun det å være en kjendis er et aktivt valg man selv tar.

Caroline Krager

— 20. november 2025

Tunge, mørke tremøbler og alvorlige malerier står i sterk kontrast til Inga Ibsdotter Lilleaas sin hvite, crispy skjorte og lett Mona Lisa-aktige blikk og smil. Foran oss på bordet har vi fått servert svak kaffe i retromønstrete, snuppete kopper med tilhørende skål. Ukjent fransk musikk ljomer fra hvite små høyttalerskyer rundt om langs taket.

For få uker siden gikk hun på den røde løperen i Cannes. Blitsene gnistret mens hun poserte med Stellan Skarsgård, Renate Reinsve, Elle Fanning og resten av gjengen fra Joachim Triers nyeste film Sentimental Value – eller Affeksjonsverdi.

– Å få lov til å være med på det var helt hinsides og selvfølgelig utrolig gøy, forteller hun til Costume.

– Den måten de hyller film på der nede og tar det sånn på alvor, at det er så seremonielt og høytidelig, var rørende å se.

Nettopp sistnevnte ble tydelig da alle fotografene på geledd plutselig senket kameraene sine, hysjet på hverandre og klassisk musikk ble spilt av mens festivalsjef Thierry Fremaux entret løperen.

I stillhet og andakt tok de hverandre i hendene og gikk sakte opp trappene mot salen, der 2 300 mennesker satt klare for å se den norske filmen.

– Det var så spesielt, nesten litt som å være med i en teaterforestilling.

– Og så merket vi responsen, at de lo der vi håpet de skulle le, at de var med på det som skjedde. Det var en veldig lettelse.

Applausen varte i nitten minutter, alt sammen mens skuespiller-ensemblets reaksjoner ble filmet og spilt av live for de fremmøtte. Lilleaas beskriver det som helt overveldende. I dagene som fulgte, i hotellganger, på middager og fester rundt om i den franske filmbyen, hørte hun folk snakke om dem og filmen i positive ordelag. Internasjonale magasiner trakk den frem som et av de absolutte høydepunktene fra festivalen, Vulture kalte den ’gåsehud-skapende’ og ’sublim’, mens Vogue mente det var en av årets beste filmer.

Marsipanrosen på toppen av bløtkaken var den da også; som den første i norsk filmhistorie vant filmen den høythengende Grand Prix-prisen.

I Affeksjonsverdi følger vi søskenparet Agnes og Nora, spilt av henholdsvis Lilleaas og Renate Reinsve, og deres eksentriske regissørfar spilt av Stellan Skarsgård. Når han for første gang på lenge skal lage en ny film, spør han i utgangspunktet Nora om hun vil ha hovedrollen. Da hun avslår tilbudet, hanker han i stedet inn filmstjernen Rachel Kemp, spilt av Elle Fanning. Handlingen bukter seg gjennom kompliserte relasjoner, familiehistorikk og -dynamikk, forståelse og tilgivelse.

– Det beste etter premieren i Cannes var å møte folk fra hele verden, som hadde sett filmen og hatt en opplevelse av å kjenne seg igjen i relasjonene.

– Da gikk det opp for meg at vi alle er sinte på foreldrene våre, krangler med søsknene våre og prøver å få disse familierelasjonene til å holde, uavhengig av kultur og nasjonalitet.

«Kvinner i for store herreskjorter»

Selv vokste Lilleaas opp med foreldre som var teaterinstruktører, og kan ikke huske en tid der hun ikke drømte om å bli skuespiller. Som seksåring spilte hun fortelleren i Piken med svovelstikkene på det lokale barneteateret, og mye av fritiden ble brukt alene på rommet med radiolek og å gå inn i ulike roller.

Etter dramalinjen på videregående søkte hun på Teaterhøyskolen, kom videre til tredje prøve, men ble til slutt ikke blant de ti heldige utvalgte det året. I stedet startet hun på NORD, en Jacques Lecoq-basert teaterskole i Nord-Trøndelag med gode porsjoner impro, pantomime og maskespill. Disse elementene var ifølge Lilleaas ’ikke henne i det hele tatt’, men ga en kroppslig trygghet som har vært god å kunne lene seg på siden. Før bachelor var levert kapret hun hovedrollen i filmen Kvinner i for store herreskjorter av Yngvild Sve Flikke, basert på boka Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug. Der spilte hun mot Henriette Steenstrup og Anne Krigsvold.

– Det var selvfølgelig en utrolig heldig start på karrieren, og fremfor alt var det viktig for selvtilliten; at noen stolte på meg nok til å gi meg den oppgaven.

Frykten som følgesvenn

I et intervju i forbindelse med en dansk Netflix-serie Lilleaas gjorde, kalt A Beautiful Life, beskrev motspilleren henne som ’mild’. Det stemmer nok, men andre adjektiver i samme landskap passer ikke.

Hun fremstår nemlig sikker og åpen, og både ufiltrert og tydelig når hun forteller om de mer krevende aspektene ved karrieren hun har valgt. Om frykt og angst som vokser med årene, om en sceneskrekk som på et tidspunkt kom snikende inn.

– Jeg var ikke spesielt redd som liten, men nå ser jeg stadig flere farer rundt meg og i andre. Det tror jeg kan skje med jenter, at man hele tiden blir slått litt ned ...

– Og med sceneskrekken handler det om at det er så direkte, at du kan fucke opp så mye. Under prøvene av en monologforestilling for noen år siden fikk hun en ekstremt sterk reasjon med angst og klaustrofobi.

– Jeg stod alene på scenen på et firkantet teppe og skulle snakke i 80 minutter om veldig emosjonelle ting. Plutselig eskalerte det inni meg. Det var jo ikke farlig, men kroppen trodde det, og jeg følte at jeg blottstilte det aller mest intime rommet inne i meg for alle.

– I dag skjønner jeg at jeg må holde frykten i hånda, at den er min følgesvenn.

Ifølge Lilleaas kan det også være givende at det er mye på spill i en teatersetting.

– Det er jo det som gjør det så spesielt, at alt foregår der og da. Tid og rom går nærmest opp i en høyere enhet. Det er noe veldig vakkert ved det. Filmformatet har andre fordeler igjen; at det voldsomme uttrykket ikke trengs i like stor grad når hver millimeter av fjeset er blåst opp på en stor skjerm. Hvert eneste subtile drag over ansiktet blir så synlig for oss.

– Man kommer nesten under huden på et annet menneske. Og om alt er lagt til rette for det, noe jeg mener det var under innspillingen av Affeksjonsverdi, så kan det bli utrolig sterkt emosjonelt.

Fra Shakespeare til Trier

Det var sommeren 2023, da Lilleaas forberdte seg på å skulle spille i Shakespeare-stykket Titus Adronicus på nordlandsk, at hun ble tilbudt å prøve seg til Triers nye film.

– Der satt jeg med dette helt jævlige, blodige Shakespeare-manuset med barnedrap og faenskap, og så kom denne muligheten opp. Mentalt var jeg et helt annet sted, men jeg kunne jo ikke si nei. Da sceneteppet gikk igjen for siste gang på Titus Adronicus, var hun kommet videre til neste runde i det som ville bli Affeksjonsverdi.

– 7. oktober hadde akkurat skjedd, og krigen på Gaza var i full gang. Hele meg var fylt med sorg, og det var helt forferdelige ting å se på sosiale medier og i nyhetene. I tillegg hadde jeg jo akkurat gjort et stykke som handlet om krig, hat og grufull hevn.

Hodet flommet over av disse følelsene og tankene da hun var på vei for å møte Trier.

– Med tanke på hvor jeg var mentalt ble det en veldig direkte og usensurert samtale, noe jeg tror var ganske bra. Det var en så fantastisk fin og likeverdig samtale.

– Og det slo meg; det var nok første gang noensinne jeg hadde pratet på den måten med det som for meg var en fremmed mann på rundt femti. Han er så lite ’stor’ på en måte. Resten er historie. Prøvene begynte vinteren 2024 i det store trehuset de skulle spille i – for øvrig eid av Lars Lillo Steenberg fra DeLillos. Alle i ensemblet var for Lilleaas nye fjes, med unntak av Reinsve. Gjennom to sommere hadde de som voksne spilt i samme barneteaterkompani i Buskerud.

– Hun spilte en gutt som het Kjetil og jeg spilte ’Jenta som bodde i kloakken’, og vi var forelska i hverandre, men gikk hvert til vårt til slutt, forklarer hun med et skjevt smil.

Renate Reinsve beskriver Lilleaas som en type skuespiller hun elsker å jobbe med.

– Hun er aldri låst til en idé om hvordan ting bør eller skal være, men bare ekstremt åpen, empatisk og sensitiv. Og så reagerer hun på det som skjer på en så genuin måte at jeg reagerer på det hun gjør spontant som menneske, ikke som skuespiller.

– Og vi kjenner hverandre igjen i hverandre som personer i det virkelige liv også, noe som var bra da vi skulle spille søstre. Det er en følelse av noe familiært der.

Joachim Trier er ifølge Lilleaas ekstremt god på å forstå skuespill. Mens andre regissører ser i monitor og er på avstand, ser Trier på de som spiller og er nærværende, nesten litt med i scenen.

– Det gir en veldig selvtillit til å slappe av og ikke være redd for å gjøre feil. Og det er så tydelig at han synes dette er så utrolig gøy, noe som er veldig smittende.

Sterke kvinneroller

De siste filmene til Trier er sentrert rundt kvinner. Lilleaas mener han har en egenartet evne til å skjønne mennesker, noe som kommer frem i manusene han og Eskil Vogt skriver. Selv er hun lei av de mange lite komplekse, men såkalte sterke kvinnekarakterene som preger filmverdenen om dagen.

– Du vet, hun som har bein i nesa, er litt som en mann, og også selvfølgelig kjempepen og en alle har lyst til å ligge med. I manus etter manus jeg leser er det sånn. Det er for øvrig ikke bare kvinner dette går utover, for de mannlige rollene er ofte like klisjéfylte og grunne.

I arbeidet med Trier opplevde hun at det var null fokus på kjønn, men heller på hele mennesket.

– Jeg tenker at man kan kjenne seg igjen i karakterene her på ulike måter, uavhengig av de tingene der. Det er til og med aspekter jeg kjenner meg igjen i i Stellans karakter, enkelte ting som resonnerer med noe jeg har opplevd eller følt.

– Problemer, følelser og relasjoner er jo ofte veldig universelle.

Den svenske superstjernen var blottet for divanykker og glimrende å spille mot, forteller Lilleaas.

– Både han og Renate tror på situasjonen. De er ikke redde for å gå inn i det vi gjør med hud og hår. Det gjør at man ikke blir flau. Noen skuespillere har en viss distanse til det de gjør, kanskje til og med en ironisk én, og da føler man seg ganske teit som tror på universet vi er i. Men de to er hundre prosent i det. Under lunsjpausen kunne Skarsgård plutselig dele historier fra eller referere til ting som hadde skjedd under innspillingene av Dogville eller Dune, og Lilleaas ble minnet på at hun satt overfor en verdensstjerne.

– Elle Fanning var også utrolig søt og normal, på en måte, og kom ekstremt forberedt til alt. Hun har jo spilt i filmer siden hun var baby, så det skulle bare mangle, egentlig, men man vet jo aldri med folk av det kaliberet

Selvtillitsboost for norsk film

I kjølvannet av Verdens verste menneske økte Renate Reinsves kjendisstatus enormt, med store roller internasjonalt og en flerårig avtale med Louis Vuitton. Triers nyeste kvinne Lilleaas har i et intervju uttalt at hun ikke selv har noe ønske om å «Ta Amerika med storm».

– Journalisten kom med en påstand om noe som kanskje kom til å skje med meg og karrieren min, og da ble jeg provosert og gikk inn i full fornektelse, forklarer hun nå.

– Renates karriere er jo hennes egen, og jeg er mer interessert i hvilken vei jeg selv skal ta, basert på mine drømmer og ønsker, de mulighetene som dukker opp for meg. Etter ti år i bransjen vet hun hvordan ting kan gå opp og ned, og innrømmer at hun nok kan beskytte seg selv fra å ha forventninger eller ambisjoner som kan ende med å ikke bli innfridd.

– Men samtidig så skjedde jo alt dette med Renate, og da tror jeg mange av oss her hjemme tenkte «Herregud, kan det skje med en norsk skuespiller? At man kan vinne i Cannes?».

– Det var en selvtillitsboost for oss alle.

Ikke en hustler

De retromønstrete koppestell-aktige koppene fylles opp for tredje gang. Lilleaas er fremoverlent, men ikke offensiv.
Hun er heller av typen som lytter med hele kroppen, som et eneste stort øre. Ingenting tyder på at hun er et annet sted mentalt, bare her og nå. Samtalen har likevel gått over den tilmålte tiden, og mobilen begynner å vibrere hyppigere og mer aggresivt. Hun må snart bevege seg ut av det mørke innemiljøet og ut i forsommerregnet.

Etter et tiår som skuespiller er det ting hun fremdeles synes er krevende. Aspektene av gamet som handler om å stikke seg frem og prøve å komme inn steder der man ikke helt åpenbart passer inn eller i utgangspunktet ikke er invitert. Å måtte veive høyt med armen for å si «hei, se på meg, gi meg en sjanse».

– Mange skuespillere er gode på sånt, men sånn er ikke jeg. Jeg er ikke noen hustler i det hele tatt.

– Da jeg søkte på Teaterhøyskolen, merket jeg at jeg var så annerledes enn de andre som søkte. Jeg følte jeg ikke passet inn, at jeg ikke hadde på meg riktige klær, ikke var utadvent på den riktige måten. Det har nok preget meg, og er noe jeg fortsatt må jobbe litt for å godta.

Kostymedrama og anti-kjendiseri

På privaten er Lilleaas gift med skuespiller Gunnar Eiriksson, blant annet kjent fra NRK-serien Makta, og sammen har de en 4-åring. Enn så lenge påvirker ikke det at de har figurert på skjermer både nasjonalt og internasjonalt deres hverdagsliv nevneverdig.

– Dette er kanskje en brannfakkel, men jeg tror det å være kjendis er et valg man gjør. Man kommer altså ganske lett unna med å være relativt anonym i Norge.

– De få gangene man blir kjent igjen, så er det selvfølgelig bare veldig hyggelig.

Prosjektene som ligger i horisonten hennes er enn så lenge hemmelighetstemplede. Kanskje ser vi henne i et skikkelig Jane Austensk kostymedrama; det er i alle fall blant prosjektene hun håper vil komme hennes vei en dag. I skrivende stund er det enda en stund til man kan benke seg med popcorn for å se Affeksjonsverdi på kino. Først skal ensemblet suse rundt i Europa for å snakke om hver krik og krok av dette fiksjonelle universet for presse og på filmfestivaler. Mellom spasering på rød løper og å svare på de samme spørsmålene gang på gang skal hun forsøke å lande og leve litt, forklare hun.

– Jeg føler meg så heldig som kan det.

– At jeg har et trygt sted å bo, noen jeg elsker å være med og at vi får lov til å bare eksistere. Det tar jeg på ingen måte for gitt.