– Jeg lærte så mye, og har etter denne rollen fått enorm respekt for designere og deres måte å jobbe på

Hvordan forberedte du deg til denne rollen? Hva var det mest utfordrende?
– Jeg tror det var David Bowie som en gang sa at den beste følelsen man kan ha er når man er litt utenfor sin egen komfortsone, og det må jeg si meg enig i. Jeg var overveldet over å få denne rollen, men også veldig nervøs. Jeg hadde store sko å fylle. Jeg begynte å lese meg opp på forskjellige bøker og biografier om Karl Lagerfeld. Jeg flyttet til Paris, til det samme nabolaget som han pleide å ferdes i, polerte fransken min og tok med kostymer som jakker og hæler hjem for å bruke på fritiden, slik at jeg kunne kle og føle meg som ham.

Deretter begynte jeg å tegne. Jeg tegnet over hundrevis av skisser. Heldigvis likte jeg å tegne som barn, men den største utfordringen var som venstrehendt å tegne med høyrehånden, som Lagerfeld. Men jeg innså raskt at jeg aldri kom til å klare det. Jeg fikk krampe i fingrene og følte meg mindre selvsikker, det bare gikk ikke. Det var da jeg innså at det ikke handlet om å prøve å være en kopi av Lagerfeld, men å skape hans karakter min egen måte. Jeg bestemte jeg for å fortsette å tegne med venstrehånden og var forberedt på kritikk – spesielt fra tyskerne, de kom til å være de første til å kritisere, men som Lagerfeld mest sannsynlig ville sagt I don’t give a shit.

Også, kanskje fordi jeg er halvt spansk og min bestefar holdt på med tyrefekting, tenkte jeg alltid på en matador når jeg så hvordan Lagerfeld beveget seg. Kampsporten er en underlig miks av maskulinitet og feminitet – de rosa sokkene, den stramme dressen, de grasiøse bevegelsene, men som også er så harde og bestemte. Jeg absorberte alt han interesserte seg for, filmene han så på, bøkene han leste, musikken og stedene han besøkte. I helgene våknet jeg og spurte meg selv «hva ville Karl gjort i dag?».

Og hva ville Karl gjort?
– Jeg startet med en kaffe, kanskje på Café de Flore, hvor han pleide å henge med Yves Saint Laurent, Jacques de Bascher og alle de andre gutta på Boulevard Saint Germain. Senere dro jeg til Le Champo, en gammel, kjent kino, og så på filmer han elsket, som Les Enfants du Paradis. Jeg koste meg ekstra da jeg skulle forberede meg til scenen der Lagerfeld begynner å spise mer, da kunne jeg besøke alle disse fantastiske restaurantene i Paris.

Du er jo halvt tysk og halvt spansk, kunne du noe fransk fra før, i og med at du snakker fransk i serien?
– Mine to tyske onkler var gift med to franske damer fra Paris, så da jeg var ung, snakket vi alltid en miks av spansk, fransk og tysk hjemme, men jeg trengte likevel å friske opp språket og styrke det tyske tonefallet, fordi Lagerfeld la aldri fra seg sin harde, tyske aksent.

Beskriv Lagerfeld med dine egne ord
– Han er veldig vanskelig å beskrive. Han var så ambisiøs og lidenskapelig, men også lengtende, alltid i søken etter perfeksjon. Han nøt rampelyset, oppmerksomheten og var alltid omringet av mennesker, men likevel veldig ensom, utilgjengelig og mystisk. Jeg er sikker på at 99 prosent ville beskrevet ham som en tynn mann i svarte klær med en hvit, bredbremmet krage, svarte solbriller, hvitt hår, kanskje med en vifte i hånden, men hvem var Lagerfeld før han virkelig ble kjent? Hvem var den morsomme, smarte, intellektuelle mannen bak fasaden? Han elsket litteratur, kino, teater, musikk, arkitektur, møbler, alt. Så jeg måtte selv finne ut av hva han gjorde når han var alene, alene hjemme. Det er den interessante delen.

Hvis Karl Lagerfeld levde og du kunne stilt ham et spørsmål, hva ville det vært?
– Godkjenner du at det er jeg som spiller deg?

Og hva ville han svart?
– Du vet kanskje at tyskere er kjent for å ha veldig dårlig humor. Lagerfeld var fra Hamburg, og de få morsomme tyskerne som finnes, er derfra, vi kaller dem for The English Germans. Så i sin tørre sans for humor ville han sikkert sagt noe, men jeg vet ikke hva.

Fortell om klærne, kostymene og ditt møte med moten?
– Jeg lærte så mye, og har etter denne rollen fått enorm respekt for designere og deres måte å jobbe på. De må alltid komme opp med noe nytt, og jeg som trodde at min verden beveget seg så rask fra en rolle til en annen, mote er på et helt annet nivå. Idet en kolleksjon er levert, så begynner de å tenke på neste, og så neste, og neste. Du må alltid ligge flere steg foran andre, for å klare å følge med på det som skjer i samfunnet og reflektere det i moten, og det var Lagerfeld spesielt flink til. Hvordan skaper du noe som er moderne og tidsriktig, men også tidløst. Jeg ble blåst av banen, det var så imponerende. Jeg ble faktisk invitert inn til Chloé, og fikk gå gjennom arkivene for å se kolleksjonene og hvordan et motehus jobbet fra start til slutt, det var jeg takknemlig for.

Er det et moteøyeblikk du husker spesielt godt?
– Det var en scene som skulle spilles på en klubb, der Lagerfeld pleide å henge. Det var midt på lyse dagen, og stedet var fylt med vakre, kule, franske statister. Jeg skulle komme inn i et par høye, røde støvletter – vi snakker Pretty Woman-boots. Det var et kritisk øyeblikk og jeg tenkte Jesus Christ, jeg følte meg så dum, de så funky ut på meg. Det viste seg at Karl hadde hatt disse skoene på seg. Da måtte jeg gå inn i meg selv og si «nå er jeg Karlito, som jeg liker å kalle ham, disse støvlettene må jeg bære med verdighet».
Brühl stopper opp, tenker litt.
– Nå kom jeg på hva jeg tror Karl ville sagt om at jeg skulle spille ham; I totally approve of you playing me – med en streng tone.

Har stilen din endret seg etter denne rollen, tenker du mer på hva du har på deg?
– Jeg nyter å kunne kle meg opp til de forskjellige rollene, og jeg har definitivt aldri hatt så ekstravagante kostymer som dette før, men da jeg mot slutten av innspillingen ble spurt om jeg ville beholde et antrekk, takket jeg pent nei. Min kone hadde aldri tillatt at jeg gikk kledd sånn.

Serien har premiere på Disney+ 7.juni 2024.