Kristine Ullebø: – Jeg tok meg selv på alvor ved å gjøre endringer i livet mitt

Tok grep

Etter som tiden gikk og Ullebø beveget seg oppover i 20-årene, skjedde det likevel et skifte.

– Å skulle profesjonalisere bloggingen og behandle det hele litt som en bedrift, var ikke noe jeg egentlig hadde i meg. Jeg er introvert og liker å tilbringe en del tid for meg selv, men samtidig savnet jeg et fellesskap. Det hadde jeg ikke som blogger og influenser. Mennesker er forskjellige, men for meg ble friheten i det å skulle være min egen sjef og organisere min egen hverdag fullstendig overveldende.

– Jeg ble etter hvert innesluttet og isolert.

Under pandemien tok hun grep, logget seg av og lot stillheten senke seg over sine sosiale medier-kontoer. Mail om samarbeid forble ubesvarte og eventinvitasjoner takket nei til.

– For å tjene penger fikk jeg meg i stedet jobb i en bokhandel, i tillegg til at jeg jobbet som vaskehjelp hjemme hos folk. De jobberfaringene var veldig verdifulle for meg, og ga meg både selvrespekt og integritet. Jeg er stolt over at jeg turte å innrømme overfor meg selv at jeg ikke hadde det bra, og at jeg tok meg selv på alvor ved å gjøre endringer i livet mitt.

– Jeg vil heller stå og vaske toalettet hjemme hos noen, enn å være en rik og deprimert blogger.

Ullebø innrømmer at enkelte ting ved hennes «Hei bloggen»-æra gir henne en følelse av cringe nå.

– Egentlig ganske mye av det. Debatten på NRK om kroppspress, som ett eksempel. Jeg synes jeg fremsto umoden, lite reflektert og ganske selvsentrert. Noe jeg også var. Det var en av grunnene til at jeg trengte å rette blikket mitt andre steder.

Selvrefleksjon

Lette bohemske bluser og skjørt som minner om glitrende rimfrost skiftes ut. På kommer en svart buksedrakt med MET-galla-verdig slep fra Chanel. Hårstylist Andrés Valle-Kløvstad sprayer manken hennes kjapt, før hun spankulerer videre under store lysekroner og forbi et Andy Warhol-maleri av Dronning Sonja med fotograf Julie Pike hakk i hæl. Nye plagg steames, tunacado-sandwicher serveres og Ullebø forteller ivrig at hun skal til CERN, forskningssenteret med verdens største partikkelakselerator, i Sveits morgenen etter. Den tidligere bloggeren gjorde i fjor et kvantesprang inn i noe helt annet da hun begynte å studere fysikk på Blindern.

– Årene med pause ga meg muligheten til å bli kjent med meg selv på et dypere plan, uten distraksjoner utenfra. Etter å ha reflektert mye rundt både fortiden og fremtiden min, kom jeg frem til at matematikk var noe jeg egentlig alltid hadde likt. Siden matte er fysikkens språk, føltes det som et smart valg å studere. Fysikk er dødskult!

Vekket Instagram-konto etter lang dvale

– Det å forstå verden ut fra små ligninger og matematiske symboler er for meg utrolig vakkert. Fysikken er på mange måter konkret og håndfast, og jeg synes det er bekvemmelig å forholde seg til naturlovene når jeg skal løse problemer.

Planen videre er å ta en master. Hun forklarer at hun er opptatt av planeten vår og at den ivaretas, og at utvikling av bærekraftige løsninger for fornybar energi kunne vært interessant for henne å jobbe med.

– Men hva jeg faktisk ender opp med å gjøre, blir kanskje noe helt annet enn det jeg forventer eller ser for meg i dag. Jeg har fremdeles utrolig mye fysikk å lære, så jeg tenker at veien blir til mens jeg går. Drømmen er uansett å bli en god fysiker.

Blondies Heart of Glass bølger gjennom speilsalen mens Ullebø lener seg mot tunge, lange gardiner iført et tyggegummirosa, voluminøst sett fra Khaite.

Da hun i fjor forsiktig vekket Instagram-kontoen etter den lange dvalen, var målet også mer aktiv modelljobbing. Tidligere har hun blant annet gått en visning for Rick Owens i Paris.

– Å jobbe som modell er enklere enn å være influenser, fordi det er et tydeligere skille mellom jobb og fritid. Jeg vil nok alltid identifisere meg som influenser først og fremst, men det å gjøre modelljobber gir meg mulighet til å treffe mange kreative mennesker.

– Og energien som oppstår på sett er vanskelig å finne andre steder.

Fine menneskemøter

Tenk at det å være på et magasincover var et mål for meg, og at det skjer nå. Det er så kult, det.

Ullebø stoppes fremdeles jevnlig av folk på gaten som sier at de kjenner henne igjen, eller innrømmer at de pleide å lese bloggen hennes hver eneste dag.

– Det overrasker meg litt at det skjer så ofte, selv etter så mange år, men jeg tenker at det er fordi jeg drev med det i en veldig definerende tid på internett, da sosiale medier enda ikke hadde blitt så stort som det er i dag.

– Til og med mamma og pappa blir gjenkjent en gang i blant! Da de var på Trænafestivalen for et par år siden, kom en bloggleser bort for å prate med dem og høre hvordan det gikk med meg. Det er fint at bloggen min kan resultere i fine menneskemøter nå, avslutter hun.