Renate Reinsve hylles av kritikerne: ny film mottar stående applaus i Cannes

Ingenting er farlig lenger

Ingen rolige, romantiske scener foran leirbålet, der man deler en boks tomatbønner med en av Hollywoods kjekkeste menn, altså.

Renate Reinsve hadde pakket med seg sin da tre år gamle sønn Ennio til opptakene i Pasadena, California. Eks-kjæresten Julian, som er pappa til sønnen, ble også med, så det var bare å jobbe på. Rollen fikk hun vite om to uker før opptaksstart, så hun har hatt lite tid til å lære mer om rollen hun skal inneha, som norsk aktor med jussutdanning fra USA.

– Da jeg hadde vært der i to uker, så kommer de med en monolog på en hel side som de spør om jeg kan lære meg på ti minutter. Det er ord jeg aldri har hatt i min munn før. Amerikansk juss-språk. Så sier jeg: Det kan jeg absolutt. Ikke. Klare.

Hun vet at hun må prøve og går til traileren sin for å pugge. Etter ti minutter banker de på.

«Er du klar?»

Renate føler seg alt annet enn klar. Hun vet at hun ikke kan teksten. Hele crewet venter.

– Jeg er jo en rødmer, så jeg var så rød. Med stressutslett på halsen, tårer i øynene, og jeg skal være en sterk advokat? Jeg får det ikke til – i det hele tatt. Jeg kan ikke de ordene!

Renate gestikulerer heftig med hendene mens hun forteller. Det er som om hele den framtidige Hollywood-karrieren står på spill.

– Da tar Jake og klistrer arket på panna si, og henger det foran fjeset, så jeg kan lese ordene. Han er utrolig snill da og tar veldig vare på meg i produksjonen. Men den starten der! Jeg hadde etterdønninger av angst i flere dager. Etter at de tingene hadde skjedd, kunne ingenting bli verre. Da var ingenting farlig lenger.

Mørkt på kino

Denne dagen vi gjør intervjuet, er Oslo så vakker som Oslo kan få blitt. Om vinteren, altså. Byen holder pusten under en tykk dyne av snø, Bunnefjorden er dekket av is som en nådeløs vintersol speiler seg i. Lyset kastes tilbake på Reinsve, som retter blikket ut mot fjorden gjennom de høye kafévinduene. Vi er tilbake på gamle trakter – rett nedenfor Ekebergrestauranten der hun spilte inn en av de ikoniske scenene i gjennombruddsfilmen.

Da jeg intervjuet deg for Costume sist, hadde ikke Verdens verste menneske kommet ut på kino. Nå er du aktuell med minst fem internasjonale filmer, du er ambassadør for Louis Vuitton og har kjøpt deg et nytt hus. Sett fra utsiden ser det ut som livet ditt er helt perfekt nå?
– Ja, nå er alt perfekt, sier Renate med ironisk stemme og ler. Så tenker hun seg litt om, før hun fortsetter, uten ironi denne gangen.

– Nei, jeg føler at alle erfaringene bringer med seg masse fine ting. Og mange ting som er veldig kompliserte å navigere i. Det å plutselig bli veldig offentlig, og at alle har en forutinntatt holdning første gang de møter deg, det er en spesiell følelse.

Er det en dårlig følelse?
– Nei, ikke nødvendigvis. Det er bare annerledes. Veldig mange spør meg hva som har forandret seg, men det vet jeg ikke helt ennå. Selvfølgelig får jeg jobbe med mange fantastiske mennesker som jeg alltid har sett veldig opp til ... som Jake Gyllenhaal for eksempel. Men uansett om dette hadde skjedd eller ikke, så hadde livet mitt vært i en utvikling. Man må uansett lære seg å forstå den personen man utvikler seg til å bli. Men dette er helt
klart veldig store ting som har skjedd. Det å få lov til å jobbe med, eh ... så utrolig ...

Kjekke folk?
– Ha, ha, ja, det også! Så utrolig bra folk! Og så utrolig mye bra materiale. Jeg sa kanskje ja til litt mye i fjor, så det ble litt mye jobb og det var nesten en velsignelse med den streiken. For da var jeg veldig, veldig, veldig sliten, altså.

Streiken hun refererer til er den over fem måneder lange fagforeningsstreiken i amerikansk film-og TV-bransje, der både manusforfatterne og skuespillerne la ned arbeidet og rammet stort sett alt av amerikanske TV- og filmproduksjoner. Reinsve hadde allerede spilt inn flere filmer, men alle lanseringer ble satt på pause. Hun fikk et halvt år fri, som hun brukte på å være i Oslo, leke med sønnen, henge med venner – aka hennes valgte familie, og begynne å pusse opp det nye huset sitt på Adamstuen.

– Nå driver jeg og planlegger drenering og pigging i kjelleren. Veldig juicy, sier hun og ler.

– Men nå har jeg trappet opp med jobbingen igjen, for nå begynner festivalene og promoteringen.

Og nå kommer filmene som perler på en snor. Først ute i år var zombiedramaet Håndtering av udøde, med norske Thea Hvistendahl på regi, som hadde premiere på filmfestivalen Sundance i USA i januar. Hun har vært innom filmfestivalen i Gøteborg allerede, og skal til Berlinalen neste gang. Sånn blir det når hun også snart er aktuell med filmer som A Different Man, der hun spiller mot Sebastian Stan (Marvel-skuespilleren) og Adam Pearson, og hun spiller mot stjerner som Gael García Bernal og Berenice Bejo i filmen Another End. I filmen Weapons spiller hun mot Pedro Pascal og (trekk pusten) i filmen The Governesses spiller hun mot stjernene Lily Rose Depp og Jung Hoyeon. I tillegg spiller hun hovedrollen i Armand en psykologisk thriller av Halfdan Ullmann Tøndel, sønnen til Linn Ullman. En ny film med Joachim Trier, Sentimental Value, er også under oppseiling.

Okay, barnslig spørsmål, men av alle du har spilt mot, hvem er kjekkest?
– Jeg svarer bare på det hvis du tar med det barnslige spørsmålet! Men Jake Gyllenhaal topper både kjekkhets- og flinkhetsskalaen, siden du spør. Han er en fantastisk fyr. Man blir jo venner, for jeg spilte nesten bare mine scener med han. Det er litt sånn at mennesker som er veldig flinke, ofte er veldig bra folk, etter min erfaring. Du smiler?

Renate begynner å le.

Da gjelder jo det for deg også?
– Jeg vet ikke, jeg, sier hun avvæpnende, og tar en bit av det berget av et skagensmørbrød hun har på tallerkenen foran seg.

Du virker veldig snill? Er du det?
– Vet du hva, jeg har vært usikker på det hele livet. Jeg tar veldig inn det folk sier til meg. Hvis en eks-kjæreste for eksempel sier at jeg har vært veldig kjip ...

Du må ikke høre på noen ting som en eks-kjæreste sier.
– Men så tok jeg den personlighetstesten til Harald Eia og Nils Brenna, og det er faktisk første gang jeg har blitt litt høy på meg sjæl, i løpet av hele denne perioden.

Renate ler.

– Hvis noen sier noe kjipt til meg, tar jeg det veldig inn og tar det til og med inn til terapirommet for å utforske det litt. Selv om jeg vet at man ikke kan ha full oversikt over seg selv. Men på den personlighetstesten var konklusjonen at jeg er: litt trist, veldig ærlig, tillitsfull til andre, veldig snill og omsorgsfull. I tillegg har jeg et ekstremt stort spekter av følelser og fantasi. Det var jeg så fornøyd med! Jeg var så letta over å høre at jeg er snill. Så det har jeg akkurat fått bekreftet, og det var utrolig hyggelig, faktisk.

Men du visste vel egentlig det?
– Jeg har jo håpa! Men jeg tar inn litt for mye, tror jeg.

Et lite tips fra en som er eldre enn deg: Det eks-kjærester sier er ikke sant.
– Jeg har skjønt det nå. Men det at noen som har stått deg så nær sier «du er så egoistisk»? Det var en eks-kjæreste som sa at jeg var helt psyko. Da gikk jeg til psykolog og spurte om han kunne utrede meg for om jeg var psykopat. Da lo han.

Det må være veldig gøy å være psykologen din.
– Han sa at en psykopat hadde aldri spurt om det. Men da tenkte jeg i mitt stille sinn: Men tenk om jeg er en så avansert psykopat at jeg klarer å spørre om det, likevel? Det tok veldig lang tid før jeg trodde på ham. Nå har jeg en ny psykolog, og jeg har nok en gang spurt på en litt skamfull måte om han forrige psykologen kan ha tatt feil? Men hun også smiler og sier at «nei, en psykopat stiller seg aldri det spørsmålet, det er hele diagnosen». Da ble jeg også veldig lettet.

Så det beste som har skjedd deg siden du vant prisen som beste skuespiller i Cannes er å få bekreftet at du er snill?
– Ja, det er det! Når det er så mye artikler og bilder av meg der ute, er det mye som bare er én versjon av meg. En mye mer pynta og bedre versjon av meg. Jeg har klart å holde det på avstand ved å høre mer på gode venner. Men akkurat det der, å få vite at jeg er snill, det var en veldig fin opplevelse.

Lys i mørket

Hvis du sjekker ut profilen hennes på IMDB (det internasjonale registeret over film- og TV-skuespillere), står det at kjennetegnene til Renate Reinsve er: «captivating smile, tall frame og large hazel eyes.» De tar jo ikke feil, de som har skrevet det. Men de kunne altså lagt til at hun er veldig snill, og at det å snakke med henne er som å havne ved siden av en veldig interessert og underholdende person i et bryllup. Det føles som en gave. Da hun var gjest i The late late show with James Cordon og i Late night with Seth Meyers, sjarmerte hun et tjuetalls millioner amerikanske TV-seere trill rundt ved å gjøre narr av seg selv – men med perfekt amerikansk aksent.

Hva har vært mest overraskende med filmlivet så langt?
– At jeg har fått gjøre såpass mange drømmeprosjekter. Men også at man fortsatt er veldig seg selv, det er overraskende. Jeg prøver å passe på og prioriterer de tingene som jeg vil ha mest av. Jeg vet at jeg vil at sønnen min skal ha et bra liv, og at jeg vil ha en god relasjon med vennene mine, derfor er det veldig viktig for meg å bruke tid på det, selv om det koker på jobb. Men jobben er også veldig viktig for meg, for jeg elsker den.

Hvorfor mørke i stedet for lyse og lette roller?
– Jeg har veldig respekt for skuespillere som er veldig gode på actionfilmer eller rene komedier. Men jeg har ikke det i meg, fordi jeg er så veldig melankolsk. For meg er det nesten en livsstil. Det er nesten en eksistensiell arena for meg.

Det betyr at vi antageligvis ikke får se Reinsve i en superheltdrakt med det første. Litt dumt, egentlig, hun som oppover bakkene mot Ekeberg har bevist at hun er en habil rallysjafør på glatta, og som fyker til topps i klatreveggen flere ganger i uken.

– Jeg har sagt nei til ekstremt mye penger. Jeg vil bare gjøre prosjekter med gode manus og gode regissører. Jeg vet at jeg blir mer glad og fornøyd og jeg tror jeg får en mer langvarig karriere også, av å velge noe som er veldig nært hjertet. Som er da man gjør det best. Det er veldig mye jeg har sagt nei til, ja.

Hvordan klarer du å si nei?
– Jeg klarer ikke å si ja. Fordi jeg vet at jeg skal være der i tre måneder, jeg må ha med sønnen min, og hvis ikke hverdagen er bra, eller jeg står på settet og er tung og deppa av å ikke få lov til å gjøre det på min måte, da er det ikke verdt det. Da blir jeg ikke en bra mamma.

Både hun og eksen er ekstremt opptatt av at Ennio skal ha det bra.

– At sønnen min skal være med på å bo i utlandet, og ikke vite hvordan det kommer til å påvirke eller har påvirket ham. Det tar jeg selvfølgelig hensyn til, forklarer hun.

Hun har snakket med ambassadebarn for å lære seg hvordan de synes livet i utlandet kan være.

– Man kan bli litt rotløs, men man kan også bli veldig trygg på å reise, og trygg på språk. Og trygg på seg selv i møte med verden også.

Hun forklarer at hun må leve med produksjonen i mer enn et år til sammen. Først forberedelser, så innspilling og så promotering etterpå.

Og hvis du sitter i en stol med en journalist og ikke er stolt av det du har gjort?
– Jeg klarer ikke juge. Så det er bare helt forferdelig, forklarer hun.

Renate har aldri lagt skjul på at hun har opplevd kjipe ting i oppveksten som hun ikke vil dele i detalj, men som hun har jobbet mye med å bearbeide.

– Humor og sjarm og det lyse i et menneske, det eksisterer jo samtidig med det mørke. Det er en veldig fin inngang til å snakke om noe veldig tungt, synes jeg, å vise at et menneske kan være skikkelig fint og sjarmerende og ha det veldig bra, men samtidig holde på ting som er veldig tunge. Det er veldig sant om det å være et menneske. For hvis det blir for dystert, blir det for tungt å ta innover seg. Og det er ikke sånn verden fungerer heller. Hun forteller at selv om alle filmene og seriene hun har vært med i kretser rundt mørke temaer, har de masse varme og kjærlighet og sjarm – og også humor.

Og happy endings?
– Jeg har foreløpig bare sett to av dem helt ferdig. Jeg vil si de har ... håpefulle endings. Det handler om å akseptere det som har skjedd eller den man er i sin helhet. Det synes jeg er en happy ending nok, og er noe alle burde jobbe med.

Makt i Hollywood

Hollywood fikk sin egen happy ending på et vis, da den startet #metoo-bevegelsen, og filmprodusenten Harvey Weinstein ble dømt til 23 års fengsel for trakassering og seksuelle overgrep i 2020.

– Hollywood har til tider vært ekstremt progressivt og har hatt utrolig stor betydning for mange bevegelser – og hvis en stor stjerne tar et viktig standpunkt, blir det ofte lyttet til. Men nå er det mindre ytringsfrihet. Jeg ble fortalt at jeg burde passe litt på hva jeg sa. At jeg ikke burde være helt fri og åpen om følelsene mine, noe som gjør at man kan bli litt ensom.

Hun tror det kanskje skyldes at man ikke har de samme økonomiske støttesystemene i USA som i Norge, verken som privatperson eller kunstner.

– Enten har du masse penger, eller så lever du i frykt for å miste alt. Ytringsfriheten blir utfordret fordi det er en saksøkingsmølle som går hele tiden. Fordi folk er så redde for å gjøre feil. Det går utover hvordan folk forholder seg til hverandre sosialt også, i ytterste konsekvens. Det er veldig, veldig mange fine ting med filmbransjen i USA også, men jeg merker at vi er mye tryggere og friere her.

Hun sier at når hun sammenlikner det å jobbe i Norge med det å jobbe i USA, forstår hun hvor fantastisk norsk filmindustri er.

– Her er vi mye mer frittalende. Man kan si en dårlig ting eller gjøre en dårlig ting i Norge, men man blir tatt tilbake og får en sjanse til. Det gjør at vi kan gå dypere i en tematikk når vi lager kunst også. For i USA så skraper man kanskje mer på overflaten, tror hun.

Hun føler at det kommer en kjempebølge med masse interessante filmskapere i Norge fremover.

– Folk er helt obsessed med Norge nå! Jeg tror det har med at vi har hatt Skam, Verdens verste menneske, og at det skjer kjempe mye spennende i norsk kulturliv. Alle jeg møter er sånn, «jeg vil til Norge, jeg må til Norge». Ingen er redd for at jeg er fra Norge, akkurat, når jeg skal jobbe i utlandet. Vi som har levd så mange år med mindreverdighetskompleks. Jeg blir veldig stolt, da!

Fra fransk luksus til sovepose

Med utenlandssuksessen kom også en kontrakt med luksusvaremerket Louis Vuitton, som fra før har skuespillere som Alicia Vikander og Leá Seydoux som to av sine muser. Det er en ny verden for en enkel jente fra Solbergelva. Hun hadde aldri eid designmote selv, før hun ble en del av Nicholas Ghesquieres profilerte LV-ambassadør-korps.

– Med den kontrakten med Louis Vuitton blir jeg tatt med på helt sinnssyke turer og opplever veldig mye luksus. Men da synes jeg det er fint å passe på å ikke ha for mye av det i livet. Det er veldig fort gjort å venne seg til det på en måte, men jeg har en følelse av at det ikke er helt sunt, da. Så hvis jeg har vært på en sånn tur, så kan jeg sove et par dager i skogen i telt etterpå, for eksempel.

For å veie opp?
– Ja. Hun ler. – Jeg får nytelse av å være i skogen, sove i skogen og se på fin utsikt. Drikke den første koppen med kaffe om morgenen. Jeg føler liksom at det er de små tingene som teller mest. De beste følelsene har jeg sammen med andre mennesker, og da er det nesten det samme hvor man er, eller hva man gjør. Jeg er bare veldig sosial.

Er du en people-pleaser?
– Nei, det tror jeg ikke. Jeg har blitt flinkere til å sette grenser overfor folk. Det har jeg lært hos psykolog. Hun jeg går hos nå er helt fantastisk. Når man begynner å snakke om noe som er vanskelig eller forferdelig, så begynner ting å flytte på seg inni deg. Det kan ta lang tid, uker eller måneder, men plutselig er det noe helt annet som har forandret seg også. For det hadde en sammenheng. Jeg har for eksempel mange strategier for å unngå å kjenne på psykisk smerte, da. For eksempel kjærlighetssorg eller hva som helst. Og da kan jeg jazze meg opp, eller jazze opp en stemning. Med en gang man begynner å kjenne på hvor ens egne grenser går, som kan ha vært skjult for en, så plutselig er det noe annet som løsner. Men det er umulig å ha oversikt over, før man begynner å jobbe med det. Det er ikke noen quick fix.

Tenker du alle burde gå til psykolog?
– Ja, det synes jeg alle skal unne seg. Hun smiler lurt før hun fortsetter:

– Vi snakker veldig mye om fysisk helse og de tingene man kan se. Men psykisk helse er veldig komplekst, og man kan jo ikke klare noen ting alene. Man må jo ha hjelp. Og hvis det er ting man av en eller annen grunn ikke har lært seg som barn eller ungdom, og man har relasjonssår med seg, så trenger man hjelp. Med en gang man lærer seg de tingene, blir livet bedre og man blir roligere. Man blir litt mer på plass.

Hun mener kunst kan ha samme funksjon.

– Jeg har hatt samme opplevelsen med noen filmer også. Du skjønner ikke helt hva det er, men det er noe som beveger seg inni deg, og du forstår noe om deg selv og omverdenen som det nesten ikke går an å sette ord på. Gjennom en film eller et annet kunstverk så har du forstått det, og noe har falt på plass i deg. Det er kunstens kraft, da!

Både bøker, filmer og teater kan ha den effekten, mener Reinsve, og derfor brenner hun sterkt for at man fortsetter å gi penger og ressurser til kulturlivet. Hun synes rett og slett at det er ekstremt viktig.

– At man har full ytringsfrihet i kunsten er jo derfor helt sinnssykt viktig! Så man ikke begynner å regulere den absolutte sannheten som man prøver å komme til gjennom et kunstverk. Da er vi ganske fucked, tror jeg. For da kan man heller ikke komme til den plassen hvor man aksepterer hvor rar og teit og dum og bra og fin og fantastisk man er samtidig. Det er viktig!

Renates fond

Føler du et ansvar eller press for at du skal bane vei for andre?
– Jeg er jo der ute og snakker veldig varmt om norsk film og norsk teater, sier hun.

Hun sier hun er et resultat av å ha jobbet med fantastiske folk og hatt fantastiske lærere. At suksessen hennes er kollektiv.

– Jeg var på riktig sted til riktig tidspunkt, men det kunne like så godt skjedd med noen andre.

Tanken på å gjøre enda mer for norsk film har begynt å spire.

– Jeg har ikke noen strategi eller plan, men jeg har jo en drøm om å starte et filmfond eller kunstfond, hvor man også kan få penger til prosjekter som ikke bare handler om hvor mange billetter man selger eller hva tallene er, på en måte. Vi har jo norsk filmfond som er en helt utrolig mulighet. Men jeg vil at det skal bli mer støtte å få, heller enn mindre!

Skal du starte Renates fond?
– Jeg vet ikke hva det skulle hett. Men det er en liten drøm jeg har, da.

Har du tjent nok penger til å starte et fond nå?
– Jeg vet ikke hva som kreves... Jeg har ikke satt meg helt inn i det. Jeg har bare vært litt travel, sier hun lakonisk.

Hvor misunnelige tror du andre norske skuespillere er på din suksess?
– Vet du hva, jeg føler virkelig at det bare har vært så mye kjærlighet og stolthet, og at alle har den samme kollektive følelsen. Jeg er veldig letta, for jeg føler folk unner meg det som skjedde.

Hun sier de rundt henne som hun har jobbet med lenge, vet at det er kjærligheten til arbeidet som driver henne, ikke ønsket om suksess og berømmelse.

– Jeg har følt meg skikkelig ivaretatt av hele miljøet. Hvis noen føler noe annet, så har de uansett vært veldig snille med meg.

Da har de skjult det godt?
– Ha, ha, ja. Men det er tilfeldigheter som gjør at man får flere tilbud. Det kunne absolutt skjedd med mange andre. I sommer da jeg spilte inn med Halfdan Tøndel, jobba jeg med Ellen Dorrit. Jeg husker så godt den auditionen jeg var på sammen med henne. Da var jeg sånn: «Okay, nå må jeg sette meg opp, nå må jeg bare skjerpe meg her.» Hun er så god. Altså skikkelig, skikkelig dyktig! Og nå som verden har blitt så opptatt av Norge ... jeg håper det skjer med mange!

Som teaterskuespiller vant Reinsve Hedda-prisen allerede for ti år siden, som beste kvinnelige medspiller. De tingene Renate Reinsve ble kjent for på TV i Norge, før filmgjennombruddet, var av komisk karakter. I TV-serier som Hvite gutter, Nesten voksen og Best før, viste hun sitt komiske talent og timing.

– Jeg elsker å tulle, og det er kjempemorsomt å spille, men jeg går alltid etter det tragiske i enhver rolle. For hvordan ellers skal man «deale» med det, annet enn å le av det?

Akkurat det å kunne tulle med ting, alle ting, er en kjepphest for henne.

– Sånn som nå, når man sier at man ikke kan tulle med de eller de tingene. Livsfarlig! Det er livsfarlig! Jeg har opplevd masse kjipe ting i livet og har masse stygge sider ved meg selv også, men vær så snill og tull med det, for ellers går det ikke an å deale med det! Da blir det bare alvor, da? De som sier «ikke tull med det», jeg tror ikke de skjønner hvor farlig det er, jeg.

Norske TV-serier er bare i startgropen med å caste mer mangfoldig. Jeg spør henne om det gjør det mer lov å tulle med flere temaer.

– Ricky Gervais tuller med ting som er tabu, i stand-up showet sitt Armageddon. Han tuller med alt, han dreper barn på scenen, og det er kjempemorsomt. Det må tulles med. Jeg mener det må tulles med. Han tuller med ting som har skjedd med meg og, men jeg er glad for at han gjør det. For han gjør det på en smart måte og en bra måte.

Veier til toppen

Det er ikke bare mørkt på kino, men ganske mørkt ute i verden også om dagen.

Nå har det å si ting om Gaza, for eksempel, blitt problematisk i mange europeiske land, og helt normale ting å si kan tolkes som anti-semittiske. Flere norske skuespillere har engasjert og blitt nesten aktivister. Kunne du gjort det?
– Jo, jeg kunne hvis jeg ville. Og jeg har lagt ut ting i sosiale medier jeg også, men da har jeg ikke hørt noe, og det har ikke fått noen konsekvenser for meg.

Men som ambassadør for Louis Vuitton, kan du for eksempel bære en Chanel veske?
– Nei, ikke Chanel. Ha, ha, ha!

Hva har du lært om mote av det samarbeidet?
– Jeg hadde ikke hatt på meg et sånn moteplagg før jeg fikk den kontrakten, jeg. Men jeg har faktisk lært utrolig mye. Nicolas Ghesquière er en kunstner. Noen av hans kolleksjoner er direkte inspirert av filmer han har sett. Det er veldig gøy å snakke med ham og ambassadørene som er på visningene hans. Det er jo business, men de vil at det skal føles som en slags familie. Vi møtes før eller etter showene, og jeg har fått noen skikkelig gode venner blant dem. Noen av dem snakker jeg faktisk med hver dag. Jeg skal få besøk av Stacey Martin (britisk-fransk skuespiller og LV-ambassadør) i dag, jeg skal ta henne med på hyttetur. Hun er en så god skuespiller, og jeg respekterer henne så mye. Jeg blir trist av at hun bor i London, for jeg har blitt veldig glad i henne.

Under moteuken i Paris sitter Reinsve side om side med de mest kjente menneskene i verden. Hun blir fortsatt litt startstruck.

– Å sitte med Zendaya og Cate Blanchett på de visningene, herregud, det er så utrolig dyktige og fantastiske kvinner. Jeg føler meg så heldig som får sitte i de rommene.

Får du så mange Louis Vuitton vesker som du vil?
– Ja, men jeg vil ikke ha så mange, jeg har nesten for mange nå, på en måte.

Hvor mange? Tosifret antall?
– Ja, he, he, he.

Tør du å bruke dem til hverdags?
– Ja, noen er fine å bruke til hverdags og, da det er et stort spenn, det er sportsvesker og veldig fine vesker, kofferter og veldig mange forskjellige jeg har. Og jeg synes jo det er ekstremt fine ting. Jeg hadde ikke hatt på meg noe mote før det, og så er det noe med materialene og måten det er sydd på.

Føler du deg som en million dollar når du har på de klærne?
– Jeg føler meg litt sterkere på en måte, det er litt kraft i det å ha på sånne plagg. Det er faktisk det, å ha på seg de klærne på rød løper. Man smiler automatisk på en måte, man føler seg så fin, da. Jeg sier ikke dette som reklame, altså jeg mener det, sier hun og ler.

– Jeg kunne levd uten det også, men det er noe fint med det.

Livet med barn

Hvordan påvirker det deg å komme hjem til et barn etter å ha spilt i ganske heavy filmer?
– Det er mer en takknemlighet over at jeg har ham. Jeg føler at jeg er en bedre skuespiller også, når jeg har noen som betyr så mye for meg, og som jeg er så glad i og så redd for. Så følelsene går jo mye dypere, og man blir en bedre skuespiller av det også. Men man må lære seg å slå av. Og han driter jo i alt. Han vil jo bare være med meg og leke butikk eller hva som helst. Da snapper jeg ut nesten automatisk av at han står og skriker av trivielle ting, ikke for ham da, men, du vet. Da blir man veldig dratt ut av det. Det er rett hjem å vaske klær og tørke opp rottesuppe som han kaller det han lager, og leke butikk.

Hva er dine livsråd til andre på din alder?
– Det å virkelig undersøke hva som er veldig viktig for en og gjør en glad, og være tro mot det og følge det. Man trenger faktisk ikke være som noen andre, og man kan det ikke heller. Ta det på alvor, men ikke ta deg selv så sykt på alvor. Men ta drømmene dine på alvor. Det har jeg gjort hele veien. Som å bare gjøre roller jeg synes er gøy og givende. Vær tro mot det, i alle aspekter av livet, i relasjoner også. Det er faktisk vanskelig å finne ut hva som gjør en skikkelig glad, men det må man finne ut av. Det var et langt word of advice!

Så pakker hun seg inn i sin beige Klättermusen-boblejakke, utenpå en lys bukse og trøye av merke Gramicci. Hun ser ut som en ekte klatretype, som er akkurat det hun er. En nysgjerrig klatrer på vei mot nye topper. Rifter inkludert. Hun løfter armen frem for å vise.

– Se her, jeg har reparert den. Den hadde et stort hull.

På utsiden dingler en stor bit Norgesplaster, som om det er noe man gjør, reparere klær med plaster på utsiden, som om det noen gang skulle funke. Så hopper hun inn i sin leide el-bil og vrenger fryktløs ut på kritthvite veier. Klar for vennehelg i iskulda.