Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Costume-RenateReinsve_14900 © Janne Rugland

Renate Reinsve: – Rollen som Julie er skrevet spesielt for meg

Hun har lært å leve med seg selv, har funnet kjærligheten og blitt mamma til en liten gutt. Nå er hun klar for sitt livs rolle. Og den er skrevet spesielt til henne. Er det ett navn du skal merke deg i 2021, så er det skuespiller Renate Reinsve (33) sitt.

I går ble det klart at filmen Verdens verste menneske av regissør Joachim Trier er tatt ut til hovedkonkurransen i Cannes. Det er første gang for en norsk film siden 1979! Hovedrollen spilles av COSTUMEs tidligere coverstjerne Renate Reinsve - les hele intervjuet - hvor hun blant annet snakker om rollen som som er skrevet spesielt for henne i dette rørende og fine portrettet.

FOTO Janne Rugland
STYLING Afaf Ali / Stylemanagement
HÅR OG MAKEUP Linn Linnea / Stylemanagement
RETUSJ Colorworkz

Det er en stålgrå dag i november når jeg banker på en liten hvitmalt tredør i Damstredet, et av Oslos eldste bevarte trehusområder. Her finnes ingen ringeklokke, og duskregn og høstfarget løv på bakken gir en nesten eventyraktig stemning. Når skuespiller Renate Reinsve åpner døra med sine 178 centimeter over bakken, ser huset enda mer knøttete ut.

– Velkommen!

Hun gestikulerer opp mot skydekket, som ser ut til å romme
enorme mengder vann

– Jeg lurer på om vi skal sitte inne, jeg?

Hun viser vei inn i stuen med skråtak og trebjelker. Hun ledet renoveringen av det eldgamle huset selv, og tre er et gjennomgangstema. Her er en litt skakk vegghengt hylle med Renates bøker, en plante i godt hold og møbler som kan klassifiseres som vintage chic. Det fineste er noe som ser ut som en lekestasjon i enden av stuen. Renate har en sønn på litt over året. Dette er hans klatrestasjon, bygd av pappa, Julian Nazario Vargas, Renates kjæreste. Men tilbake til vertinnen.

Renate Reinsve fra Solbergelva er skuespilleren som vi spår skal få sitt virkelig store gjennombrudd i 2021. Vi skal snakke med henne om hvorfor hun ti år etter debuten i kultfilmen Oslo 31. august av Joachim Trier nå er hans muse, med en hovedrolle i en film som er skrevet spesielt for henne. Det blir et stort intervju, sier jeg når vi slår oss ned ved spisebordet ved vinduet, kanskje ti sider eller mer.

– Waaaooow! utbryter hun gledesstrålende og gjemmer ansiktet i hendene.

– Herregud, jeg får angst! Hva skal jeg si? Hva skal jeg si!

A9A5609 © Janne Rugland

KJOLE Rotate, 3 999 kr

Sitt livs rolle

La det være klart: Renate Reinsve har lenge vært en stjerne som har briljert på scenen. Først på Trøndelag Teater, der hun plukket med seg den høythengende Heddaprisen. Hun har fått strålende kritikker for flere av rollene hun gjorde på Det Norske Teatret, og spilt i prisvinnende kortfilmer som De hensynsløse. Hun har vist sitt komiske talent i TV-serier som Best før, Hvite gutter, Roeng Kommune og Nesten voksen. Hun var med i filmen Kompani Orheim og den siste Knerten-filmen. For rollen i filmen Welcome to Norway ble hun nominert til Amandaprisen, og i skrekkfilmen Villmark 2 var hun final girl. Du vet, hun som må kjempe mot ondskapen helt til slutt. Nå er hun akkurat ferdig med å spille sitt livs største rolle som Julie i siste del av Triers Oslo-trilogi, dramakomedien Verdens verste menneske.

– Hva er det med denne rollen som har noe med deg å gjøre?
– Herregud, hva er det som ikke har noe med meg å gjøre?

– Så den er skrevet for deg?
– Den er skrevet til meg, ja.

Renate smiler forsiktig og tar en slurk av kaffekoppen.

– Hva skal jeg si om rollen som Julie uten å røpe for mye? Jeg synes at hun er veldig kul egentlig, kulere enn meg. Hun er egentlig veldig snill og morsom, og har mange fine ting i livet sitt. Men så er det noe som gjør at det er veldig vanskelig for henne å leve. Hun har så mange muligheter, og så klarer hun ikke å velge noen ting. Klarer ikke helt å ta ansvar for livet sitt. Hvis ting blir litt vanskelig, så stikker hun av. I filmen ser vi henne teste ut mange yrker og stiler og menn. Det har vært så gøy å prøve ut alle tingene.

Etter tre måneders intens jobbing med motspillere som Anders Danielsen Lie og Herbert Nordrum, er filmen i klippen. Den purrende lyden av ekte film som snurrer i kamera har vært disiplinerende og gjort som hun sier «jobben enda mer magisk». Om regissør Joachim Trier har hun kun godord. Likevel.

– Jeg blir så nervøs og får ekstremt mye adrenalin. Det er en av de tingene som gjør at det er så vanskelig nå som jeg er ferdig med å filme, og som gjør at jeg føler meg helt tom og grå, og at ingenting gir meg noen glede lenger, fordi adrenalinlageret er brukt opp. Altså, jeg er så nede nå!

"Jeg hadde veldig flaks som var god til det her med skuespill. Jeg ble kanskje egentlig god også på grunn av det som skjedde. Fordi jeg hadde et så stort behov for å forstå hvorfor folk gjør som de gjør."

Sterk start

Det er ingenting ved Renate Reinsves ytre som tyder på det. Kinnene blusser, og håret danser nyfrisert over skuldrene. Iført en myk, høyhalset grågrønn strikkegenser med ton-i-ton-bukser med vakkert fall, utstråler hun en type klassisk eleganse de fleste av oss kanskje ikke har sett så mye av på hjemmekontoret. Utenfor vinduene i det gule trehuset drysser regndråpene. Foran huset står en badestamp og venter på lystigere tider. Et steinkast unna ligger Akerselva i Oslo.

Hun har også vokst opp ved en elv. Solbergelva utenfor Drammen. Etter at foreldrene ble skilt bodde hun mest med mor, to søstre, stefar og hans døtre. Mye folk. Bestemor bodde ikke altfor langt unna. Hun har tidligere beskrevet oppveksten som turbulent.

Hva kan du si om oppveksten din?
– Det er ekstremt vanskelig å snakke om den. Det var en periode fra jeg var ni til seksten år hvor jeg hadde det veldig vanskelig. Men jeg kan ikke si noe mer om hva det var som skjedde. Det har jeg bestemt meg for.

– Fordi jeg hadde det vanskelig i oppveksten, så har jeg posttraumatisk stresslidelse.

Hun vil forsøke å si noe om det vonde hun har opplevd, uten å si for mye. Hun vil ikke at unge lesere skal få et feil inntrykk av at livet hennes bare er flott og glamorøst, slik det kan se ut som på bildene.

– Jeg tror at hvis man opplever vanskelige ting over lang eller kort tid, eller noen gjør noe som er veldig dårlig mot en, så vil man føle seg veldig verdiløs. Man får dårlig selvfølelse og tror at man ikke kan få til noen ting. Jeg hadde veldig flaks som var god til det her med skuespill. Jeg ble kanskje egentlig god også på grunn av det som skjedde. Fordi jeg hadde et så stort behov for å forstå hvorfor folk gjør som de gjør.

Som mange andre barn likte hun å leke teater. Men for henne var det alvor.

– Jeg ville være både skuespiller, regissør, sy kostymene, sitte i billettluka og være inspisient. Alle de tingene ville jeg gjøre samtidig. Og det var ingen som hadde så lyst til å være med, så det jeg sleit mest med var å holde laget sammen.

Hvem var dette laget?
– Nabobarna. De var alt fra tre til ni. Jeg var vel midt imellom, tror jeg? Eller kanskje jeg var eldst. Jeg husker ikke helt. Men så fikk jeg lov til å begynne på barneteater. Bestemor, som har jobbet på teater og er lokalguide i Drammen, tok meg med. Hun har hele tiden tilført kultur til livet mitt. Hun fulgte meg til pianotimer og tok meg med på teateret.

Meningen med skuespill

Om Renate Reinsve foreløpig er en litt ukjent stjerne for mange, så skyldes det ikke hennes egen innsats. Allerede i rollen som Heksa i Reisen til julestjernen på Drammen Barne- og Ungdomsteaters oppsetning ble hun oppdaget.

– Jeg var fjorten eller femten, og så kom det noen fra NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio) i Oslo som leverte et businesskort i skranken og sa: «Renate må søke her når hun blir gammel nok.» Det var da jeg skjønte at jeg ville bli skuespiller.

Hun flyttet snart til Drammen og begynte på videregående skole. Fant venner hun hadde mer til felles med. Flyttet inn i en leilighet, først alene, så med en kjæreste.

Da var du voksen?
– Nei, det føltes ikke som jeg var voksen, men jeg flyttet veldig brått hjemmefra da jeg var seksten. Da skulle jeg bare klare meg selv, og det var jeg litt dårlig på. Jeg var ganske lei for alt som hadde skjedd. Jeg var litt ute, og klarte ikke helt å passe på meg selv enda. Jeg jobba på kveldene for å ha penger, men jeg var liksom ikke så god på å lage mat og stå opp og de tingene der, og hadde ikke noe struktur i det hele tatt. Så droppa jeg ut av skolen til slutt, og satte jeg meg på et fly for å rømme vekk fra alt.

"Jeg var fjorten eller femten år, og så kom det noen fra NISS i Oslo som leverte et businesskort i skranken og sa: «Renate må søke her når hun blir gammel nok."

Renate var 17 år. Hun kjøpte den billigste flybilletten, og den brakte henne til Edinburgh. Der hadde hun vært før, på The Edinburgh Fringe teaterfestival. Hun hadde ingen penger, tok inn på et slags ungdomsherberge og begynte å lete etter en jobb. Hun fikk jobb der hun bodde, ble et år. Jobbet i baren og festet.

Ble bestemoren din bekymret for deg?
– Ja, kanskje? Jeg kan ikke huske at jeg hadde veldig mye kontakt med noen her hjemme da.

Hun forteller at hun senere har lært at personer som har traumer kan bli enten veldig introverte eller det helt motsatte.

– Jeg ble veldig utagerende. Ingen ting var noe farlig. Det var ikke så farlig om jeg døde. Ingen ting stod på spill, på en måte. Jeg tror det var ganske mange som hadde fått inntrykk av at jeg var et sånt problembarn. Selv om jeg egentlig bare var en som virkelig trengte hjelp. Det er veldig, veldig vanskelig for folk å se det. Men folk som er utagerende, de har det som regel ganske kjipt.

Etter et år i den skotske byen reiste hun tilbake til Norge. Videregående gjorde hun aldri ferdig. Hun prøvde å komme inn på teaterhøyskolen for andre og tredje gang. Jobbet i barnehage mens hun ventet på et nytt år og nytt opptak. På fjerde forsøk kom hun inn.

Hva er meningen med å være skuespiller? Er det et behov for å bli sett?
– Jeg tror det må ha noe å gjøre med et dypt psykologisk savn etter akkurat det. At man prøver å finne en måte å bli sett på, fordi man ikke føler seg sett ellers. Eller at man ikke forstår helt selv hvem man er. Så man prøver å lete i masse forskjellige roller. Jeg tror det er en drivkraft i det der, ja. Og så er det jo veldig ofte at man ser karakterer på sitt mest dramatiske punkt i livet. Det er ingen filmer som handler om folk som har det helt flatt og helt vanlig, eller teater, da, som var det jeg drev med først. Det handler om å forstå mennesker og leve ut situasjoner man ikke forstår selv gjennom en rolle, for eksempel. Jeg tror det er det som er mest spennende for meg.

For deg er det terapi?
– Ja, det er litt terapeutisk, ja.

Sammenbruddet

Hun fikk jobb på Trøndelag Teater rett etter teaterskolen. Bestemoren, som alltid har vært der for henne, satte seg stadig på toget til Trondheim for å få med seg alle stykkene til barnebarnet. Etterpå ventet Oslo og Det Norske Teatret for stortalentet. Så: Etter noen ekstremt travle år med teater, TV- og filminnspillinger, ofte på en og samme dag, som hun anslår tilsvarte 250 prosent jobb på det meste, sa kroppen en dag stopp. Hun fikk det hun kaller et slags sammenbrudd, da hun var rundt 27 år gammel. Hun fikk endelig en diagnose fra legen, posttraumatisk stresslidelse, og da hun var 29, tok hun en pause fra alt, for å gå i terapi.

– Det tok meg veldig langt tid å innse hvor mye det hadde satt seg i meg, det jeg hadde opplevd. Man har ikke noe å sammenligne med, for det er sånn jeg har hatt det hele tiden. Da jeg begynte å snakke med venner om ting som hadde skjedd, da skjønte jeg plutselig at det er unormalt. Det tar kanskje lang tid før man snakker om det, fordi man skammer seg, selv om det ikke er ens egen skyld.

Det var i denne perioden hun begynte å ha mer kontakt med Joachim Trier og de ble gode venner.

– Jeg ble kjent med Joachim da jeg gikk i traumeterapi. Han vet veldig mye om min historie, og hvordan jeg har hatt det, og hvordan jeg takler det. Han vet om mine mønstre og reflekser i ulike situasjoner.

"Jeg vil formidle at man kan få det veldig bra selv om man har opplevd noe veldig vanskelig."

En del av karakteren Julie og Renates reaksjonsmønstre sammenfaller. Terapien endret at for Renate.

– Terapien har hjulpet meg ekstremt mye. Jeg føler at jeg har et helt annet liv etter terapi.

Før var instinktet hennes å rømme hver gang noe ble vanskelig.

– Nå kan jeg heller gjøre noe med den situasjonen jeg er i og stå i den. Det er også den reisen Julie går igjennom. Jeg tror faktisk ikke det hadde gått å spille den rollen hvis jeg ikke hadde vært igjennom det selv. Kanskje.

Hun vet ikke om Costume er det riktige stedet å mene mye om pedagogikk, men hun har sterke meninger om dette.

– Man får så lite informasjon om hvordan man skal håndtere sånne ting på skolen. Man lærer matteløsninger og å lese og skrive riktig, men man lærer ikke om de menneskelige tingene. Så hvordan i helvete skal man vite det når ting faktisk skjer? Man kan gå med ting kjempelenge, fordi det er så altfor lite snakket om – hvordan det er å ha det faktisk skikkelig ekte vanskelig.

Vil vise sårbarhet

Etter en lang periode med pandemi og generelt rare tider i Norge, tror hun mange kan slite, uten å si noe om det. Fordi man kanskje er alene, og fordi det i sosiale medier ser ut som om hele Norge rydder i sokkeskuffene sine med et smil om munnen, mens de venter på at surdeigsstarteren skal våkne.Selv har hun et elsk/hat-forhold til sosiale medier. Både fordi få viser svakhet der, men også på grunn av det store behovet folk har for å arrestere andres holdninger eller utsagn, eller tolker alt i verste mening. Det skaper mye skam, noe Renate tror kan gjøre folk enda mindre villige til å vise sårbarhet.

– Det er også vanskelig å være der for andre. Det synes i hvert fall jeg. Nå er det lettere, for jeg har lært noen ting om hvordan man gjør det. Men jeg har virkelig ikke vært så flink til det tidligere. Jeg har gått fra vennegjeng til vennegjeng, og så trekker jeg meg litt vekk hvis ting blir generelt vanskelige.

Nå er det ikke sånn at alt er tungt hele tiden heller. Hun kaller seg en ukuelig optimist.

– Jeg vil formidle at man kan få det veldig bra selv om man har opplevd noe veldig vanskelig. Kanskje må man jobbe litt hardere med seg selv, enn andre, og gå litt mer i terapi. Men det kan gå veldig bra!

Å snakke med Renate er den smaleste sak i verden. Hun ler masse, reiser seg opp og spiller ut sine mest pinlige situasjoner i en filmscene hun ikke klarte å naile. Hun bjudar på, som det heter. Er selvironisk, veldig morsom, ydmyk og lyttende.

– Før gjorde jeg ting morsomme, og likte å fremheve det komiske, fordi jeg syntes det var vanskelig å være i meg selv. Men nå synes jeg det er lettere å være i meg selv. Så nå spiller jeg oftere ting som er nærere meg. Og det er faktisk lettere å være på audition nå, ja. Terapi, vet du.

Untitled-Session6087 © Janne Rugland

KJOLE Magda Butrym/Moniker, 16 999 kr

Uventet kjærlighet

Den røde tråden i Verdens verste menneske er å finne mening med kjærligheten. Det har skuespilleren fått til på privaten. Kort tid etter at hun var ferdig med terapien, møtte hun en mann som hun ikke nøler med å kalle litt «douche». Det var førsteinntrykket av Julian.

En muskuløs og selvsikker fyr i speedo. Hun blir helt flirete når hun snakker om ham.

– Jeg møtte ham på en strand i Oslo med felles venner, og den dagen hadde han faktisk med seg en ny date. Julian og daten hans hadde ekstremt dårlig kjemi, og Julian og jeg hadde ekstremt god kjemi. Men det var fordi vi slappet av, fordi vi virkelig ikke er typene til hverandre i det hele tatt.

Det ble, slik det ofte ble den gangen, nachspiel i huset til Renate med en masse folk. Julian hadde leid ut sin egen leilighet til en filminnspilling.

– Han sov på gjesterommet her, og vi var virkelig null interessert i hverandre. Men så endte det opp med at han aldri dro. Han ble boende. Etter to uker ble vi helt på likt dritforelska, etter at vi hadde blitt litt kjent, da. For jeg er ikke hans type heller.

– Hvorfor ikke?
– Du vet, det er veldig lett å tenke at man har en idé om hvordan drømmemannen ser ut. «Han er høy og mørk og er sånn og sånn sosialt og er opptatt av disse og disse tingene.» Litt overfladiske ting, som man ser etter. Så håper man at i det overfladiske kommer man til å kjenne noe. Men Julian er virkelig ikke opptatt av å «please» noen. Han kan være stille og tilbaketrukket i sosiale sammenhenger, fordi han gir faen i hva folk synes om ham. Han har veldig mye muskler som jeg ikke er så interessert i. For han driver og klatrer. Hadde det ikke vært for at han tilfeldigvis bodde her i to uker, hadde vi aldri dratt på en date engang. Han har aldri vært med noen som er som meg, og jeg har aldri vært med noen som er sånn som han. Men så ble vi kjempeforelska, da. Så sa jeg at nå må vi passe på, ellers blir jeg gravid. To måneder etter at de ble sammen var det en baby på vei.

"Jeg fikk vite at jeg var gravid samme dag som jeg fikk vite om rollen i filmen til Joachim. En syyyk dag."

Ett nytt menneske

– Jeg fikk vite at jeg var gravid samme dag som jeg fikk vite om rollen i filmen til Joachim. En syyyk dag.

Hun rødmer lett. Gliser ivrig. Det virker definitivt som om det er mer adrenalin igjen. Hun forteller med dårlig skjult stolthet om samboer Julians mange prosjekter. Ikke bare er han animatør med eget animasjonsstudio, han er også en gründertype. Ikke mindre enn tre kafeer var han med på å starte, mens de hadde en bitteliten baby og Renate spilte inn film.

Nå er filmen snart ferdig, og guttungen deres Ennio har blitt ett år og fire måneder gammel og er i barnehagen.

– Det å få barn ... Det har vært bare bra, egentlig. Jeg har alltid hatt litt lyst på barn. Og det har jeg skjønt er en vanlig ting hos mennesker som ikke har hatt det så bra. De har lyst til å få et barn for å gjøre det bra for det barnet. Men jeg er veldig glad jeg gikk i terapi først. Jeg var redd for at det skulle være et eller annet underbevisst i meg som skulle gjøre det vanskelig å være mor, eller at jeg skulle gå inn i en depresjon eller noe. Jeg er skikkelig letta over at det har gått så bra. Han er så sykt bra, han lille typen. Selve graviditeten var verre. Julian gjorde alt han kunne for å gjøre det fint for henne. Hentet et badekar hun kunne sitte i. Var en fantastisk støtte.

– Det er veldig vanlig å få tilbakefall når man er gravid. Jeg trodde jo alt var helt fiksa. Og jeg visste ikke at man kunne få tilbakefall. Så jeg fikk de samme mønstrene. Stengte ham ute og prøvde å dytte ham ut av livet mitt. Ble livredd for nære relasjoner. Det var ganske vanskelig for ham. Så vi har bare måttet jobbe skikkelig hardt og være veldig bevisst på kommunikasjonen. Vi måtte lære oss alt i sånn speed-fart. Det har vært intenst, men veldig hyggelig også. Det er veldig hyggelig å være en familie.

«Jeg tror at ambisjonsnivået mitt har roet seg bitte litt av å gå i terapi. Men jeg kjenner jo på det at det er en skikkelig rus å gå inn og bruke hele seg hver dag, sånn som jeg gjorde med Verdens verste menneske.»

Det å føde, da?
– Jeg har det jeg kaller selvmordsmigrene, som kommer i ny og ne. Det er visst også vanlig med posttraumatisk stress; at det kan utløse auto-immune sykdommer. Det er mye greier.

– For en drittpakke.
– Ja det er så drittpakke. Men under fødselen tenkte jeg at fødselen ikke var like vondt som migrenen, faktisk. Jeg var i fødsel i to døgn uten noen medikamenter i det hele tatt, fordi babyen reagerte på det, og jeg hadde rier hvert tredje minutt. Det endte med keisersnitt til slutt. Det var helt greit.

Har noe forandret seg etter at du fikk barn?
– Altså, det er kanskje det mest ukompliserte forhold av alle forhold jeg har. Det er veldig deilig å kjenne at det bare er kjærlighet. Det er fantastisk at noe helt naturlig kan være så lett. For meg kan jonære relasjoner være ganske vanskelig. Jeg tok med kjæresten min til hun terapeuten så hun kunne forklare litt: «Når Renate blir sånn eller begynner å klikke, så må du ikke svare henne, men du kan gi henne en klem.»

Som med et barn?
– Ja, man er på noen områder et barn. Fordi det er noen ting man aldri har lært. Akkurat sånn er det. Hun terapeuten sa, husker jeg, at nå skal du på en måte vokse opp helt på nytt. Du skal bli et nytt menneske.

Franske drømmer

Hun har fått seg internasjonal agent. Sitter og øver seg litt på engelsk og amerikansk uttale mellom slagene. Et Norge i pandemi med stengte teatre har gjort at halvåret hun skulle vært på Nationaltheatret blir et halvår hjemme. I tillegg til favoritthobbyen klatring, og kampen om å bli bedre enn samboeren i veggen, har hun begynt på franskkurs på det franske instituttet, mais oui. Den unge regissøren Halfdan Ullmann Tøndel, sønnen til forfatteren Linn Ullmann, har også et filmmanus skrevet til henne, som hun håper blir realisert. Hun vil veldig gjerne jobbe med Trier igjen. Men hun lengter ikke etter å prøve seg i utlandet som skuespiller. Selv om Frankrike og franske filmer er litt drømmen. Å følge i kollega Anders Danielsen Lies franske fotspor.

– Jeg tror at ambisjonsnivået mitt har roet seg bitte litt av å gå i den terapien også. Men jeg kjenner jo på at det er en skikkelig rus å gå inn og bruke hele seg hver dag, sånn som jeg gjorde det med Verdens verste menneske. Det å føle at man får bekreftelse på det man har gjort, det gjør at det så klart frister til gjentagelse.

Først skal hun lande, hva nå det betyr, med alt som står foran henne.

– Jeg aner ikke hva som kommer til å skje videre. Jeg tipper at jeg må bare være veldig takknemlig for at dette har skjedd, og så ta det som det kommer. Det er ikke så mye annet å gjøre.

Mer om Intervju? Motta Costumes nyhetsbrev