© Janne Rugland

Renate Reinsve: – Rollen som Julie er skrevet spesielt for meg

Hun har lært å leve med seg selv, har funnet kjærligheten og blitt mamma til en liten gutt. Nå er hun klar for sitt livs rolle. Og den er skrevet spesielt til henne. Er det ett navn du skal merke deg i 2021, så er det skuespiller Renate Reinsve (33) sitt.

© Janne Rugland

KJOLE Rotate, 3 999 kr

Sitt livs rolle

La det være klart: Renate Reinsve har lenge vært en stjerne som har briljert på scenen. Først på Trøndelag Teater, der hun plukket med seg den høythengende Heddaprisen. Hun har fått strålende kritikker for flere av rollene hun gjorde på Det Norske Teatret, og spilt i prisvinnende kortfilmer som De hensynsløse. Hun har vist sitt komiske talent i TV-serier som Best før, Hvite gutter, Roeng Kommune og Nesten voksen. Hun var med i filmen Kompani Orheim og den siste Knerten-filmen. For rollen i filmen Welcome to Norway ble hun nominert til Amandaprisen, og i skrekkfilmen Villmark 2 var hun final girl. Du vet, hun som må kjempe mot ondskapen helt til slutt. Nå er hun akkurat ferdig med å spille sitt livs største rolle som Julie i siste del av Triers Oslo-trilogi, dramakomedien Verdens verste menneske.

– Hva er det med denne rollen som har noe med deg å gjøre?
– Herregud, hva er det som ikke har noe med meg å gjøre?

– Så den er skrevet for deg?
– Den er skrevet til meg, ja.

Renate smiler forsiktig og tar en slurk av kaffekoppen.

– Hva skal jeg si om rollen som Julie uten å røpe for mye? Jeg synes at hun er veldig kul egentlig, kulere enn meg. Hun er egentlig veldig snill og morsom, og har mange fine ting i livet sitt. Men så er det noe som gjør at det er veldig vanskelig for henne å leve. Hun har så mange muligheter, og så klarer hun ikke å velge noen ting. Klarer ikke helt å ta ansvar for livet sitt. Hvis ting blir litt vanskelig, så stikker hun av. I filmen ser vi henne teste ut mange yrker og stiler og menn. Det har vært så gøy å prøve ut alle tingene.

Etter tre måneders intens jobbing med motspillere som Anders Danielsen Lie og Herbert Nordrum, er filmen i klippen. Den purrende lyden av ekte film som snurrer i kamera har vært disiplinerende og gjort som hun sier «jobben enda mer magisk». Om regissør Joachim Trier har hun kun godord. Likevel.

– Jeg blir så nervøs og får ekstremt mye adrenalin. Det er en av de tingene som gjør at det er så vanskelig nå som jeg er ferdig med å filme, og som gjør at jeg føler meg helt tom og grå, og at ingenting gir meg noen glede lenger, fordi adrenalinlageret er brukt opp. Altså, jeg er så nede nå!

"Jeg hadde veldig flaks som var god til det her med skuespill. Jeg ble kanskje egentlig god også på grunn av det som skjedde. Fordi jeg hadde et så stort behov for å forstå hvorfor folk gjør som de gjør."

Sterk start

Det er ingenting ved Renate Reinsves ytre som tyder på det. Kinnene blusser, og håret danser nyfrisert over skuldrene. Iført en myk, høyhalset grågrønn strikkegenser med ton-i-ton-bukser med vakkert fall, utstråler hun en type klassisk eleganse de fleste av oss kanskje ikke har sett så mye av på hjemmekontoret. Utenfor vinduene i det gule trehuset drysser regndråpene. Foran huset står en badestamp og venter på lystigere tider. Et steinkast unna ligger Akerselva i Oslo.

Hun har også vokst opp ved en elv. Solbergelva utenfor Drammen. Etter at foreldrene ble skilt bodde hun mest med mor, to søstre, stefar og hans døtre. Mye folk. Bestemor bodde ikke altfor langt unna. Hun har tidligere beskrevet oppveksten som turbulent.

Hva kan du si om oppveksten din?
– Det er ekstremt vanskelig å snakke om den. Det var en periode fra jeg var ni til seksten år hvor jeg hadde det veldig vanskelig. Men jeg kan ikke si noe mer om hva det var som skjedde. Det har jeg bestemt meg for.

– Fordi jeg hadde det vanskelig i oppveksten, så har jeg posttraumatisk stresslidelse.

Hun vil forsøke å si noe om det vonde hun har opplevd, uten å si for mye. Hun vil ikke at unge lesere skal få et feil inntrykk av at livet hennes bare er flott og glamorøst, slik det kan se ut som på bildene.

– Jeg tror at hvis man opplever vanskelige ting over lang eller kort tid, eller noen gjør noe som er veldig dårlig mot en, så vil man føle seg veldig verdiløs. Man får dårlig selvfølelse og tror at man ikke kan få til noen ting. Jeg hadde veldig flaks som var god til det her med skuespill. Jeg ble kanskje egentlig god også på grunn av det som skjedde. Fordi jeg hadde et så stort behov for å forstå hvorfor folk gjør som de gjør.

Som mange andre barn likte hun å leke teater. Men for henne var det alvor.

– Jeg ville være både skuespiller, regissør, sy kostymene, sitte i billettluka og være inspisient. Alle de tingene ville jeg gjøre samtidig. Og det var ingen som hadde så lyst til å være med, så det jeg sleit mest med var å holde laget sammen.

Hvem var dette laget?
– Nabobarna. De var alt fra tre til ni. Jeg var vel midt imellom, tror jeg? Eller kanskje jeg var eldst. Jeg husker ikke helt. Men så fikk jeg lov til å begynne på barneteater. Bestemor, som har jobbet på teater og er lokalguide i Drammen, tok meg med. Hun har hele tiden tilført kultur til livet mitt. Hun fulgte meg til pianotimer og tok meg med på teateret.

Meningen med skuespill

Om Renate Reinsve foreløpig er en litt ukjent stjerne for mange, så skyldes det ikke hennes egen innsats. Allerede i rollen som Heksa i Reisen til julestjernen på Drammen Barne- og Ungdomsteaters oppsetning ble hun oppdaget.

– Jeg var fjorten eller femten, og så kom det noen fra NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio) i Oslo som leverte et businesskort i skranken og sa: «Renate må søke her når hun blir gammel nok.» Det var da jeg skjønte at jeg ville bli skuespiller.

Hun flyttet snart til Drammen og begynte på videregående skole. Fant venner hun hadde mer til felles med. Flyttet inn i en leilighet, først alene, så med en kjæreste.

Da var du voksen?
– Nei, det føltes ikke som jeg var voksen, men jeg flyttet veldig brått hjemmefra da jeg var seksten. Da skulle jeg bare klare meg selv, og det var jeg litt dårlig på. Jeg var ganske lei for alt som hadde skjedd. Jeg var litt ute, og klarte ikke helt å passe på meg selv enda. Jeg jobba på kveldene for å ha penger, men jeg var liksom ikke så god på å lage mat og stå opp og de tingene der, og hadde ikke noe struktur i det hele tatt. Så droppa jeg ut av skolen til slutt, og satte jeg meg på et fly for å rømme vekk fra alt.

"Jeg var fjorten eller femten år, og så kom det noen fra NISS i Oslo som leverte et businesskort i skranken og sa: «Renate må søke her når hun blir gammel nok."
"Jeg vil formidle at man kan få det veldig bra selv om man har opplevd noe veldig vanskelig."

En del av karakteren Julie og Renates reaksjonsmønstre sammenfaller. Terapien endret at for Renate.

– Terapien har hjulpet meg ekstremt mye. Jeg føler at jeg har et helt annet liv etter terapi.

Før var instinktet hennes å rømme hver gang noe ble vanskelig.

– Nå kan jeg heller gjøre noe med den situasjonen jeg er i og stå i den. Det er også den reisen Julie går igjennom. Jeg tror faktisk ikke det hadde gått å spille den rollen hvis jeg ikke hadde vært igjennom det selv. Kanskje.

Hun vet ikke om Costume er det riktige stedet å mene mye om pedagogikk, men hun har sterke meninger om dette.

– Man får så lite informasjon om hvordan man skal håndtere sånne ting på skolen. Man lærer matteløsninger og å lese og skrive riktig, men man lærer ikke om de menneskelige tingene. Så hvordan i helvete skal man vite det når ting faktisk skjer? Man kan gå med ting kjempelenge, fordi det er så altfor lite snakket om – hvordan det er å ha det faktisk skikkelig ekte vanskelig.

Vil vise sårbarhet

Etter en lang periode med pandemi og generelt rare tider i Norge, tror hun mange kan slite, uten å si noe om det. Fordi man kanskje er alene, og fordi det i sosiale medier ser ut som om hele Norge rydder i sokkeskuffene sine med et smil om munnen, mens de venter på at surdeigsstarteren skal våkne.Selv har hun et elsk/hat-forhold til sosiale medier. Både fordi få viser svakhet der, men også på grunn av det store behovet folk har for å arrestere andres holdninger eller utsagn, eller tolker alt i verste mening. Det skaper mye skam, noe Renate tror kan gjøre folk enda mindre villige til å vise sårbarhet.

– Det er også vanskelig å være der for andre. Det synes i hvert fall jeg. Nå er det lettere, for jeg har lært noen ting om hvordan man gjør det. Men jeg har virkelig ikke vært så flink til det tidligere. Jeg har gått fra vennegjeng til vennegjeng, og så trekker jeg meg litt vekk hvis ting blir generelt vanskelige.

Nå er det ikke sånn at alt er tungt hele tiden heller. Hun kaller seg en ukuelig optimist.

– Jeg vil formidle at man kan få det veldig bra selv om man har opplevd noe veldig vanskelig. Kanskje må man jobbe litt hardere med seg selv, enn andre, og gå litt mer i terapi. Men det kan gå veldig bra!

Å snakke med Renate er den smaleste sak i verden. Hun ler masse, reiser seg opp og spiller ut sine mest pinlige situasjoner i en filmscene hun ikke klarte å naile. Hun bjudar på, som det heter. Er selvironisk, veldig morsom, ydmyk og lyttende.

– Før gjorde jeg ting morsomme, og likte å fremheve det komiske, fordi jeg syntes det var vanskelig å være i meg selv. Men nå synes jeg det er lettere å være i meg selv. Så nå spiller jeg oftere ting som er nærere meg. Og det er faktisk lettere å være på audition nå, ja. Terapi, vet du.

© Janne Rugland

KJOLE Magda Butrym/Moniker, 16 999 kr

Uventet kjærlighet

Den røde tråden i Verdens verste menneske er å finne mening med kjærligheten. Det har skuespilleren fått til på privaten. Kort tid etter at hun var ferdig med terapien, møtte hun en mann som hun ikke nøler med å kalle litt «douche». Det var førsteinntrykket av Julian.

En muskuløs og selvsikker fyr i speedo. Hun blir helt flirete når hun snakker om ham.

– Jeg møtte ham på en strand i Oslo med felles venner, og den dagen hadde han faktisk med seg en ny date. Julian og daten hans hadde ekstremt dårlig kjemi, og Julian og jeg hadde ekstremt god kjemi. Men det var fordi vi slappet av, fordi vi virkelig ikke er typene til hverandre i det hele tatt.

Det ble, slik det ofte ble den gangen, nachspiel i huset til Renate med en masse folk. Julian hadde leid ut sin egen leilighet til en filminnspilling.

– Han sov på gjesterommet her, og vi var virkelig null interessert i hverandre. Men så endte det opp med at han aldri dro. Han ble boende. Etter to uker ble vi helt på likt dritforelska, etter at vi hadde blitt litt kjent, da. For jeg er ikke hans type heller.

– Hvorfor ikke?
– Du vet, det er veldig lett å tenke at man har en idé om hvordan drømmemannen ser ut. «Han er høy og mørk og er sånn og sånn sosialt og er opptatt av disse og disse tingene.» Litt overfladiske ting, som man ser etter. Så håper man at i det overfladiske kommer man til å kjenne noe. Men Julian er virkelig ikke opptatt av å «please» noen. Han kan være stille og tilbaketrukket i sosiale sammenhenger, fordi han gir faen i hva folk synes om ham. Han har veldig mye muskler som jeg ikke er så interessert i. For han driver og klatrer. Hadde det ikke vært for at han tilfeldigvis bodde her i to uker, hadde vi aldri dratt på en date engang. Han har aldri vært med noen som er som meg, og jeg har aldri vært med noen som er sånn som han. Men så ble vi kjempeforelska, da. Så sa jeg at nå må vi passe på, ellers blir jeg gravid. To måneder etter at de ble sammen var det en baby på vei.

"Jeg fikk vite at jeg var gravid samme dag som jeg fikk vite om rollen i filmen til Joachim. En syyyk dag."

Ett nytt menneske

– Jeg fikk vite at jeg var gravid samme dag som jeg fikk vite om rollen i filmen til Joachim. En syyyk dag.

Hun rødmer lett. Gliser ivrig. Det virker definitivt som om det er mer adrenalin igjen. Hun forteller med dårlig skjult stolthet om samboer Julians mange prosjekter. Ikke bare er han animatør med eget animasjonsstudio, han er også en gründertype. Ikke mindre enn tre kafeer var han med på å starte, mens de hadde en bitteliten baby og Renate spilte inn film.

Nå er filmen snart ferdig, og guttungen deres Ennio har blitt ett år og fire måneder gammel og er i barnehagen.

– Det å få barn ... Det har vært bare bra, egentlig. Jeg har alltid hatt litt lyst på barn. Og det har jeg skjønt er en vanlig ting hos mennesker som ikke har hatt det så bra. De har lyst til å få et barn for å gjøre det bra for det barnet. Men jeg er veldig glad jeg gikk i terapi først. Jeg var redd for at det skulle være et eller annet underbevisst i meg som skulle gjøre det vanskelig å være mor, eller at jeg skulle gå inn i en depresjon eller noe. Jeg er skikkelig letta over at det har gått så bra. Han er så sykt bra, han lille typen. Selve graviditeten var verre. Julian gjorde alt han kunne for å gjøre det fint for henne. Hentet et badekar hun kunne sitte i. Var en fantastisk støtte.

– Det er veldig vanlig å få tilbakefall når man er gravid. Jeg trodde jo alt var helt fiksa. Og jeg visste ikke at man kunne få tilbakefall. Så jeg fikk de samme mønstrene. Stengte ham ute og prøvde å dytte ham ut av livet mitt. Ble livredd for nære relasjoner. Det var ganske vanskelig for ham. Så vi har bare måttet jobbe skikkelig hardt og være veldig bevisst på kommunikasjonen. Vi måtte lære oss alt i sånn speed-fart. Det har vært intenst, men veldig hyggelig også. Det er veldig hyggelig å være en familie.

«Jeg tror at ambisjonsnivået mitt har roet seg bitte litt av å gå i terapi. Men jeg kjenner jo på det at det er en skikkelig rus å gå inn og bruke hele seg hver dag, sånn som jeg gjorde med Verdens verste menneske.»