Kunstner Sandra Mujinga: – Det handler om å skape nye verdener

Det er en litt grå torsdag i januar da vi ankommer et industrilokale på Oslo øst og møter en tilsynelatende avslappet Sandra Mujinga. At hun er en av våre mest suksessfulle samtidskunstnere ser ikke ut til å affisere henne. Hun har på seg en stor svart hettegenser og caps, viser vei inn i atelieret sitt. Unnskylder lukten av tekstillim og setter frem en hvit klappstol innimellom tekstiler, symaskiner, maling og noen flere meter høye installasjoner.

Tenkte aldri hun skulle bli kunstner

Sandra Mujinga jobber innenfor et spenn av formater, som video, foto, tekstil, skulpturer og performance-kunst. Selv om Sandra alltid har tegnet, og også lærte seg å sy i ung alder, tenkte hun aldri at det var kunstner hun skulle bli.

– Det tok nok litt tid før jeg innså at jeg faktisk ville bli kunstner. Jeg har alltid målt det kreative opp mot det praktiske, og tenkte at det måtte gi noe tilbake med en gang, og resultere i noe raskt.

Det var arkitekt Mujinga ville bli tidlig i tyveårene, men da hun søkte Arkitekthøgskolen fikk hun avslag.

– Jeg fikk tips fra en lærer om å søke Kunstakademiet. Og da jeg kom inn på nesten alle kunstakademiene jeg hadde søkt, tenkte jeg at kunst kanskje var noe for meg.

I dag er Sandra førsteklasses kunstner, og har blitt trukket frem som en av de viktigste navnene på New Museum-triennalen av New York Times. «Skal du lære deg et nytt norsk kunstnavn i år, så er det Sandra Mujinga,» skrev Aftenposten for to år siden. Mujinga har vunnet høythengende priser som Preis der Nationalgalerie fra Hamburger Bahnhof i Berlin, som er Tysklands største pris for unge samtidskunstnere, og Fredrik Roos kunstpris. Og hun har hatt utstillinger verden over. I 2022 var Mujinga en av kunstnerne som deltok i Munchmuseets utstilling Solo Oslo, og samme år stilte hun ut flere verk på den 59. internasjonale utstillingen, Milk of Dreams på Veneziabiennalen. Hun avsluttet nylig soloutstillingen Love Language på Croy Nielsen i Wien, og I Build My Skin With Rocks ved Hamburger Bahnhof i Berlin Da vi møter Sandra kan hun også fortelle at selveste MoMA, Museum of Modern Art i New York, har kjøpt to videoinstallasjoner av kunstverkene hennes; Flo og Pervasive Light.

Wow. Gratulerer! Hvordan takler du all denne suksessen?
Sandra ler høyt og rynker på nesen.

– Som regel er jeg veldig i jobbmodus, og det tar ofte langt tid før jeg innser hva jeg faktisk har fått til. For meg skjedde alt samtidig, samme år som jeg fikk Tysklands kunstpris, ble jeg invitert til Veneziabiennalen og fikk stille ut ved Munchmuseet. Denne overlappingen gjorde at det tok lengre tid for meg å ta inn alt.

Rom for det spekulative

For Mujinga er musikk og lyd en viktig del av kunstuttrykket hennes.

– Jeg er veldig fascinert av hvordan musikk kan fungere som en slags tidsmaskin, hvor du kan reise både til fortiden og fremtiden. For lyd kan fungere som noe spøkelsesaktig, som en slags kropp som du ikke ser, sier Sandra.

Da hun stilte ut en en åtte meter høy installasjon som skulle forestille «post-human», monsteraktige skulpturer akkompagnert av et ambient soundtrack på Munchmuseet, ble det også tydelig at science fiction er et virkemiddel hun liker.

– Science fiction har gitt meg mulighet til å spekulere i andres kropper og andre måter å være på. Det handler om å skape nye verdener og ikke alltid kun ta utgangspunkt i det man ser, men heller tenke radikalt annerledes enn hva man er vant til. Det er det som er så fint med kunst, det gir rom for dette.

Under intervjuet sitter jeg plassert mellom to store skulpturer påkledd asymmetriske klær, kalt Wearable-sculptures. Jeg føler meg litt liten der jeg sitter, mon tro om ikke det er meningen?

– Kunsten min handler mye om kropp, og hva størrelse gjør med kroppen din. Du kan for eksempel tenke på store naturfenomener, hvordan kroppen din står i relasjon til noe større enn deg selv, noe du ikke kan måle. Og dette vil jeg formidle til publikum.