– Alle hadde hatt godt av å bli satt sammen i en gruppe med mennesker som har helt ulike meninger og holdninger enn en selv

Sarahs verden

– Holmlia var min lille verden, og jeg er så takknemlig for at jeg vokste opp der med en haug av kusiner og tanter like i nærheten, jenter i klassen og folk på butikken som så ut som meg, forklarer hun.

– Det gjorde at jeg aldri følte meg annerledes eller utenfor. For å illustrere litt hvordan ting var, hadde vi ikke noe undervisning da det var eid. Alle barna skulle jo ha fri fra skolen uansett, siden majoriteten var muslimer sånn som meg. At jeg vokste opp på den måten preger mitt verdensbilde. Mangfoldighet er normalen. Drapet på Benjamin Hermansen i 2001 var noe de hadde hørt om, men likevel var de lite redde for at det ville skje dem. I ungdomstiden forstod hun at det flerkulturelle nærmiljøet ikke speilet hele den norske virkeligheten, og hjertet begynte å banke for integrering og innvandring.

– Saker som omhandler hvordan vi mennesker skal klare å leve sammen, om splittelser og segregering, hvor polarisert Oslo er med tanke på ressurser. Det er noe jeg brant og brenner for, og det gjorde at jeg begynte å engasjere meg politisk.

Sølvkjolen er byttet ut med en nystrøket skjorte, pene smykker og en sort blazer i dag. En eyeliner bølger seg over blikket som stadig kikker ned på klokka. Hun må passe tiden; om litt skal hun opptre i retten. Som advokatfullmektig under Storrvik, forsvareren til David Toska og Breivik, farter hun rundt til fengsler for å snakke med klienter om alt fra soningsforhold til familieliv, eller møter på tinghuset slik som i dag.

– I utgangspunktet hadde jeg hverken sett for meg å bli poet eller å studere juss, men jeg elsket å lese romaner som liten og har alltid hatt en sterk rettferdighetssans. Og jeg var opptatt av rasismeparagrafen, så da jeg startet på jussen i Bergen visste jeg at det var dette jeg ville skrive master om. Mange av medstudentene mine ville drive med forretningsjuss, men jeg har endt opp med strafferett og å representere folk som er tatt for ganske alvorlige saker.

– Man skulle kanskje tro at de kom til å være helt sånn evil. Men det er oftest familiefedre eller unge, redde gutter. Jeg tror man gjerne ser for seg tegneserieversjonen av skurker i stripete drakt, men det er ganske vanlige folk som sitter inne, egentlig.

Sarah har en fremtoning som gir en følelse av hel ved. Det stødige blikket, den raske, selvsikre måten å svare på og den avslappede, rolige kroppsholdningen. Hun sier at det ikke alltid har vært tilfellet.

– Jeg har absolutt kjent på den samme usikkerheten som alle andre. Det kommer med det å være menneske og handler ikke om bakgrunn, tror jeg. Puberteten var utfordrende, men jeg har blitt mer og mer selvsikker etter som årene har gått.

Sorgarbeid og poesi

Like før myndighetsalder mistet hun moren til kreft. Parallelt oppdaget hun diktsamlingene fra Flamme Forlag og begynte å skrive selv. Litterært har hun gjennom to bøker omtalt flerkulturell oppvekst, utenforskap, familiebånd og ungdomsutfordringer, men det er først nå i hennes tredje bok, diktsamlingen Blodbank, at hun skriver ut sorgen.

– Jeg orket lenge ikke engang å si ordet kreft, men nå har jeg til og med gitt ut en bok som handler om disse tingene. Det å gå så nært på er nok noe jeg kviet meg litt for å gjøre, fordi jeg var redd for reaksjoner.

– Men å bli voksen handler også om å bli mer care, noe som er veldig deilig. Jeg vet godt hvem jeg er og hva jeg står for.

Bak det groteske coveret av Blodbank, et maleri av en abstrakt skikkelse i rødt og brunt, finner man også beskrivelser av studentlivet; sene kvelder på lesesalen, å våkne opp i fremmede senger, et ambisjonsnivå som går på helsa løs, og å prøve å skape følelsen av et hjem i en hybel et sted lang hjemmefra. Konkrete situasjoner fortelles om og personer nevnes ved navn.

– Det går selvfølgelig en grense for hva man kan utlevere om andre, og den jeg utleverer mest er jo meg selv. Heldigvis vet jeg jo litt om hva man har lov til og ikke i forhold til det rettslige. Og så har jeg endret navnet på en del.

Politisk oppvåkning

I 2020 ble Zahid med i den regjeringsoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen. Der representerte hun i tillegg til seg selv også minoriteter og pakistanere, med hovedvekt på muslimer.

– Jeg hadde absolutt en modningsfase i kommisjonsarbeidet, fra å komme inn ganske hard og sikker i min sak, veldig meg mot deg, til å oppleve at skillelinjene jeg hadde skapt ble visket ut. Det å over lengre tid diskutere med meningsmotstandere, folk man er langt fra både aldersmessig, i yrke og bakgrunn, fikk meg til å skjønne at man er likere enn man faktisk tror.

– Det faktum at vi alltid befinner oss i ekkokamre, selv i venninnegjengen, ble tydeliggjort. Resultatet er bare at det blir utrolig sterke kontraster mellom oss og dem. Jeg tror faktisk at alle hadde hatt godt av å oppleve det jeg gjorde, nemlig å bli satt sammen i en gruppe med mennesker som har helt ulike meninger og holdninger enn en selv.

Debatten som gikk for en tid tilbake om det å være norsk, norsk nok eller hva det innebærer kultur og identitetsmessig å være norsk, har hun for lengst gått lei av.

– Jeg er litt lei av det spørsmålet, ja. Det er klart at det er ting som skiller meg som har vokst opp i Norge fra for eksempel en kineser eller en brite, men det er vanskelig å helt sette fingeren på hva det er. Det er vel mer en følelse, kanskje.

– Det er 14 år siden jeg var i Pakistan sist, men det er en enormt viktig del av identiteten min. Det hender jeg hører folk rundt meg si at man ikke skal kalle seg «norsk-pakistaner», men bare «norsk», men for meg er det viktig å presisere at jeg har pakistansk bakgrunn.

Familiearven

En tanke som har slått henne i det siste er hvordan hun skal videre føre den pakistanske kulturen til eventuelle fremtidige barn.

– Det er en reell problemstilling, spesielt om jeg gifter meg med en hvit norsk mann. Som barn var det en stor del av identiteten min med språket, kulturen, foreldrene mine og deres historier fra hjemlandet, men etter hvert har det jo blitt færre og færre ting. Nå snakker jeg bare urdu med pappa.

– Jeg så nylig Kvit norsk mann på teater. Der har hovedkarakteren giftet seg med en norsk kvinne, og tenker at det en dag vil bli slik at et oldebarn kikker på slektstreet og sier ’oi, han der var mørk, lav og hadde svart hår’. At man blir et slags unikum i slektstreet.

I et av diktene skriver hun at hun drømmer om å bli Knausgård two point O. I dag trekker hun på skuldrene av akkurat det.

– Det er ikke noe jeg tenker mye over, men det er klart at jeg ser opp til hans evne til å skrive om sitt eget liv og egne opplevelser på en så usminket, skamløs og ufiltrert måte. Jeg tviler litt på at jeg kommer til å skrive tykke mursteinsromaner om hvordan jeg har det.

– Å begrense meg til å skrive om en jente som er glad i juss, poesi og er pakistansk, er ikke noe jeg skal holde på med for resten av livet heller, akkurat. Jeg elsker å skape nye historier.

Kakaoen er tømt, vi gir stolene til andre kaffesugne, og tvinger paraplyen ut av hvilemodus. Men en siste ting vil hun poengtere.

– Jeg er så glad for at jeg heter Sarah Zahid. Det at jeg er pakistaner sitter i hele meg, i håret, i etternavnet, i noen skikker og normer og sikkert enda mer i underbevisstheten min. Å ha det etternavnet sier en del om hvor jeg kommer fra, og det er jeg veldig stolt av.