Thea Sofie Loch Næss om kroppspress, oppveksten og filmstjernelivet: "De siste årene har jeg funnet mye styrke i at jeg bare er meg"

– Det er en serie som betyr så mye for meg

Denne høsten debuterer hun i NRKs store seriesatsing So long, Marianne – i rollen som en av sekstitallets kunstneriske muser på den greske bohem-øya Hydra – Marianne Ihlen.

Den unge oslokvinnen var først gift og fikk barn med den norske forfatteren Axel Jenssen, siden ble hun kjæreste og samboer med den kanadiske dikteren og sangeren Leonard Cohen. Hans berømte sang, So long, Marianne, som handler om henne, er derfor tittelen på TV-serien, som ikke er den første. Men kanskje den beste? I rollen som Leonard, Lenny, spiller den jevngamle amerikanske skuespilleren og musikeren Alex Wolff. Han har blant annet spilt i filmer som Oppenheimer og Hereditary. Exit-regissør Øystein Karlsen har regi og manus.

– Jeg håper serien blir godt tatt imot. Spesielt fordi det er første gang jeg spiller et menneske som har levd. Det er det viktigste for meg, at Marianne, hvis hun hadde sett det, hadde tenkt at det var en respektfull og fin tolkning, forklarer Thea.

Både Marianne Ihlen, Leonard Cohen og Axel Jenssen er døde for lengst. Men historiene om dem er man ikke ferdig med. For dem som ikke har vokst opp med foreldre eller besteforeldre som spilte Leonard Cohens musikk på repeat, eller lest sekstitallsromanen Line eller Joacim av Jenssen, er det kanskje vanskelig å se for seg alt buzzet den gangen, og hvor berømte disse folkene og øya Hydra var.

– Det er en serie som betyr så mye for meg. Jeg kjenner at jeg har brettet ut sjelen min. Hele opplevelsen er ulikt alt annet jeg har opplevd. Leonard Cohen og Axel Jenssen er ikoner for mange som elsker kunst og den tidsperioden.

– Noe av det fineste jeg opplevde med denne jobben var nettopp at det føltes som om hennes historie og min historie møttes. I mange av scenene gråt jeg, eller var lei meg, fordi jeg brydde meg så mye om Marianne. Jeg elsker henne jo. Dette er en kjærlighetshistorie. Men det handler også om en kvinne som ønsker å frigjøre seg. Hun levde i en helt annen tid. Foreldrene nektet henne å bli skuespiller. Så hun forlater alt, flykter hjemmefra og drar til Hydra med Axel Jenssen. Foreldrene har sagt de ikke vil se henne igjen, om hun drar med denne Axel, men hun føler hun må, hun må finne seg selv – uten deres blikk og forventninger om hvordan livet for en ung kvinne skal være.

Thea forteller at øya var som et trekkplaster på rotløse mennesker som ville være kreative den gangen. Der levde de i et svært så løssluppent bohem-miljø, for å bryte med sine konservative liv og foreldre hjemme. Mens Thea forteller, ser jeg for meg Ex on the Beach, bare med kulturarbeidere i sekstitallsklær og – med sekstitallsmusikk som soundtrack. Bedre, altså.

– Men Marianne får aldri helt muligheten til å skape sitt eget liv. Fordi hun blir en muse for disse mennene. Det er noe man også kan kjenne seg igjen i. Selv i dag, i 2024, kan man oppleve det som en kvinne som ønsker å skape og gjøre ting. Det er lett å havne i skyggen av en mann. Eller at man blir sett bittelitt ned på. Eller at veien er bittelitt hardere. Eller at man kun blir sett på som et objekt. Det tror jeg var noe jeg kunne kjenne meg igjen i.

Det er en slags trekant-historie også. Tror du det går an å elske to stykker samtidig?
– Jeg tror det går an, men da er det ulike former for kjærlighet. Men jeg vet heller ikke. Kjærlighet er fortsatt det største mysteriet for meg.

Thea er selv singel, for tiden, og happy med det. Hun har to samboerskap bak seg.

Hun forteller at hver gang hun møter noen som er lykkelig gift, har hun lyst til å spørre: «Okay, men hvordan gjør man det, hva er kjærlighet, hva er denne vakre, skumle, vonde tingen?»

– Men når det gjelder akkurat Axel Jenssen, så tror jeg at den kjærligheten som hadde fantes der, den hadde han slått i stykker med måten han behandlet henne på. Da var det ikke så mye kjærlighet igjen da Leonard kom inn og var det motsatte av Axel – en tålmodig, snill og rolig person. Jeg tror virkelig han så Marianne. Er det ikke det vi alle drømmer om? Å bli sett?

Var det ikke vanskelig å legge fra seg 2024-kvinnen i deg og bli en sekstitalls-muse?

– Det er gøy du spør, for nå har det blitt en trend igjen med «tradwives». Ha, ha! Men jeg spiller Marianne fra meg i dag, og vil gi henne en styrke som jeg vet hun har. Hun ville ut og oppleve ting, men hun ville også gifte seg og ha et hjem og en familie. Hun likte det og fant glede i det. Noen ganger er det fineste man kan gjøre, å få lov til å ta vare på andre. Å få lov til å kjenne at man kan bety noe på den måten. «På den måten er jeg viktig!» Hvis man ikke har en egen kunstnerdrøm. I dag hadde hun kanskje skrevet en bok selv, men på den tiden skulle det mye mer til som kvinne og mor. Men altså, både Leonard og Axel brukte Marianne masse. Hun renskrev manusene deres og kom med tilbakemeldinger. Hun var så mye mer enn en som bare satt beundrende ved bena deres.

Som tjuesyvåring har ikke babyskredet begynt i vennegjengen til Thea ennå. Men i So long, Marianne spiller Thea en mamma, og medspillerne er barn som spiller Marianne Ihlens sønn Lille-Axel, i ulike aldre. Blant bohemene på Hydra virret også barna som enten ble født eller tatt med dit.

– Det gikk ikke bra med barna deres. I alle generasjoner har vi gjort det motsatte av det foreldrene våre gjorde. Så de var frie ... Men barna gikk det sjelden bra med. Barn trenger å føle seg sett, elsket og ivaretatt. Og Marianne elsket virkelig sønnen sin, lille Axel, men på den tiden og i det miljøet de levde, var det sånn at de sendte barn på kostskole i utlandet. Så da blir den neste generasjonen mer påpasselig når de selv får barn.

Er du selv fornøyd med dine foreldre?
– Ja! Vi er kanskje den første generasjonen som ikke skal gjøre opprør mot foreldrene våre. Jeg synes de gjorde en dritgod jobb. De er forbilder.

Når du selv skal være småbarnsmor på settet, hvordan er det?
– Jeg elsker å spille mor. Jeg ble så glad i de barna, du aner ikke. Han ene som spilte lille Axel da han var tre år, han spilte også sønnen min Mike i serien Hjerteslag. Da vi skulle ha en nyfødt baby, var det hans nyfødte lillesøster som spilte. Jeg er bare film-mammaen i den familien. Og han som spiller Lille-Axel som syvåring, Mikkel, er bare et vidunderbarn. Men jeg føler selvfølgelig et veldig ansvar. Det er ikke alltid foreldrene er der, og det er en gresk øy med masse ting som skjer. Da var det veldig viktig for meg at «jeg er din trygghet». Det er så himla utrygt så ofte. Man kan bli usikker eller ikke forstå. Det eneste vi hadde problemer med, var de minste. Du holder en åtte måneder gammel baby. Så får du beskjed: «Bare lat som om den ikke hylgråter.» Sånt knuser hjertet mitt.

Thea smiler varmt. Hun virker jo som tryggheten selv, nettopp en sånn person man lar passe hunden sin, eller sitte barnevakt. Naturlig og avslappet.

– Alle på øya kalte Alex (Wolff) bare for Lenny, og de ropte Marianne etter meg. Da jeg snakket med de lokale om Marianne, lyste de opp. Noen av dem var barn den gangen. Jeg fikk overta noe av den kjærligheten de hadde følt for henne, og det syntes jeg var virkelig fint.

Da jeg intervjuet Thea for fem år siden, hadde hun akkurat gjort sin første store internasjonale rolle som Skade i serien The Last Kingdom, og fått seg ny internasjonal agent. Som skuespiller har hun opplevd at en hel serie ble dumpet på grunn av presidentskifte i USA, hun har mistet jobber på grunn av streik i Hollywood, og på grunn av koronapandemien. Men hun har plukket seg selv opp igjen hver gang. Til slutt søkte hun, og kom inn på psykologistudiet.

– Jeg holdt på å bli gal under pandemien, av å bare vente. Og jeg vil jo alltid lære. Psykologi henger bra sammen med det jeg holder på med, som skuespiller prøver man hele tiden å forstå menneskene man spiller. Men så var det ferdig med pandemien, og skuespillerjobbene ventet.

Er du flink til å ikke sammenligne deg med andre?
– Da jeg var liten, drømte jeg om å ha alle andres liv enn mitt eget. Den gangen var det heldigvis bare Facebook. Men jeg sammenlignet meg veldig med en jente på skolen. Sjalusien min var så dyp. «De har det sikkert perfekt. De bor i hus. Hun har de fineste merkeklærne.» Men sjalusi er det verste jeg vet. Jeg er heldigvis ekstremt lite sjalu som person i dag. For man lærer at når man er sjalu på en person, og du blir kjent med personen ... så er det som regel et fantastisk menneske som fortjener alle disse tingene man blir sjalu på.

Hva er din største styrke som skuespiller?
– Min største styrke er at jeg er god til å lytte. For meg er det også det skuespillet handler om. Det handler ikke om meg, eller mine replikker. Det handler om det mennesket som står foran meg. Hvis du klarer å virkelig tune seg inn og høre på hva det mennesket sier og se hva det føler, så vil det automatisk skje noe inni deg som er sant. Det er det jeg hele tiden leter etter.

Hva er din største svakhet, da?
– Min største svakhet er at jeg har ekstremt mye selvforakt. Jeg hater meg selv, og jeg synes jeg er så dårlig. Noen ganger hvis jeg må gråte av meg selv og ikke har en motspiller, så kan jeg tvinge fram gråten av at jeg hater meg selv for å være en dårlig skuespiller ... som ikke klarer å gråte på kommando. Da kommer gråten ... Det er kanskje ikke så sunt for den mentale helsen!

Thea ler.

– Jeg prøver ikke å la den selvforakten holde meg tilbake, at min frykt for å feile eller ønske om å være perfekt, skal hindre meg som skuespiller, for ingen er perfekte. Det vet jeg. Men likevel, den strenge stemmen er der.

På den ene siden vet du godt hva dine styrker er, og de er så ekte! Hvor kommer det negative selvsnakket fra?
– Jeg tror jeg er den generasjonen som lider av flink-pikesyndromet. Jeg har en standard for meg selv som er så ekstremt høy, som jeg ikke har for noen andre. Det kan gjelde kropp, utseende og alt. Alle andre er nydelige og magiske som de er, mens jeg ikke er det. Jeg har også en stemme inni meg som er smart nok til å forstå at ingen er perfekte og derfor er det heller ikke noe å strekke seg etter, men likevel har det bitt seg fast. «Men du må være det i jobben din.» Det er umulig å oppnå. Det er en interessant dualitet inni meg. Den glade stemmen som er sånn: «Jeg bryr meg ikke, jeg er fri!» Og den stemmen som er streng.

Hva tror du er grunnen til at du og stadig flere unge kvinner er misfornøyde med seg selv?
– Jeg tror at for min del har det alltid vært sånn. Man skal være best på skolen, det er høyt press, du har sosiale medier – og det verste er at det vi sammenligner oss med ikke er ekte! Før så var det sånn at alle kunne se og visste at Pamela Anderson hadde tatt silikon i puppene og botox i leppene. Okay, så er hun vakker «på den måten». Men nå er de linjene mer visket ut, så vi vet ikke lenger hvem som har operert, hvem som er på Ozempic, hvem som har gjort ditt eller hvem som har gjort datt. Vent litt, hva er virkeligheten her?

Hun leste nettopp boken Ekko av Lena Lindgren, et essay om algoritmer og begjær, der forfatteren blant annet diskuterer hva som er virkelighet i vår tid.

– Den boken er helt fantastisk! Den burde alle lese. Og så kan det godt hende alt blir forsterket av at jeg har en jobb hvor jeg hele tiden er avhengig av andres ønske om å ville ha meg. Men jeg har vært sånn alltid.

Den sørgelige ironien er at Marianne Ihlen selv, som av Leonard Cohen ble beskrevet som den vakreste kvinnen han noensinne hadde møtt, ikke følte seg det minste vakker, hun heller. I en radiodokumentar med NRK forteller den da godt voksne Marianne Ihlen at hun syntes hun hadde for rundt ansikt, og at hun hadde for små pupper. Hun forteller i intervjuet at både hun og Leonard Cohen følte seg som alt annet enn det vakre paret de var, da de dro ut sammen på Hydra. Enda mer ironisk, da, det Thea opplever på Hydra, i rollen som Marianne.

– På Hydra var det en mann som kom bort og sa: «Ja, du ligner på Marianne, men hun var mye tynnere enn deg.» Og en annen mann sa: «Ja, du ligner på henne, men du er ikke akkurat en modell.» Jeg vet jeg ikke er syltynn, men så stor er jeg vel ikke at man må kommentere det?

Hva gjør du, da? Sier du noe tilbake?
– Jeg sier «he, he, okei», og så gråter jeg. Tar det med et smil, og gråter når jeg er alene. Etterpå er jeg sånn «hvorfor sa jeg ingenting?».

Det går ikke an å si sånn. Folk må skjerpe seg.
– De må det. Vi føler med sosiale medier og internett at vi har en entitlement til å mene noe om andre, som man aldri ville gjort ansikt til ansikt.

Har du bestemt deg for å aldri «fikse» på noe?
– Ja, absolutt. Jeg håper ved gud jeg ikke ombestemmer meg. Det går så fort. Å operere blir til slutt som bare å fikse neglene. Når noe blir helt vanlig, blir presset på alle større.

Har man egentlig lov til å dømme andre for å gjøre kunstige inngrep eller fikse på seg selv når man er naturlig vakker selv?
– Nå synes jo ikke jeg at jeg er naturlig vakker selv, heller. Fordi jeg sliter med kroppsbildet mitt. Men man må nesten bare se på det med omtanke. Når folk vil endre på seg selv, kommer det helt sikker fra en dyp usikkerhet. Som er der på grunn av samfunnet vi har skapt! Kapitalismen har skapt et helt føkket samfunn, hvor noen kan tjene masse penger på kvinners usikkerhet.

Derfor føles det også ekstra bra for Thea at hun også snart kan sees i en film som tar et oppgjør med skjønnhetshysteriet. Filmen heter The Ugly Stepsister, med Emilie Blichfeldt på regi.

– Det er en slags beauty-horror som tar et oppgjør med skjønnhetshysteriet. Hovedpersonen er den onde stesøsteren, og jeg spiller Askepott. Thea åtte år, hun ville grått av lykke, altså jeg gråt nesten selv, da jeg fikk på ballkjolene. Jeg skal altså spille selve «skjønnhetsidealet». Det ironiske er at jeg har aldri hatt så dårlig selvfølelse i hele mitt liv!

Thea forklarer at det som gjør Askepott til et ideal, er at hun ikke har en usikkerhet som driver henne til vanvidd. Hun er trygg i seg selv, og elsker seg selv på en ikke-narsissistisk måte.

– Derfor utstråler hun skjønnhet og det man vil ha. Så jeg prøvde virkelig å være sånn ... men jeg følte samtidig at jeg ble den onde stesøstera. Jeg ville være perfekt, men følte meg ikke det. Snublet og slo tåa mi og haltet rundt.

Hva har vært din verste dag på jobb noensinne?
– Vel ... det er en action-serie som kommer på Netflix som jeg ikke kan si så mye mer om akkurat nå. Men der er det i hvert fall en scene hvor jeg skal være på en båt midt i en tsunami. Det syntes jeg var forferdelig å spille, for jeg har aldri opplevd noe i nærheten som jeg kunne hente fram. Jeg var på opptak på båten, og det var helt forferdelig, men vi fikk det gjort. Thea får beskjed noen dager senere om at de mangler et close-upbilde, og at hun må møte i studio. Hun kommer inn på et kontor med en liten bluescreen. Der inne er det en pilatesball, en mann med en løvblåser og en annen fyr med en vannspruteflaske. Så sier de at hun må sitte på den pilatesballen og skrike, mens de blåser og spruter på henne.

– Da var jeg så sint. Det var så nedverdigende. Er dette drømmen min? Å ri på en pilatesball mens jeg skriker og en mann ligger på bakken og blåser på meg med en løvblåser? Da var selvfølgelig selvforakten høy, kan du tro, sier Thea og ler.

– Hvis det funker derimot, skal jeg være evig takknemlig.

Hvordan passer det for deg som mennesketype å være skuespiller?
– Det passer eksepsjonelt bra. Igjen disse motpolene. Jeg føler meg veldig jorda. Jeg har en trygg kjerne og base, jeg har leiligheten min i Oslo og familie og venner. Samtidig er det et konstant jag inni meg som vil mer ut, som vil bort. En annen styrke er at jeg alltid klarer å føle meg hjemme der jeg er. Jeg får alltid noen nye venner. Jeg skaper meg et lite liv der jeg er for noen måneder av gangen. Men Oslo er basen, og denne leiligheten. Uten den hadde jeg blitt gal.

Nå har du spilt en muse. Men kunne du selv vært musen til noen?
– Jeg har egentlig vært redd for det. Jeg har vært sammen med eldre menn, og da kan det føles litt sånn. Men Liv Ullmann er mitt største forbilde i hele universet. Jeg elsker henne. Så kan man tenke at tenk om det er en Ingmar Bergman i vår tid, som kanskje vil jobbe mye med meg og få inspirasjon av meg, slik de to fikk av hverandre. Samtidig som man tenker «jeg er min egen person, jeg har min egen verdi». Men alle vil jo bli sett. Så om jeg hadde møtt en regissør som jeg følte «ser meg» og som hadde sagt at «vi to kan lage noe fantastisk sammen», så vil man jo det. Men jeg vil ikke være noens muse, egentlig – men jeg vil gjerne være en likestilt samarbeidspartner. Ikke bare være en brikke i en annen sitt spill.

Hvordan har du lært deg å håndtere alle avvisningene man nødvendigvis får som skuespiller?
– De siste årene har jeg funnet veldig mye styrke i at jeg bare er meg. Det er det ingen andre som er, og det er heller ikke noe jeg kan endre. Da trenger jeg heller ikke ta det personlig hvis jeg ikke får en rolle. De ville bare ha en annen type person, enn meg.

Hvordan er livet som tjuesyvåring?
– Jeg er nærmere barn og de tingene der, samtidig som jeg lever livet som da jeg var 23. Før var jeg himla usikker, jeg hadde sosial angst og var redd for de «kule». Men nå synes jeg de som er kule er de som er nysgjerrige og hyggelige og snille folk. Jeg har en mye større trygghet i møte med verden og mennesker, samtidig som jeg fortsatt har friheten min. Jeg har det gøy. Jeg lever livet. Jeg føler livet som tjuesyvåring har vært det beste året i mitt liv. Jeg blir tjueåtte i november. Jeg tror det året kommer til å bli veldig bra også.

Du har en veldig ung mor. Er dere mer som venninner på grunn av det?
– Hun er tusen prosent mammaen min, men selvfølgelig er vi venninner. Hun var 17 år da hun ble gravid. Det er som om jeg skulle hatt en tiåring nå. Jeg husker at da jeg ikke fikk sove om kvelden så gikk jeg inn og la meg ved siden av henne, selv om hun hadde kjæreste. Så har jeg sett for meg at jeg hadde ligget her med en fyr, og så kommer det et ti år gammelt barn inn som ikke får sove. Ti år er stort! Men da tenkte jeg jo at de var voksne. Så ja, herregud, respekten min for mamma vokser bare for hvert år.

Hva ville du sagt til fjorten år gamle Thea, med den livserfaringen du har nå?
– Jeg føler nesten at det er mer den fjorten år gamle Thea som beroliger meg. For den gangen hadde jeg så store drømmer, og jeg hadde to livsmotto. Det ene var at «alt ordner seg til slutt», og det andre var at «hvis du virkelig vil noe, så får du det til». Til nå har det jo stemt. Alt ordner seg faktisk til slutt.