Vana Perisa: – En killer kjole er et smart strategisk valg

Modellkarrierens bakside

Faren hadde tidligere vært modell i Vanity Fair og ble etter hvert profesjonell håndballspiller. Når han ikke gikk ikledd praktisk treningstøy på jobb var favorittmerket Lanvin.

– Foreldrene mine var begge veldig vakre. Jeg husker da faren min hadde kjøpt et fantastisk Moschino-sett i skinn til min mor, som hun gikk rundt i byen med. Hun hadde de lange bena og langt svart hår. Absolutt alle snudde seg etter henne.

Plutselig dukket en karrieremulighet opp for faren innen håndball i Norge. Familien pakket derfor sammen hjemmet og flyttet nordover da Perisa var fem. Overgangen var tøff.

– Hele tiden opplevde vi at folk ville ødelegge for oss. Vi var for mye, for vakre, for utadvente. For store personligheter, vi var annerledes. Selv ble jeg et mobbeoffer. Det var utrolig vanskelig. Hva er det som er galt med disse menneskene, spurte jeg min far. 'Hvorfor er de så imot oss?'.

– 'Janteloven' svarte han.

På ungdomsskolen fikk hun jobb på Esthetique, lærte seg makeup og hår, og bragte kunnskapen med seg videre til jentene på skolen.

– Jeg ville at alle skulle bli den beste versjonen av seg selv. Det var flere som knapt hadde sett på en foundation eller en sminkekost i sitt liv, som jeg da kunne gi tips i friminuttet. Å se et potensiale i folk er noe jeg er veldig god til, tror jeg. Jeg vil at alle skal skinne.

Det er mye liv i Perisa. Hun står hele tiden med ett ben i det overfladiske, gøyale, lett djevelske og ett i det tunge, gravalvorlige, sårbare. I racerfart lener hun seg mot det ene og det andre, tar lytteren med på en kompleks reise av følelser, situasjoner og observasjoner.

Som 15-åring fulgte hun i sin fars modellfotspor da hun deltok i Elite Model sin globale modellkonkurranse, fikk kontrakt og begynte å få oppdrag utenlands. En spennende mulighet ble likevel kjapt starten på en langvarig og skadelig tynnhetskamp.

– 'Du er veldig vakker, bare synd at du har så brede hofter', fikk jeg beskjed om av agenciet. Så oppfordret de meg til å gjøre noe med det, og jeg fikk det til. Jeg ble syltynn, men samtidig skikkelig dårlig. Fikk psykiske problemer, jernmangel og veide til slutt førtifem kilo. Og jeg er 1.80 høy. På et tidspunkt ble jeg så svak at jeg måtte sitte i rullestol i en alder av 21.

– Jeg husker en venninne av meg som ikke hadde sett meg på lenge gråt da hun så meg. Hun ble så sjokkert.

Hollywood og sorg

Bunnen var nådd. Sakte, men sikkert innså hun at det ikke var mulig å holde på sånn. Vekten viste etter hvert 70, hun klarte å leve som normalt igjen. Og enda flere mulighetene begynte å komme hennes vei.

– Jeg reiste en del til LA og fikk etter hvert en kontrakt med ETV i Hollywood da jeg var 22 eller 23. De digget meg og hadde skikkelig troen på meg. Jeg kjente at livet var på vei i riktig retning igjen, var på fester med Hugh Hefner som ville ha meg i Playboy, Marciano-brødrene bak Guess ville ha meg. Jeg sang på Cavalli-club og datet fotballspillere.

Hjemme i Norge var historien en annen. Hun får beskjed at moren har fått kreft med spredning til hele kroppen. At hun kanskje har to år igjen å leve hvis hun er heldig. Perisa må tekke nei til TV-muligheten og flytter tilbake til Oslo.

– Så skjer det verste. Min mor dør. Og jeg innser at hun var den eneste som virkelig elsket meg unconditionally. Folk liker meg for kroppen min, for karrieren min. Folk liker å snakke om meg, folk liker å hate meg. Ingen av mannfolkene jeg hadde vært sammen med elsket meg. Det var en ekstrem ting å innse.

Hun havner i en voldsom bølgedal av en depresjon med stadige panikkanfall. Midt inne i mørket tenker hun på ting moren sa på slutten, ting hun ville at Perisa skulle gjøre og få til.

– På sykehuset sa hun at hun skulle ønske jeg kunne åpne en butikk med nydelige kjoler som heter The Rebirth of the Princess. Få timer før hun døde snakket hun om det. 'Du er en stjerne, Vana', sa hun. 'Gjør det for meg'.

Fra skoleballkjoler til Sommerro

Perisa starter i det små med å selge ballkjoler kjøpt inn fra utlandet til vestkantungdom som skal på skoleball.

– Det var helt forferdelig på starten faktisk. Jeg opplevde at det var ekstremt mye misunnelse blant folk i bransjen, folk på Frogner. At folk ble sure og provoserte. 'Hvem er hun som tror hun kan komme her og komme her!?'. Men jeg kjørte på, sier Perisa med en latter som klinker mot de blanke overflatene som en pinball.

På en tur til Paris kommer hun over et spraytan-merke hun får troen på og begynner å selge det inn til norske bedrifter.

– Det tar helt av. Jeg får det inn på Vita, parfymerier i hele landet, overalt. Beauty blir en helt ny business for meg, som jeg fremdeles i stor grad holder på med i dag.

Spol noen år frem i tid og de får nyss om det nye Sommerro-kvartalet. Og her er hun i dag, med alle kjolene, med kundene som kommer i bakgården iført store solbriller og fluffy kåper.

– Folk likte ikke at det var vi som fikk denne muligheten. Det var mye hvisking og tisking, ting jeg fikk høre her og der. Helt siden jeg var liten har jeg opplevd at folk føler seg truet av meg. Jeg er mye, jeg vil ting, jeg får til ting. Og det er ikke alltid like populært.

Noe av kritikken går på det å hente utenlandsk design fremfor å støtte bransjen her.

– Da blir jeg sånn 'Ikke snakk til meg om at du kun er pro norsk design når du står med en Hermès-veske på armen'. Ikke alle i Sverige kjører Volvo likesom! Og jeg sier stadig til kunder og de jeg styler eller jobber med at de skal kjøpe norsk.

Per nå mener Perisa at hun ikke har noen konkurrenter i Skandinavia. Selv ser de på seg som en luxury concierge-service møter stylist møter butikk.

– Men jeg vil ikke si at vi er bedre enn noen andre. Det er utrolig mange som er gode i Norge. Celine Aagaard med Envelope er helt rå, Vincci som har vært kjempeflinke, Garbo som har stått på i så mange år, Soul, og Moniker som har bygget et helt univers både for kvinner og menn. For ikke å glemme Høyer. Holzweiler, Acne, de store danske merkene. Og Tom Wood er fantastisk.

– Det vi gjør kan ikke sammenliknes med noen og ingen kan sammenliknes med oss. Du kommer til oss for en identitet og profil. Full pakke, rett og slett.

– Og i Paris får jeg alltid så mye støtte og kjærlighet. Der sier de 'You've got an eye, you've got IT'.

Der sitter hun på første rad under visningene til store prestisjemerker under couture-uken.

– Jeg blir ofte veldig emosjonell under de showene, fordi det er så enormt vakkert.

Smykker og luksushoteller

I fjor lanserte Perisa også sitt eget smykkemerke - Rebirth of the Princess Jewellry - med et uttrykk som kan minne om Old hollywood-glamour. Som modell for merkevaren har hun hanket inn Siri Tollerød, en av Norges største supermodeller gjennom tidene.

I stedet for å betale influencere for promotering ønsker hun at det skal vokse organisk.

– At jeg skal gi mange hundre tusen til en influencer som Leoni Hanne eller Rosie Huntington-Whitely for å vise smykkene mine, som også gjør det med hundre andre brands, gir for meg ingen mening. Jeg vil i så fall heller gi øredobbene mine til noen som har dårlig råd og virkelig setter pris på meg og mitt arbeid.

Drømmen er å utvide hele universet, kanskje knytte seg til verdenskjente hoteller som Plaza i New York etter hvert, i midtøsten, i storbyene i Europa.

– Som liten sa jeg til mamma 'Jeg vil at alle menneskene skal bli fine og at jeg skal ta vare på de sånn som jeg gjør med My little Ponyene mine'. Jeg hadde den fantasien, å skape en slags eventyrverden.

– På et tidspunkt var det kanskje litt en flukt fra en tilværelse som ikke var optimal alltid, men nå har det blitt my life's work. Og jeg elsker det.