
– Jeg fikk helt sjokk, sier Iman Meskini.
Det er et døgn før aller siste episode av Skam skal gå på tv, et par timer før en venninne skal sminke henne til den store avslutningsfesten, det er tre dager til hun skal på ferie til farens hjemland Tunisia for første gang på mange år og en måned til hun skal møte opp til rekruttperioden i førstegangstjenesten på Madla i Stavanger. Nå sitter en av våre for øyeblikket største internasjonale kjendiser på en benk på St. Hanshaugen i Oslo og forteller om da hun skjønte hvor populær rollefiguren hennes Sana har blitt.
– Altså, jeg har sett opp til Karpe Diem hele livet mitt. Jeg elsker budskapet deres, tekstene deres, at de har klart å nå toppen uten å synge om å "shake booty", at man kan komme så langt med et budskap som ikke handler om penger og fine biler. Da jeg innså at jeg hadde fått flere følgere enn dem på Instagram ... Det var helt sykt.
Smilehullene som har sjarmert mennesker langt utenfor Norges grenser, kommer til syne.
– Det var først da jeg innså at jeg var kjendis.

Gjenkjent i Istanbul
Skam har snart blitt en like viktig norsk oppfinnelse som ostehøvelen. Serien har ikke bare slått alle rekorder i Norge, det er også den mest sette i svenske SVTs nettspiller noensinne. Det norske ungdomsdramaet omtales i land som Kina og Russland, snart skal «Shame» lages for det amerikanske markedet, og unge fra hele verden strømmer til Oslo for å besøke Hartvig Nissen videregående og bruke ord som «hooke» og «serr». Her hjemme brukes tv-serien i forskning, er tema i eksamensoppgaver og har blitt et eget emne ved Universitetet i Oslo. Ingen av disse tingene var det noen som trodde da manusforfatter Julie Andem på spøk fortalte de unge, ferske skuespillerne at «de skulle gå for verdensherredømme». Da Iman nylig var i Istanbul på ferie, ble hun gjenkjent av folk fra Frankrike, Argentina, Portugal og Tyrkia. I en by med 13 millioner innbyggere i et muslimsk land stoppet mennesker henne på gaten og spurte: «Are you Sana from Skam?»
Vaskeguide: Slik tar du vare på ull og kashmir!
– Det var litt sånn «wow!». Det er helt utrolig hvor stort det har blitt, sier Iman, som ikke synes det er rart at jentegjengen fra serien har fått et nært forhold både som kollegaer og som venner.
– Det er noe unikt i samholdet vårt som går ut på at vi har opplevd noe historisk og nytt sammen. Ingen andre kan forstå det, og slik tror jeg det vil bli i lang tid fremover.
200 jenter ville ha rollen
På mange måter kan man si at Iman Meskini har gjort for tv-bransjen det Karpe Diem har gjort for norsk hiphop. I likhet med sine musikalske idoler, er 20-åringen, som er født i Oslo og oppvokst på Kolbotn, helt kompromissløs når det kommer til hva hun vil gjøre og ikke. Det har hun vært helt siden NRKs castingansvarlige kom til Antirasistisk Senters ungdomsorganisasjon Agenda X på jakt etter noen som kunne spille en muslimsk jente i en ny ungdomsserie. De spurte etter Iman, videregåendeeleven som hadde skrevet et innlegg på bloggen om å gå med hijab og være muslimsk jente i Norge. Hun var umiddelbart kritisk til forespørselen.
– Hallo, jeg går jo med hijab! tenkte jeg. Det var vanskelig å tro på at NRK virkelig skulle ha en rollefigur som brukte det. Jeg hadde ingen skuespillererfaring fra før, bortsett fra noen skoleavslutninger der jeg spilte kaninen i Hakkebakkeskogen og sånt. Jeg hadde aldri sett for meg å bli skuespiller, tenkte ikke på at det var en mulighet engang, sier Iman.

– For jeg aldri hadde sett jenter med hijab på tv før.
Hun dro på audition. Der var det 200 andre jenter som skulle prøvespille for rollen som Sana Bakoush, både jenter med og uten hijab. Plutselig ble det veldig viktig for Iman å få rollen.
– Når det først kom en rolle som skulle spilles av en jente med hijab, synes jeg det hadde vært litt kjipt om en som ikke bruker det skulle få den. Så da sto jeg litt ekstra på under siste audition. Da de ringte og sa: «Du har fått rollen hvis du vil ha den», var det en helt uvirkelig følelse.
Tunisisk far, norsk mor
Vi så henne be, vi så henne faste, vi så henne diskutere islam med moren sin, vennene sine og gutten hun var forelsket i. Det har blitt sagt om rollefiguren Sana Bakoush at hun har gjort mer for norske muslimer enn Islamsk Råd Norge. Da Iman Meskini møtte Erna Solberg under Eid-feiringen i slutten av juni, roste statsministeren henne for å fronte en karakter som speiler mangfoldet i det norske samfunnet, og for å være et symbol for dem som føler seg litt mellom to kulturer. Å bli kalt forbilde og barrierebryter er noe Iman er skikkelig stolt av.
Skjønnhetstrend: Dette er masken som tar av på sosiale medier!
– Det føles veldig stort. Det er en ære. Men jeg føler også et ansvar når folk begynner å se på meg som forbilde. Jeg har ikke lyst til å ødelegge det, så jeg blir kanskje litt mer bevisst på hva jeg gjør. Samtidig har jeg alltid vært bevisst på det, fordi jeg har brukt hijab, sier hun.
– Jeg har tenkt at når jeg har på hijaben, ser folk at jeg er muslim og tolker alt jeg gjør ut fra det.

Imans far er fra Tunisia, moren er norsk og konverterte til islam som 20-åring. I sjuende klasse, på en ungdomsskole i Langhus der det blant 500 elever var få etniske minoriteter og enda færre som brukte hijab, tok Iman selv valget om å dekke seg til.
– Selv om jeg ikke så det rundt meg, var jeg vant til å se moren min og storesøstrene mine gå med hijab. Mamma er forbildet mitt, så det var veldig naturlig for meg å gjøre som henne, sier Iman, som sier at det «var langt fra noe mote-statement den gangen».
Har du sett? Nytt skandinavisk jeansmerke du bør kjenne!
– Jeg kjenner meg jo litt igjen i Sana på det med å være den eneste som bruker hijab. Men det har aldri vært noe problem for meg, det har aldri hindret meg i å få venner. Man blir mer synlig, det blir man. Men jeg ... altså, jeg elsker islam. Og jeg er veldig, veldig stolt av å være muslim. Så jeg bærer plagget med stolthet. Klær definerer hvem du er, og det er det det gjør med meg. Jeg føler meg som meg når jeg ser meg selv i speilet med hijab på.

Eide ingen svarte klær
Nå har Iman brukt hodeplagget i sju år og har for lengst tilpasset hijaben sin egen stil. Å finne klær som passer sammen med islams kleskoder kan være vanskelig for nybegynnere, men Iman har en godt innarbeidet rutine for hva hun gjør når hun kommer inn i en klesbutikk.
– Hjernen min skanner hele butikken, og jeg går forbi shortser og miniskjørt og andre ting jeg ikke kan gå med. Så begynner jeg automatisk å analysere plagg: Er denne gjennomsiktig? Er den lang nok? Dekkende? Hva må jeg ha over og under for å kunne bruke den? Så går jeg gjennom klær jeg har hjemme, som kan passe til plagget, og så bestemmer jeg meg for om det er verdt å kjøpe det – eller om det er for mye styr.
Motenytt: Adidas + Chanel = Sant!
Hijabene kjøper hun ofte på ferie i utlandet, der utvalget er større og rimeligere. Den røde hijaben hun i dag har parert med en lang, hvit kåpe, er fra Istanbul.
– Før jeg begynte å spille Sana, eide jeg ikke et svart plagg! sier Iman.
– Det var veldig rart for meg å begynne å gå i helsvart. Jeg hadde innspilling tre dager på rad, hvor jeg bare gikk i svart, da Sana skulle være veldig trist og deppa. Dagen etter gikk jeg i rosa, jeg hadde skikkelig behov for det.
Hun stilte også i helrosa på tv-prisutdelingen Gullruten i fjor, da Skam-jentene gjorde sin første offentlige opptreden.
– Da var jeg litt sånn: «Hei, dette er meg!» sier Iman.
Var det viktig for deg?
– Ja, det var veldig viktig da. Jeg følte en stund at rollen som Sana var veldig distansert fra meg, fordi hun var så svart og mørk og sassy. Jeg syntes det var vanskelig i starten, og jeg ble veldig sånn: «Ikke kall meg Sana. Jeg er Iman.» Det var et så sterkt skille mellom oss, at jeg ble nesten irritert når noen kalte meg Sana.
Shoppetips: 6 statementøredobber vi ønsker oss nå!
Hun tenker seg om litt.
– Når du spiller skuespill, må du hente frem sider av deg du kanskje ikke har kjent på på lenge. Å bringe frem den mørke siden var litt ubehagelig. Jeg kjente på mange følelser som jeg ikke hadde kjent på lenge, fordi jeg ikke hadde hatt behov for å bringe frem den siden av meg.
Men det var en side av deg som fantes?
– Jeg har nok alltid hatt en mørk side inni meg et sted. Men jeg har bestandig prøvd å være veldig blid og positiv, jeg føler det er veldig meg. Og så ikke få lov til å smile engang ... Det var veldig rart. Jeg ble veldig sliten av å spille Sana. Det gjorde meg tung mentalt. Men etter hver følte jeg at jeg falt mer til ro med hvem jeg er, og hvem hun er. Og nå kaller jo folk meg Sana mer enn noen gang.
Iman smiler.
– Men det at folk roper det nå, gjør meg ingenting. Jeg vet at de roper på Sana fordi det er henne de føler de kjenner og har lyst å gi en klem til. Og så er det ekstra stas når folk roper: «Åh, er du Iman Meskini!»
Forsvaret har vært målet
Hun ble født i Oslo, men da Iman var et knapt år, flyttet hele familien til Syria. Først bodde de i hovedstaden Damaskus, senere flyttet de ut på landet, nærmere grensen til Libanon, til en liten gård. Iman husker ikke så mye, men hun husker noen høner – og en hane hun mislikte sterkt fordi hun holdt på å bli angrepet av den en gang. Familien ble i Syria i flere år.
– Grunnen til at vi bodde der, var at foreldrene mine syntes Syria var et veldig fint land. Det snakker de fortsatt om, hvor vakkert det er, og hvor trist det er at Syria er ødelagt i dag. Det er synd at jeg ikke husker noe av det, men de årene har faktisk påvirket språket mitt. Jeg snakker arabisk med syrisk dialekt.
Høstsko: Vi har funnet de aller fineste!
I Syria gikk Iman på førskole, hun hadde sekk og bøker og lekser fra hun var fire år. Så da familien flyttet hjem til Norge og hun begynte i barnehagen, ble fem år gamle Iman overrasket. «Hæ, alle sitter bare og leker!» tenkte hun. Dermed lærte hun seg å lese på egen hånd. Hun begynte på skolen, begynte å spille basket og ble etter hvert så god at hun det siste året har spilt for Høybråten i toppligaen for kvinner. Siden hun gikk ut fra videregående i fjor, har hun, parallelt med at hun spilte i Skam, studert Midtøsten-studier med arabisk ved Universitetet i Oslo. Hun vil fortsette med de studiene, ikke minst fordi det innebærer et utvekslingssemester til Jordan, Libanon eller Oman. Hun har ikke bestemt seg for hva hun skal bli, hun studerer foreløpig «mest for kunnskapen». Og hun liker en utfordring. Det er litt av grunnen til at Iman det neste året har en pause fra universitetet, ikke for å være skuespiller, men for å være soldat.
– Forsvaret har alltid vært målet mitt, sier Iman.
– Det var det før jeg hørte om Skam. Det er noe jeg har jobbet for. Jeg vet ikke om jeg blir den første i forsvaret med hijab, men i så fall er jeg jo vant med å være den eneste. Jeg er veldig glad for at jeg kom inn. For å være ærlig, synes jeg det er skikkelig kult at de tok inn en jente med hijab i militæret.
Livsstil og lidenskap
Etter at 1,1 millioner nordmenn hadde fulgt med på siste uke av Skam, tok det mange kaller «tidenes beste norske dramaserie» farvel med ordene «Frykt sprer seg, men det gjør heldigvis kjærlighet òg». Iman Meskini er nesten overrasket over hvor positivt serien har blitt tatt imot, også blant muslimer.
– Det er egentlig utrolig hvor lite Skam har blitt kritisert. Jeg hadde nesten forventet mer, siden serien har tatt opp tabubelagte temaer. Det er jo ikke rart hvis det hadde provosert noen, men folk har tatt det så fint.
Høstmote: Dette er trendene du skal følge nå!
Selvfølgelig har det vært noen kritiske røster, sier hun, noen som mener det er feil av henne å være med i en tv-serie som inneholder alkohol, festing og sex utenfor ekteskapet – ting som er Haram i islam. At hun ved å være med, viser at hun støtter disse tingene.
– Jeg mener serien gjenskaper realitetene. Det er jo sånn det er. Jeg som ikke drikker, lever med vennene mine som gjør det. Og sånn lever de fleste muslimer som har venner som ikke er muslimer selv, sier Iman, som er glad for at noen av hennes beste venner er ikke-muslimer.
– Jeg mener det er viktig at du ikke bare er sammen med folk som er helt lik deg selv, for da vil du aldri bli utfordret på tankegangen din.
Hva med når du en gang skal velge livspartner, har du samme holdning som Sana til å gifte deg med en ikke-muslimsk gutt?
Iman drar litt på det, tenker seg godt om før hun svarer.
– Altså, nå vet jo ikke jeg hva som er skrevet for meg i fremtiden, sier hun.
– Men akkurat nå, med den tankegangen jeg har nå – som hele tiden forandrer og utvikler seg, selvfølgelig – så vil jeg nok foretrekke en som er muslim. Ikke bare en som sier at han er muslim, men en som faktisk tror på gud, på at det finnes noe større enn oss. For islam er min livsstil. Fordi islam er en livsstil. Islam forklarer hvordan du skal oppføre deg, hvordan du skal leve både hjemme og ute, den beskriver alt, på en måte. Og islam er en veldig stor interesse for meg, så det hadde vært veldig fint å dele den interessen med en livspartner. Det tror jeg er veldig naturlig at man vil.
Hun har likevel stor forståelse for at andre muslimer tenker annerledes om dette. Hun kan også forstå at unge muslimer mister tilhørigheten til religionen sin.
Skjønnhettips:Dette er høstens hotteste sminketriks!
– Det er jo litt tabu å bli født i en muslimsk familie og si at du ikke tror på Allah, men jeg synes ikke det er så veldig rart når man vokser opp i et samfunn der majoriteten ikke gjør det. Jeg synes det er veldig forståelig at man mister troen eller aldri har følt den tilhørigheten.
Ville familien din syntes det var vanskelig om du ble sammen med en ikke-troende?
– Nei. Mamma og jeg har veldig lik tankegang der. Det er mange foreldre som mener noe om hvem du skal gifte deg med eller ikke gifte deg med, ikke bare muslimer, også etnisk norske. Når det gjelder muslimer, synes jeg det blir litt dobbeltmoralsk. Hvis du er muslimsk og tror på gud, tror du også på skjebnen. Og skjebnen er ikke noe som ligger i dine hender, så du kan ikke nekte noen å gifte seg med den de er ment for. Det kan hende det forandrer seg for meg også, og det hadde sikkert gått fint å være sammen med en ikke-muslimsk gutt. Det ville bare gjort ting litt vanskeligere og, som moren til Sana sier i serien, litt ensommere.
Iman smiler.
– Hør, nå snakker jeg i ett sett. Når jeg begynner å snakke om islam, kan jeg holde på i evigheter. Det er min passion, liksom. Å ikke kunne dele det med en kjæreste, det høres litt trist ut.

Vil ikke ta av hijaben
I likhet med når man har sett på Skam, sitter man etter å ha pratet med Iman Meskini igjen med en følelse av at ting kommer til å gå bra. Hun har en forfriskende positiv holdning til det å være en ung, muslimsk kvinne i Norge. Hun har kjent på følelsen av ikke å være norsk nok og ikke tunisisk nok, sier hun, men hun mener man kan «velge selv hvor stort problem det skal bli». Hun skjønner at det er sårende når folk spør hvor man er fra når man kanskje aldri har vært i hjemlandet til foreldrene, men hun har selv slått seg til ro med at «det er en ressurs å være halvt norsk og halvt tunisisk». Og til tross for at hun har fått smaken på skuespillerlivet, kommer hun ikke til å takke ja til en hvilken som helst rolle.
– Det kommer an på hva slags tilbud jeg får.
Ville du tatt en rolle der du ikke kunne gått med hijab?
– Nei, aldri. Men det hadde vært kult å en dag komme så langt at en jente med hijab kan få en rolle i en film som handler om noe helt annet enn at hun bruker hijab, men at hun bare gjør det, at det er naturlig at hun går med det. Det hadde vært kult.
– Jeg tror i alle fall Skam er et stort skritt i riktig retning.
Trendlue: Vi har testet høstens it-tilbehør!
Nå har Iman Meskini fem ganger så mange Instagram-følgere som Karpe Diem. Men når hun snakker om Chirag og Magdi, gjør hun det fortsatt med den altoppslukende entusiasmen til en ung die hard-fan. Hun var selvsagt på konserten i Spektrum i vinter, men at hun skulle dumpe borti en konsert hun ikke visste om da hun var på besøk hos en venninne i Fredrikstad, ble nesten for mye for henne. For der sto hun plutselig, backstage, og så sine store idoler på bare noen meters avstand, og hun skulle åpne fasten, og hun tok ut de tre dadlene hun hadde i lommen og drakk litt vann, og så ble hun og venninnen vinket ut på scenen.
– Da ... Da begynte jeg å gråte. Jeg kan ikke engang si at det var en drøm som gikk i oppfyllelse, for jeg har ikke engang drømt om det. At jeg tilfeldigvis var i Fredrikstad den dagen, etter at jeg hadde holdt på å bli hjemme fordi jeg var sliten.
Iman rister smilende på hodet.
– Jeg har aldri trodd så mye på skjebnen som da.