Før var popmusikk, underholdningsromaner og tv-serier lavkultur, og ikke noe akademia brydde seg om. I dag skrives det doktorgrader om Beyoncé og Lady Gaga, det forskes på Paradise Hotel og det publiseres tekstanalyser av Game of Thrones. Vårt syn på populærkulturen har forandret seg. Spørsmålet er om populærkulturen også har forandret oss?
Lenge før Britney Spears og hennes musefletter dukket opp på MTV, lenge før Andy Warhol portretterte Marilyn Monroe, og lenge, lenge før Netflix og HBO fantes, utga filosofene Theodor Adorno og Max Horkheimer en bok som kom til å farge vår oppfatning av populærkulturens vesen i flere årtier fremover. Boken kom ut i 1942, og den forklarte hvorfor underholdningsindustrien ikke bare var fordummende, men også direkte farlig.
Alt underholdningsindustrien produserte, fra filmdramaer som Tatt av vinden til Disney-klassikeren Bambi, var laget for å hjernevaske massene. De var ikke noe annet enn masseproduserte, manipulerende og idylliserende fremstillinger av den gjeldende samfunnsorden, skapt for å lamme et allerede lettpåvirkelig publikum slik at de ikke skulle tenke selvstendige tanker.
En del av Adorno og Horkheimers karakteristikker henger igjen den dag i dag. Populærkulturens produkter blir fortsatt til en viss grad avfeid som fordummende tidsfordriv og som «underholdning for underholdningens skyld». Men ikke bare det. I dag mener mange at populærkulturen kan være det stikk motsatte av å være samfunnsbevarende – nemlig at den også kan være samfunnsendrende.
Lyst på en ny elegant hverdagsfrisyre? Denne frisyren laget du enkelt selv
– Popmusikken, tv-seriene, underholdningslitteraturen, damebladene, tegneseriene og dataspillene er en slags seismografer over vår samtid, som kan føre til at vi endrer oss, men også at samfunnet endrer seg. Det forklarer Kirsten Drotner, professor og medieforsker ved Syddansk Universitet.
– I lang tid tilla man kun kunsten, især moderne kunst og avantgarden, slike egenskaper. Men i dag vet vi fra forskningen at populærkulturen tar opp i seg nye tendenser minst like raskt som samtidskunsten, og at den, i likhet med kunsten, kan peke inn i fremtiden og fortelle oss noe om hvor vi er på vei, sier hun.
Professor Anne Jerslev, ved institutt for kommunikasjon ved universitetet i København, er enig:
– Populærkulturen tar for seg helt grunnleggende og eviggyldige temaer som identitet, familieliv, parforhold, maktstrukturer og seksualitet i nåtidens kontekst. Den gir oss dermed muligheten til å ha en dialog med oss selv om hvordan vi forholder oss til de temaene som blir behandlet i for eksempel en tv-serie. På den måten kan vi endre vår egen holdning til disse spørsmålene, sier hun.
Mektige stjerner
Sett i et slikt lys er det kanskje ikke så rart at populærkulturen har blitt et vesentlig forsknings- og undervisningsfelt på universiteter verden rundt. Tidligere var auditoriene på humanistiske fakulteter forbeholdt fordypelse i litteratur, kunst og filosofi, men nå forskes det også på kjendiskultur og reality-fenomener. Det skrives analyser av tv-serier som Game of Thrones og The Sopranos, og det skrives avhandlinger om popikoner som Beyoncé, Rihanna og Lady Gaga.
Når forskerne kaster seg over Beyoncés melodiøse sanger og tekster, er det ikke bare for å kartlegge hva hun har på hjertet, men også for å undersøke hvordan hun beskriver rase, kjønn og identitet i tekstene. De ser også på hvordan hennes rolle som svart og kvinnelig superstjerne kan skape ny bevissthet om svarte kvinners rolle i det moderne samfunnet, og mane til sosial endring. Man vil undersøke om kanskje det er nettopp hennes popkulturelle status som gjør at hun kan påvirke massene politisk, på en måte vanlig politisk aktivisme ikke klarer.
Et annet eksempel er popfenomenet Lady Gaga, som med sin androgyne og eksperimenterende scenepersona har klart å rokke ved herskende kropps-, skjønnhets- og kjønnsidealer.
– Da Lady Gaga fikk sitt gjennombrudd, var hun veldig annerledes enn andre samtidige popmusikere. Hun turte fremstå som stygg, og fremstilte seksualiteten sin på en måte som ikke levde opp til heteronormative standarder. I tillegg ble hun en talsperson for mennesker som følte seg som avvikere – enten seksuelt, kroppslig, eller på andre måter, forklarte doktorgrad-studenten Lise Dilling-Hansen, da hun for et par år siden forsvarte sin avhandling om popstjernen.
I sin avhandling argumenterte Lise Dilling-Hansen nettopp for at Lady Gaga klarer å påvirke normene så effektivt fordi hun selv er en del av mainstream-popkulturen. Lady Gaga krysser aldri grensen og blir for avantgardistisk, hun utfordrer pop-kulturen fra innsiden, og derfor får hun så sterk påvirkningskraft.
Psst... 10 effektive skjønnhetsprodukter til under 200 kroner
Utfordrer normene
Popmusikken er ikke alene om å utfordre normene og sette i gang endringer innenfor populærkulturen. Kanskje spesielt innenfor tv-bransjen har vi sett mange eksempler på det. Det tydeligste eksempelet er kanskje 90-tallsserien Ellen. I 1997 kom seriens sentrale karakter ut av skapet som lesbisk, og utløste hysteri i USA og andre deler av verden hvor serien var populær. Komiker Ellen DeGeneres, som spilte hovedrollen, hadde på privaten vært åpen om sin legning, men det var første gang man så et mainstream tv-show der hovedpersonen kom ut som homoseksuell.
Gjennomslagskraften ble ekstra stor siden skuespilleren var en så kjent og folkekjær komiker.
Konservative amerikanske krefter fordømte episoden og beskyldte skaperne av serien for å forderve ungdommen midt i beste sendetid. Grupper som jobbet for homofiles rettigheter, derimot, jublet, og løftet frem begivenheten som en milepæl i fremstillingen av homofile og lesbiske på fjernsyn. For å virkelig forstå deres entusiasme, må man huske på at det i de tjuefem årene frem til 1997 hadde vært normen at homofile karakterer i tv-serier kun var biroller og helst ble fremstilt som skrullete, karikerte og stereotypiske. Ellen var den første tv-serien noensinne som hadde en homofil karakter i hovedrollen, som et helt og flerdimensjonalt menneske.
Tiden etter 1997 har blitt beskrevet som «post-Ellen-æraen» av blant annet Robert Thompson, en amerikansk guru innen popkultur-forskning. Han er professor ved Syracuse universitet i USA, og har forklart at episoden der Ellen-karakteren kom ut av skapet satte i gang et veritabelt skred innenfor popkulturens verden, og banet vei for andre homofile hovedroller. I tillegg gjorde serien det enklere for andre homofile å komme ut av skapet, og ga legitimitet til homofile i samfunnet generelt.
– Mange homoseksuelle, særlig yngre, har uttrykt hvordan tv-serien Ellen hjalp dem til å forstå både hvem de var, men også hvordan de skulle takle det å komme ut av skapet. Og til tross for at det kanskje virker absurd, sett fra utsiden, at noen kan legge så mye vekt på en enkelt tv-serie, så kan man ikke sette til side denne gruppens opplevelser. Det er ikke noe annerledes enn at noen vil endre livet sitt etter å ha lest Bibelen, Freud, Marx eller noen andre filosofiske verker.
Så må man heller ikke glemme at over 42 millioner mennesker så den nå berømte episoden av Ellen. Hver eneste av disse tv-titterne gjorde seg i det minste opp en mening om det de så på skjermen. Det er et imponerende tall, som vitner om at popkulturen er noe annet enn fordummende sløsing med tid uten relevans for individer eller samfunnet, forklarer Thompson.
Andre igjen peker på den ikoniske 70-talls serien Charlie´s Angels, som et kanskje overraskende eksempel på et popkulturen kan bryte ned stereotypiske holdninger. Selv om serien på alle måter var temmelig mainstream, endret den hvordan kvinner ble portrettert på tv den gangen. De tre agentene var ultrafeminine, men samtidig sterke, selvstendige og målrettede.
Det høres kanskje ikke så imponerende ut i dag, men på 70-tallet utfordret det virkelig det gjeldende kvinnesynet i USA. Selv om kvinnekampen og likestilling var i gang på andre arenaer, bidro Charlie´s Angels til utviklingen nettopp fordi den nådde ut bredt og til så mange.
Populærkulturen kan bidra til at brede lag av befolkningen venner seg til nye inntrykk, og på den måten hjelper til med å flytte grensene for hva som er mulig å få til politisk, sier Kirsten Drotner, og fortsetter:
– Det er årsaken til at populærkulturen er uløselig forbundet med utviklingen av massemedier, som nettopp defineres ved at den når ut til mange.
Elvis´ hofter
Populærkulturen, eller popkulturen, forbindes ofte med 50-tallet i USA. Da fikk vi den første skikkelige tenåringskulturen knyttet til tv-mediets gjennombrudd. Ungdommen fikk se Elvis Presleys vuggende hofter, blå jeans, Coca-Cola-reklamer, oppbyggelige tv-serier, talkshow og quiz-programmer. Men faktisk må man reise enda lenger tilbake i tid for å finne popkulturens historiske røtter, forklarer Kirsten Drotner.
– De tidligste eksempler på populærkulturelle produkter er såkalte skillingsviser, som hadde sin popularitetstopp i 1880-årene. Dette var skriftlige skildringer av dramatiske og sensasjonelle begivenheter som kunne kjøpes for en billig penge – som navnet antyder. I form og innhold skilte de seg ikke nevneverdig fra det innholdet man i dag finner i dagens tabloidaviser og ukeblader, sier hun.
Allerede den gangen så man litt ned på disse publikasjonene, og ikke minst de som leste disse tekstene. Skillingsvisene kunne ikke sammenliknes med det som ble sett på som god litteratur. Denne finkulturelle rynkingen på nesen fortsatte da grammofonplatene inntok dansehallene på 20-tallet. Denne musikken var lett tilgjengelig og populær, og nå kunne den ikke bare nytes live, men også hjemme med masseproduserte grammofonplater. Bekymringen og ergrelsen var ikke mindre da filmmediet så dagens lys, og det hvite lerretet trakk folk inn i kinosalenes mørke i hopetall.
Grensene mellom finkultur og det som absolutt ikke var det, ble trukket knivskarpt opp. Finkulturen kunne man nyte i operaen, på museer og mellom sidene i klassiske romaner, mens populærkulturen var på radio, i kinosalens mørke og på magasinenes glansede sider. Skillet mellom brukerne av de to kulturformene var også tydelig. Finkulturen ble konsumert av et velutdannet og sofistikert publikum fra eliten, mens den udannede massen var publikummet til populærkulturen. De to gruppene krysset ikke hverandre eller prøvde seg på hverandres kulturelle sfærer.
I dag er som kjent grensene mer flytende. Du kan lese både Tove Ditlevsen og Tintin, se Olafur Eliasson på Louisiana eller reise til Kistefos-museet i helgene, og se Karpe Diem på kvelden, uten at du kan settes i bås som verken snobbete kulturelite eller som en uskolert pop-elsker. Tvert imot gir det deg heller større sosial kapital hvis du er i stand til å gli mellom de to, den finkulturelle og den popkulturelle verdenen, uten besvær, og gjerne kan diskutere både Britney Spears og Bertolt Brecht i sosiale sammenkomster.
Oppmykning av disse grensene er også et tema for forskningen, og Annick Prieur, som er professor og sosiolog ved universitetet i Aalborg, har gjort nettopp det. Sammen med noen kollegaer har hun forsket på kulturelitens forbruk av kulturelle opplevelser i Aalborg, og sett det i sammenheng med liknende undersøkelser den kjente sosiologen Pierre Bourdieu gjorde på eliten i Paris på 70-tallet. Var forskjellene mellom de ulike klassenes kulturforbruk like store som den gangen?
Det var de ikke.
– Vi fant ut at den delen av befolkningen som var rike på kulturell kapital og tradisjonelt hadde sverget til finkulturelle sjangre som klassisk musikk, skjønnlitteratur og moderne kunst, i dag hadde en langt bredere smak enn tilsvarende franskmenn på 70-tallet. De orienterte seg fortsatt i
en viss grad mot klassiske kulturtilbud, men var også store forbrukere av populærkulturens tilbud. De gikk på rockekonserter, så tv-serier og gikk på kino, forteller Prieur.
Annick Prieur understreker at selv om eliten har tatt populærkulturens produkter til seg, betyr ikke det at de er like begeistret for all popkultur. De kan kanskje like Bob Dylan og David Bowie, men rynker fortsatt på nesen av Vikingarna og Jenny Jensen.
– Men i dag demonstrerer man ikke nødvendigvis sin kulturelle kapital ved de kulturtilbud man velger, men snarere måten man forholder seg til dem på, sier hun.
– Det handler faktisk ikke om hvorvidt man ser på Paradise Hotel eller ikke; det handler heller om hvordan man ser Paradise Hotel og hvorfor, sier Prieur.
Hvordan står det så egentlig til med Theodor Adorno og Max Horkheimers dystre spådommer om den fordummende populærkulturen som en slags underholdningsfabrikk, som spyr ut idylliserende bilder til et blindt og passivt publikum?
Umiddelbart ikke særlig bra. Det skyldes filosofenes egen blinde flekk.
– Adorno og Horkheimer hadde ikke øyne for at forbrukere av populærkulturen er selvstendige og tenkende individer, som forholder seg med et våkent blikk til det de ser og hører, sier Anne Jerslev, professor ved institutt for kommunikasjon på universitetet i København.
– Vi lar oss ikke bare påvirke og forme ukritisk av populærkulturen. Vi møter kulturen som de individer vi er. Vi går i dialog med kulturelle opplevelser med all historie og bakgrunn vi selv har med i bagasjen. Det er nettopp i det møtet vi har muligheten til å bli klokere på oss selv og verden rundt oss. Slik får vi bedre forutsetninger for å flytte rigide grenser og forandre på oss selv – og verden.
