"Jeg synes det er absurd å være to fiktive karakterer som hater hverandre, når vi etter hvert ble så nære"

Hva har du lært om deg selv av å stå så tett sammen med meg i en kreativ prosess?

Ulrikke: – Jeg kjente veldig på hvor uvant det var å slippe noen så tett inn i en kreativ prosess. Jeg har brukt de siste fire årene på å fokusere på filmstudier og skrive manus alene, og plutselig skulle jeg stole på at noen andre kunne ta meg imot, også når jeg ikke er helt sikker på hva jeg driver med. Det var så uvant i starten, men det er jo sånn det er når man blir bedre og bedre kjent, at man gradvis tør å vise de sidene av seg selv som man skammer seg over, som man tror at ingen kan tåle. Og Emilie tålte alt, og ville gjerne ha mer, og kjente seg igjen. Du vet når du forteller en hemmelighet som du er flau over, og så sier den andre: Å ja, det har jeg også gjort, null stress. Med Emilie lærte jeg at når du tør å slippe kontroll og lukke andre inn i prosessen din, åpner det seg muligheter du aldri kunne forestilt deg alene.

Emilie: – Jeg har blitt enda flinkere til å forstå hvorfor man ikke kan skape noe helt alene. Film, som så mange andre ting, er en lagidrett, og det krever kjemi, tillit og å bygge relasjoner mellom mennesker. Jeg har lært at man må våge å gi noe av seg selv, selv om det føles sårbart. Og så innså jeg at trygghet ikke bare handler om å være enige med hverandre, men også om å våge å utfordre hverandre og si fra når man er uenig.

Hvis vi skulle beskrive hverandres største styrke – og kanskje svakhet – på sett, hva ville vi si?

Ulrikke: – Emilie er som en lillesøster på sett: leken, kravstor, til stede og intuitiv. Kravstor på den beste måten, altså; hun setter grenser og krever plass når hun trenger det. Jeg føler at det å jobbe som skuespiller handler om å lære deg å sette riktige grenser, fordi du låner bort kroppen din til en karakter, og da må du beskytte både karakteren din og deg selv. Hvis jeg skal nevne en svakhet ... så kanskje at du kan være litt utålmodig. Ikke på sett, men i resten av verden. Du vet så raskt hva du vil, og det gjør ikke alltid alle andre, så det tror jeg kan være veldig frustrerende noen ganger. Men det er også en av styrkene dine – du får ting til å skje.

Emilie: – En av dine styrker er at du er intelligent, naturlig og utrolig flink til å navigere i alle sosiale sammenhenger. Du ser ting klart, både som person og som skuespiller. Jeg liker ikke ordet «svakhet», men hvis jeg måtte si noe i den retningen, ville det være at du i noen henseender ikke er klar over hvor god du faktisk er i arbeidet ditt. Jeg ønsker at du aldri skal tvile på det.

Hva er det mest komiske eller absurde vi opplevde sammen under innspillingen – noe som aldri kommer til å havne i serien?

Emilie: – Vi lo mye under innspillingen. Vi hadde scener hvor vi skulle være rasende på hverandre. Det var absurd å gå fra så tunge, uforsonlige følelser til å le oss i hjel over noe helt trivielt og dumt. Den kontrasten vil nok aldri vises på skjermen, men jeg håper energien vil være der mellom linjene.

Ulrikke: – Vi hadde en dag hvor jeg skulle gjøre et stunt, og Emilie måtte dytte meg gang på gang over på en madrass mens stuntkoordinatoren lærte oss hvordan vi skulle slåss. Jeg synes generelt det er absurd å være to fiktive karakterer som hater hverandre, når vi etter hvert ble så nære. Vi fikk liksom vårt eget lille rituale hver morgen – vi kjørte til opptak sammen klokken seks, kom frem til godset, en av oss hentet kaffe og en rundstykke med ost, og så satt vi i sminken og pratet om alt og ingenting når vi egentlig burde øvd replikker.

Hvordan har vi opplevd å takle press og forventninger – både fra bransjen og fra oss selv?

Ulrikke: – Jeg har alltid hatt en idé om at jeg må prestere for å fortjene trygghet, men med Emilie var det annerledes. Hun så meg også de dagene jeg følte meg som en amatør. Det gjorde at jeg kunne roe meg, og da kom ofte det jeg hadde forsøkt å bevise av seg selv. Jeg tror jeg lærte at press egentlig ikke handler om krav utenfra, men om hvordan du snakker til deg selv når ingen ser på.

Emilie: – Presset føltes definitivt mindre intenst fordi vi var sammen om det. Jeg har aldri jobbet så tett med noen, der vi begge kunne være ambisiøse og samtidig våge å si fra når noe føltes vanskelig eller vi følte oss usikre. Det betydde at jeg ikke følte at jeg måtte skjule noe eller være «perfekt» hele tiden. Tvert imot, sårbarhet og usikkerhet ble en del av arbeidet og gjorde faktisk serien sterkere – og karakterene våre mer autentiske.

Hva er du mest stolt av ved serien?

Ulrikke: – Det var første gang jeg både skrev og spilte, og det var mange øyeblikk hvor jeg tvilte mye på meg selv. Jeg er stolt av at jeg ble stående i det, og av alle menneskene som ville være med. Manus prosessen sammen med Anders Skovshoved og Mads Stegger var også veldig spesiell for meg – de har en sånn ro og trygghet i sin egen intuisjon, men er også ekstremt dyktige fortellere med en deilig smak for det grenseoverskridende og absurde.

Emilie: – Jeg er stolt over at serien tør noe annet, som vi pleier å si i Danmark. Den har sin egen tone og tør å være provoserende, pinlig og morsom på samme tid. At vi våget å vise karakterer som ikke alltid er like sympatiske, men likevel verdt å elske. Og så er jeg stolt over å få lov til å spille en kvinne som Ella, som er så forskjellig fra meg selv. Det var spennende å finne hennes skjulte sårbarhet under den tøffe, overfladiske fasaden.

Hva synes du er den største forskjellen på Norge og Danmark – i måten folk jobber, eller er venner, på?

Emilie: – Jeg er mest kjent med å jobbe i Danmark, men min erfaring er at vi er veldig likeverdige og raskt finner en følelse av fellesskap. Å produsere en TV serie er imidlertid et stort prosjekt, og i løpet av lange dager kan det være utfordrende å etablere nære relasjoner. Derfor var det bemerkelsesverdig å oppleve at vi likevel fikk kontakt på settet og senere ble bestevenner, til tross for slitne hoder og lange arbeidsdager.

Ulrikke: – Jeg synes det er vanskelig å si, men jeg har lagt merke til at dansker inkluderer folk sosialt på en helt annen måte. Rommet er liksom åpent, og så må du ta det, mens i Norge er vi mer opptatt av å inkludere og at alle skal med. I frykt for å bli stemplet som landssviker, så tror jeg begge deler er kjempefint på hver sin måte. På ekte.

Ulrikke, hva overrasket deg mest ved å gå fra å skrive til å spille hovedrollen – og Emilie, hvordan var det å se henne i den overgangen?

Emilie: – I begynnelsen kunne jeg merke en viss usikkerhet hos deg – å måtte ha både rollen som hovedforfatter og hovedskuespiller er et stort ansvar. Men så snart vi kom i gang, var det som å se deg blomstre opp. Du la manuset til side og gikk helt inn i rollen som Siri. Jeg syntes det var veldig kult.

Ulrikke: – Okei, det betyr mye for meg at du sier! Jeg vet ikke, jeg, for jeg observerte ikke meg selv fra utsiden, men jeg husker at jeg insisterte på fra start av at jeg ikke lenger var manusforfatter, men skuespiller da vi gikk i opptak, så jeg prøvde å lukke ørene og tankene på manus og slippe kontrollen. I tillegg så jeg jo at alle på sett var sinnssykt dyktige, fra produksjonsdesign til foto og skuespillere og alt. Jeg hadde mange øyeblikk hvor jeg så rundt meg og var sånn, «what the fuck», alle på sett skaper helt ville ting utifra noe tekst som vi skrev for noen måneder siden.

Hva er det beste med serien?

Ulrikke: – Foto. Produksjonsdesign. Regi. Skuespillerne. Lyd og musikk. Klipp. Jeg er bare overbegeistret over det hele. Nå er jeg også ekstremt biased, men håper jo også at de som ser på opplever at vi har laget noe som er gjenkjennelig og universelt, med humor og varme.

Emilie: – Vi lot karakterene være irriterende, pinlige og selvopptatte – og vi elsket dem likevel.

Når du ser frem mot 2026 – hva håper du at du tør litt mer av da?

Ulrikke: – Jeg håper jeg tør å bry meg mindre om hvordan ting ser ut, og mer om hvordan de føles. At jeg tør å si nei uten dårlig samvittighet, og ja uten en plan. Og kanskje tørre å ikke ha en plan i det hele tatt, men jeg synes også det er veldig fint å skrive lister og ha excel ark. Er det kjedelig å si balanse? Ja, det er kjedelig! Okei jeg sier ... Håper jeg kan leke og slåss litt mer. Være i kroppen.

Emilie: – Jeg håper jeg tør å tvile mindre. At jeg tør å gi slipp på overtenkning og analyse, og i stedet være mer fryktløs. Ikke uten sårbarhet og usikkerhet – for det ønsker jeg, og det trenger jeg alltid – men uten å være så redd for å gjøre feil.

Takk for ingenting kom ut 28. november 2025 på DR TV.